Saturday, April 04, 2009


Det våres godtfolk! :-D Fantastisk å få oppleve norsk vår igjen. 6 år siden forrige gang... Og feire påske i Norge igjen, selv om jeg skal innrømme at jeg savner Jerusalem-påsken. Det mest fantastiske var oppstandelseslovsangen i Gravhagen ved soloppgang 1. påskedag. Det er en trøst å tenke på at neste år er jeg i Jerusalem igjen i påsken. For da er det tid for del 2 av Bridgebuilders-runden vi skal i gang med til sommeren. For tiden jakter vi på deltakere, så er du mellom 20 og 25 år og synes dette er midt i blinken for deg, må du bare ta kontakt med meg. Denne videosnutten kan kanskje friste deg til å delta?: http://www.youtube.com/watch?v=Yei02I17mbg Mer info om prosjektet finner du på vår webside: http://www.bridgebuilders.no/


Saturday, January 17, 2009


Hjelp Gaza og Israel!

Elsk din neste - trøst mitt folk!

De Palestinske, Israelske og Arabisk-Israelske Bibelselskapene står sammen for å hjelpe i Gaza og Israel.

• Nødhjelp til familier i Gaza og til familier som har flyktet til Vestbredden.
• Støtte til barn i israelske barnehager og skoler, til handikappede og eldre i Sør-Israel som har tilbrakt dager og netter i tilfluktsrom i frykt for raketter fra Gaza.
• Medisinsk hjelp til sykehus i Gaza.
• Bibelhefter med tekster om Guds løfter, tilgivelse og forsoning til utdeling blant de som er rammet og til soldatene. Bibelselskapet har en sterk lokal administrasjon og arbeider nært sammen med kirkene og har lang erfaring i arbeid i hele konfliktområdet.
De har muligheten - du har utfordringen! De ber om din hjelp for å nå lengre med hjelpen.
Gi din gave til konto:
3000 16 16869
merket "Gaza - Israel! "
A K S J O N E N S T Ø T T E S AV:
Det Norske Bibelselskapet, Norges Kristne Råd og Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Saturday, January 10, 2009

Jeg er opprørt! Mitt andre hjemland er i krig. Mine israelske og palestinske venner lider. Dere som kjenner meg vet at jeg er et emosjonelt menneske, og at jeg er svært glad i både det palestinske og det israelske folk. Det er mange sterke følelser jeg har kjent de siste ukene. Det er ubeskrivelig hjerteskjærende å se de blodige bildene fra Gaza, ikke minst av vettskremte, skadede barn. Det er også hjerteskjærende å se bilder av de vettskremte israelske barna som lever like ved Gaza, og må løpe i dekning i bomberom mange ganger om dagen, når sirenene hyler og rakettene kommer mot dem. Ikke minst er det tøft å høre venner på tlf fra Gaza beskrive den håpløse situasjonen. At de hele tiden, redde og fortvilede, oppholder seg i det rommet som er tryggest i huset, mens det smeller rundt dem på alle kanter. Det finnes ikke mange tilfluktsrom i Gaza, så de har ingen sikre rom å søke tilflukt i. Jeg sitter med mange hvorfor, et av dem er: hvorfor, i et krigsherjet område som Gaza, har ikke de Palestinske myndighetene laget tilfluktsrom til sitt folk? Et annet stort hvorfor er; hvorfor bryr ikke Hamas-myndighetene seg om å beskytte sitt eget folk? Hadde de gjort det, så hadde de ikke provosert Israel til krig, og de hadde ikke brukt sin egen sivilbefolkning til skjold, eller gjort den humanitære krisen verre enn den kunne vært. Og hvorfor må Israel gå så brutalt frem, og hvorfor gjør de det ikke enklere for dem som vil frem med hjelp? Og hvorfor i all verden slipper de ikke journalistene inn i Gaza? Ville ikke det satt Israel i et bedre lys? Nå blir jo bare journalistene mer og mer provosert. Og Israel blir et hinder for ytringsfriheten, der har de isåfall ihvertfall en ting til felles med Hamas.... Sikkerhetsargumetnet er vel ikke et godt nok argument, de er jo fullt vitende om faren ved å dra inn i Gaza, så det må vel bli deres på deres eget ansvar? Og for å sitere et hvorfor fra en palestinsk venninne: Hvorfor stopper ikke verdenssamfunnet både Israel og Hamas? Det er mange forsøk på svar på disse spørsmålene, men jeg synes ikke svarene er gode nok, fordi de ikke innebærer fredelige, varige løsninger, og fordi de ikke ivaretar begge folkenes rett til å leve i fred og sikkerhet.
Jeg er imponert over det lidenskapelige engasjementet over denne konflikten i Norge, og verden forøvrig. Det er demonstrasjoner, og høy dipolmatisk aktivitet for å stoppe galskapen, men ingenting ser ut til å nytte? Hvorfor?

Og hvorfor i all verden er så ufattelig mange nordmenn så enøyde når det gjelder denne konflikten? Og hvorfor blir jøder i Norge og andre steder angrepet for det staten Israel gjør? Og hvorfor blir vi ikke like opprørt over krenkelsene og blodet som flyter i Kongo?

Torsdag kveld hadde jeg tenkt å delta i fakkeltog for fred for begge folkene, og i solidaritet med ofrene, men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det var sterkt å se det voldsomme oppmøtet og den fredelige demonstrasjonen. Det var allikevel enda mer smertefullt å se ungdom fra Midtøsten lage intifada (opptøyer) i Oslo sentrum, og ty til vold overfor en fredelig pro-Israel-demonstrasjon. Jeg ble trist nok av å se det på TV, hadde vært enda tøffere å se det live. Skjønner de ikke at de ødelegger så ubeskrivelig mye for seg selv og den palestinske sak? At de skyter seg selv i foten? At de mister sympati? Jeg blir fortvilet på palestinernes vegne, flere av dem har blitt sin egen verste fiende. Selvsagt blir jeg også opprørt over at ytringsfriheten blir krenket, og at folk, i dette tilfellet pro-Israelfolk, ble angrepet og skadet. Det må gå an å leve fredelig i et samfunn side om side med dem en er rykende uenig med, uten å fly i synet på dem. Ja, det er klart pøbelen er unge og trenger hjelp til å behandle sine traumer, men det er ingen unnskyldning. Enda tristere ble jeg da jeg leste i avisen i dag at norske jøder forlot fakkeltoget, fordi de følte seg trakassert. Skulle ikke fakkeltoget også være for Israel? Jeg har lyst til å si som Israels utenriksminister sa da de gikk til angrep i Gaza: Enough is enough! Jeg føler for å skrike det ut: NOK ER NOK! Kan noen fortelle meg hvordan vold og trakassering her i Norge kan stoppe volden i Gaza og Midtøsten forøvrig?

Friday, December 26, 2008


Noen av dere lurer på om det skjer noe med denne bloggen, det har jo ikke vært mer enn en oppdatering i høst, og det er jo ikke godt nok. Vel jeg har ikke bestemt meg enda. Jeg kan ikke love mer oppdatering utover, men jeg tenker at den kan ha historisk verdi, og at jeg etterhvert kan bli mer aktiv blogger igjen, så jeg sletter den ikke foreløpig.

Det har vært en svært hektisk høst med mye reising i inn-og utland. Jeg har bl.a. besøkt flere menigheter i fedrelandet, noe som har vært svært givende. Det er godt å møte menigheter og fantastiske, trofaste enkeltpersoner som har stått sammen med meg disse 5 årene i Midtøsten, både i bønn og annet engasjement. Jeg innser mer og mer at jeg er ufattelig priviligert! Og så er det å reise rundt og fortelle en svært god måte for meg og bearbeide inntrykk fra de siste årene, så det er helt klart givende på det viset også. Og selvsagt er det å være med å inspirere til engasjement for det jeg brenner for også svært givende. Så jeg ser frem til flere menighetsbesøk utover våren.
I det hele tatt ser jeg tilbake på året som har gått med stor takknemlighet. Det kjennes som tiden flyr veldig fort, men samtidig, når en tenker etter, er det jo utrolig mye som skjer i løpet av et år. Det kommer jo selvsagt an på hva en gjør med tiden sin, sitter en hjemme og tvinner tommeltotter skjer jo ikke mye. Men det har jeg jo ikke akkurat gjort. :-) Hva som skjer etter denne våren vet jeg enda ikke. Jeg sa i nov opp stillingen i Jerusalem, så for tiden vet jeg ikke hva jeg skal gjøre fra neste aug. Men jeg er sikker på at noe spennende dukker opp.
Ja, ja, dette ble mye pludring. Til dere som kjenner meg vil jeg si TAKK for i år, og til dere alle vil jeg ønske en fortsatt god jul, og et velsignet 2009 på alle vis!

Sunday, September 07, 2008

Du synes kanskje det ble et brått opphold på denne bloggen? Beklager, la meg prøve meg på en kort oppsummering: En stor og viktig epoke er over i livet mitt. Det er over 2 mnd siden jeg tok farvel med mine kjære i Midtøsten etter 5 år der. Riktignok har jeg bare ett års permisjon, men et punktum er allikevel satt. Om fortsettelsen blir her eller der, det vet bare Gud. Jeg er gått inn i et spennende år, hvor jeg fortsatt jobber med Midtøsten på Frikirkens misjonsavd, og også Mali. Og så har jeg startet som student igjen, på deltid. Det er moro! Savnet etter kjære venner der nede, ikke minst hjerteknuserne nedenunder, er stort. Men til min forbauselse har ikke savnet etter Jerusalem og Midtøsten tatt tak enda. Jeg nyter rett og slett å være tilbake i gode, gamle, fredelige, bortskjemte Norge! Og å ikke minst være blant kjære venner her, og forsterke nettverket mitt her i Oslo og Norge igjen. Jeg er også spent på hva disse årene i Midtøsten har gjort med meg. Noe jeg vel finner mer ut av etterhvert. Men at de har satt dype spor, er udiskutabelt. Det har vært mange alvorlige kriser, med bombeangrep på sentrene våre, trusler mot kolleger, trusler mot meg selv, beskytning, og aller verst; kidnappingen og drapet på vår kjære Rami for snart ett år siden. Men heldigvis har det vært utrolig mange gleder også, ikke minst alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, og alle de flotte vennene jeg har fått. Jeg er virkelig privilgert, og takker Gud for det, og for at Han har bevart meg gjennom alt. Uten Ham og andre gode støttespillere, hadde det ikke gått!






Mange nydelige barn, og flere på vei. Min kjære venninne Sherin (bildet til venstre) har nå fått en sønn. Gleder meg til å treffe ham når jeg skal på besøk i nov!























Fra avskjedsfesten PBS-staben hadde for meg. Jeg fikk mange fine gaver og mange gode ord.












Jad synger julen inn i juni!
video

Tuesday, June 24, 2008

For et par uker siden kom jeg meg endelig inn i Gaza. Jeg dro inn sammen med Labib. Jeg har ikke vært der på svært lenge. Forrige gang jeg var i Gaza ble jeg beskutt. Jeg var veldig glad for at jeg fikk muligheten til å dra inn før jeg flytter hjem til Norge, for å ta farvel med Gaza, og først og fremst Pauline (Rami's enke), hennes barn, og andre venner der. De norske myndighetene ringte meg like før jeg krysset over, (jeg hadde informert dem at jeg dro inn) og informerte om at nye karikaturtegninger var trykket i Norge, og at nyheten nylig var begynt å spres i Pal. område, så de rådet meg på det sterkeste om å ikke dra inn. Å snu da ble for meg en umulig tanke og helt feil, og jeg ville ha angret bittert. Og de vi skulle besøke ville blitt svært skuffa. Så jeg bestemte meg for å ikke snu, i samråd med Labib. Jeg lovet de norske myndighetene at jeg ikke skulle vifte med norske flagg, og være forsiktig, og jeg sendte noen SMS med bønn om forbønn og bønner til Gud om at hvis jeg ikke skulle inn så måtte israelske myndigheter på grenseovergangen stanse meg, men det gjorde de ikke. Så jeg dekket til hode og tråkket over i en helt annen verden. På andre siden ble vi møtt av et trist syn, ødeleggelse på ødeleggelse så langt øyet kunne se, ruiner på alle kanter. Gaza er et av verdens tettest befolkede områder, og har i mange år vært fattig. Men tidligere var der allikevel en del velferdsgoder å se, som f.eks bilen. Nå med mangel på drivstoff var det svært få biler i gatene, og de få som var ute og kjørte brukte matolje! Luften var ikke helt god å puste i nei. Vi oppholdt oss ikke lenge der inne, men vi hadde noen få timer med godt fellesskap med våre kjære, før vi dro tilbake. På vei til grensa kjørte vi forbi PBS' senter i Gaza by, som har vært lukket siden den skjebnesvangre dagen for 8 mnd siden, da vår kjære Rami ble kidnappet og drept. Det var tungt å se det stengte senteret, og den vanskelige situasjonen i Gaza, men du verden så glad jeg var for at jeg dro inn og fikk møtt mine kjære venner der! Bildet under til venstre viser Pauline sammen med sine 3 sjarmtroll, fra v: Wisam, Sama og George.






















































































Friday, May 23, 2008

Det er noe spesielt det der med å være en del av "landsmenn i det fjerne og på havet", aller mest på 17. mai. Og enda mer når en befinner seg i dette landet. Hvor israelere i dagevis har feiret sin nasjonaldag og 60-årsjubileum, med flagg på biler, hus og overalt. Jeg har ikke noe problemer med det israelske flagget, men det er liksom ikke mitt. Ei heller det palestinske. Palestinerne har på sin side markert, "nakba", katastrofen, i dagevis. Selv om jeg etterhvert kjenner at identiteten min er knyttet både til det israelske og det palestinske, er det liksom ikke helt hjemme. Da er det noe annet å ta på seg 17. mai-sløyfa, få satt flaggene på bilen, synge "ja vi elsker" med andre nordmenn, sekkeløp, Gilde-pølser osv. Nostalgisk? Ja da, helt klart. Men livet her nede har lært meg mer om betydningen av å høre til, og enda mer om alt vi har grunn til å feire i Norge. Med situasjonen her som bakteppe er det med større glede og takknemlighet jeg feirer Norge, fred og frihet og alt det andre gode som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Jeg håper inderlig at jeg ikke glemmer dette bakteppet når jeg skal feire 17. mai i Norge igjen neste år. Hipp, hipp, hipp!






KN's stedlige representant, Liv Steinmoeggen, holdt 17.-mai-talen. Leder for Norges Repr.kontor, Sten Arne Rosnes til høyre.