Tuesday, October 24, 2006


Igår var jeg en tur i Taybeh igjen, (se info i forrige blog), sammen med 3 av mine kollegaer. Vi hadde en befaring rundt i husene som ble angrepet i fjor, sammen med ordføreren i Taybeh. Vi besøkte og snakket med familiene, og vi fikk en oversikt over hva som var igjen å reparere. Nedenunder er bilde av ordføreren og min kollega Rawan som inspiserer skadene. Bildet til høyre viser inngangsdøra til et av husene som er blitt reparert. Over døra står det på arabisk: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag."

Sunday, October 22, 2006


Like før helga, på fredag hadde jeg en ekstra begivenhetsrik dag. Først var jeg sammen med OPCY (Operation Palestinian Child & Youth: Støttet av Frikirken/Norad) på barnehjemsbesøk i Betania. Det er et barnehjem OPCY jevnlig besøker, og det er bare fantastisk å se forventningene som lyser i øynene hos barna ved synet av teamets ankomst, og hvordan barna spent følger med i løpet av programmet som inneholdet dukketeater, sang, klovnefakter etc. Og igjennom alt prøver teamet å formidle viktige verdier for barna å bygge livene sine på. Vi er glade for at vi gjennom programmet kan være med å oppmuntre og hjelpe også de som på mange måter er de svakeste barna i det palestinske samfunnet: De som enten ikke har familie, eller som familien har overgitt til andre. Bare tenk på hvor utsatte barnevernsbarna i Norge er, legg så til den store betydningen familien har i den arabiske kulturen, samt den sterke skam/ære-kulturen. Så skjønner dere sikkert at det er langt verre her.

Apropos skam/ære-kulturen og sterke familie-bånd: Et forferdelig grelt eksempel ble jeg minnet om på ettermiddagen samme dag, da jeg sammen med noen kollegaer var i den kristne landsbyen Taybeh på Vestbredden og møtte ordføreren der. Bakgrunnen for det møtet var at jeg er prosjektleder for et mini-prosjekt som vi har gående i landsbyen, støttet av Åpne Dører, Holland. I fjor høst mistet 14 familier tilhørende samme slekt sine hjem. Hvorfor? Fordi et av familiemedlemmene ble beskyldt for å ha gjort en muslimsk jente i den muslimske nabolandsbyen gravid. Jenta selv ble drept av sin bror, og en mobb fra hennes landsby satte fyr på 3 bygninger med 14 leiligheter i Taybeh, alle tilhørende samme slekt. Med i flammene gikk også en butikk, skredder-verksted og bensinstasjon. I ettertid kan ting tyde på at de beskyldte feil mann. Men for å ikke få mer bråk, ble det dysset ned, og de palestinske myndighetene lovet å erstatte de ødelagte husene. Og det ble satt som høy prioritet, da myndighetene var redde for at dette kunne forverre forholdet mellom kristne og muslimer i det palestinske området. Gjerningsmennene slapp å erstatte noe, for å ikke gjøre forholdet mellom de to landsbyene enda verre. De palestinske myndighetene begynte på reparasjonsarbeidet. Men det ble stoppet da Hamas kom til makten sist januar. Som dere vet ble pengestrømmen fra utlandet da stanset, og som et resultat av det har ikke de statsansatte fått lønn på 8 mnd, og mye annet lider pga det, bl.a. dette. Så nå, et år etter har familiene fortsatt ikke fått flytte hjem igjen. Vår plan var å hjelpe disse kristne familiene med inventar i hjemmene deres, etter at de pal myndighetene hadde fikset husene. Så hva gjør vi nå? Godt spørsmål. Vi kan jo ikke gå inn å fikse husene, for det har myndighetene sagt at de skal gjøre. Og det ser ikke ut til at situasjonen bedrer seg hos de pal myndighetene med det første, tvert i mot, ser det ut til å bli verre. Imens går tiden, og om et par mnd er det jul igjen. Vi skulle inderlig gjerne sett at disse familiene fikk flytte hjem til jul, og dermed slapp å feire sin andre jul hjemmefra etter at denne tragedien rammet.
Også på barnehjemmet ble vi minnet om at sanksjonene iverksatt mot Hamas av verdenssamfunnet, rammer de uskyldige på mange vis. Barnehjemmet får økonomisk støtte fra England, men pga sanksjonene er det problematisk å overføre penger til en palestinsk bank, så de har ikke mottatt penger siden juni. Resultat?: Penger til mat til barnehjemsbarna når ikke frem. Nå håper vi det skal kunne løses. Men det er fortvilende å se alle problemene som bare blir større og større blant palestinerne, som følge av sanksjoner, interne konflikter og konflikten med Israel. At det bør legges press på Hamas er forståelig, men jeg kan ikke se at støtten til Hamas minker slik det gjøres nå. Tvert imot... Bildene er fra barnehjemmet.











Tuesday, October 17, 2006


Jeg får ofte spørsmålet: Hvilke arbeidsoppgaver har du? Og det er ikke så lett å svare på med en setning, da det er allsidige oppgaver. En oppgave jeg har er å være prosjektleder for et organisasjonsutviklingsprosjekt som PBS har gående. PBS er en organisasjon som det siste 10-året har vokst fra en liten butikk med 3 ansatte, til over 30 ansatte, 8 sentre og mange store og små prosjekter, som spenner fra tradisjonelt Bibelselskapsarbeid til nødhjelps- og utviklingsarbeid. Har man en klok ledelse som PBS har, innser man da at det ikke er det samme å drive PBS nå som for 10 år siden. Organisasjonen har endret seg drastisk, så nye strukturer og rutiner må legges inn for å sikre et godt fundament for organisasjonen, visjonen må pusses på for å sikre at fokuset er samlet, og staben må kurses. Nå er jo ikke jeg så dreven i organisasjonsutvikling. Så vi har heldigvis profesjonell hjelp utenfra. Hun heter Julie Farrar (bildet over), kommer fra England, og er vår konsulent i Organisasjonsutvikling. Jeg er fasilitator for prosjektet. Julie besøker oss ca 3 ganger i året. Og er veldig dyktig! Jeg synes det er veldig spennende, og har lært en hel masse. Bildet er tatt på Saligprisningens berg i forrige uke, med Gennesaret-sjøen i bakgrunnen. Jeg og Julie hadde et par dager i Galilea, for sightseeing, avslapping og jobbing. Ved siden av at Julie er en svært dyktig konsulent, har hun også blitt en god venninne. Så det er alltid oppmuntrende og inspirerende å ha besøk av henne.

Wednesday, October 11, 2006


Enda et nytt medlem i PBS-familien: Delaila, 4 mnd, Tony (OPCY) og Mary´s datter og 3. barn. Mamma Mary til høyre. Her i bursdagskalas til tante Diana (OPCY). (Diana på bildet under.)

Sola gikk ned og jeg kom meg etterhvert hjem, og ved solnedgang denne fredagen startet jødenes høytid "løvhyttefesten". Så da hadde naboene bygget ferdig sine løvhytter i hager og på verandaer, klare til å innta måltidene der i en uke. Dette er en av de store bibelske høytidene, som vi kan lese om flere steder i GT, f.eks i 5. Mos 16: "13 Løvhyttefesten skal du feire i sju dager, når du har samlet inn fra din treskeplass og din vinpresse. 14 Du skal glede deg på denne høytiden, både du og din sønn og din datter, din trell og din trellkvinne, levitten og innflytteren, den farløse og enken som bor i dine byer. 15 I sju dager skal du holde høytid for Herren din Gud på det stedet Herren velger ut. For Herren din Gud vil velsigne deg og hele din avling og alt det arbeid du gjør. Derfor skal du bare glede deg. 16 Tre ganger om året skal alle dine menn tre fram for Herren din Gud på det stedet han velger ut: ved de usyrede brøds høytid, ukefesten og løvhyttefesten. Ingen må vise seg tomhendt for Herrens åsyn. 17 Enhver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelse Herren din Gud har gitt deg."


Da vi hadde stått mer eller mindre på stedet hvil med bilen i en time på Qalandia, tok jeg, Albert, Tony og Birgitha beina fatt, mens Imad og Simon fortsatte i bilen. Turen som til vanlig tar ca en halv time, tok denne gangen 3 timer. Slik er det ofte for palestinerne på Vestbredden, en kort tur kan fort bli lang. Noen steder er det fortsatt åpninger i muren for folk å krysse over, men åpningene blir færre og færre. Uansett hva en måtte mene om muren og sjekkpostene, er det tydelig for oss som lever med dem i dagliglivet, at livet blir langt mer komplisert for svært mange palestinere pga disse hindringene i dagliglivet.





Vi var på besøk hos fam Hussein en fredag, og ikke bare var det en fredag, det var en ramadan-fredag. Israel holdt sjekkposten ved Qalandia åpen denne dagen for palestinerne, slik at muslimene fikk komme inn til Jerusalem og Tempelplassen for fredagsbønnen. Da vi vendte hjem fredag ettermiddag, og skulle gjennom Qalandia-sjekkposten, føltes det som hele Vestbredden var på reisefot hjem fra Jerusalem. Og folk var sultne, og sultne mennesker blir agressive, og de ville selvsagt komme seg hjem før sola gikk ned, for da kunne de spise (full faste under ramadan, så lenge sola er oppe). Og Qalandia er fortsatt et såkalt C-område, dvs fortsatt under israelsk styre, men det er ingen trafikk-politi der når det blir kaos, og veisystemet er heller humpete og uoversiktelig. Så at det ble en opplevelse for livet å krysse Qalandia denne fredags ettermiddag, det er sikkert. Vi visste det jo egentlig godt, og vi fikk det solid bekreftet: Det er lurt å holde seg borte fra slike steder på en ramadan-fredags ettermiddag.:)



Ahmad´s sønn Fadi var også på besøk.







Bildet under: Simon og Rawan.





PBS-kolleger på besøk hos fam Hussein i Bir Zeit. Til venstre en stolt far, Imad, med sin 5 mnd gamle sønn, Saleh. Over en annen Imad, som fikk veldig god kontakt med Saleh, som han forøvrig gjør med alle barn (jobber i OPCY). Saleh så også ut til å være fornøyd med gaven fra oss.

Tuesday, October 03, 2006



I første etg på denne skolen: Jøder samlet i bønn ved avslutningen av Yom Kippur. På bildet over bildet av samme skole, men da fra større avstand. Bakenfor skimtes muren, som tydelig viser skillet mellom israelsk og palestinsk område. På andre siden av muren er muslimene midt inne i fastemåneden Ramadan. Så når sola nå går ned, er det tid for å spise for både sultne jøder og for sultne muslimer.

Denne siden av hovedveien som sees på bildet til venstre, er det israelske området Pisgat Zeev hvor jeg bor. På andre siden av veien ligger palestinske Beit Hanina, hvor jeg jobber. Det blir sterkt for meg å stå oppe på et utsiktspunkt å se utover byen, og høre ikke minst. Det er en underlig, men god stillhet på Yom Kippur, det som høres mest er barnelatter, og det er jo herlig. Jeg står der og ser på de hvitkledde jødene som vandrer til synagogen, og hører bønneropene fra andre siden av veien, som blir mer og mer intens etterhvert som sola synker i horisonten; Allahu akhbar! Gud er størst! Og jeg tenker på hva min kamerat Øystein så treffende sa da vi sto nede ved Klagemuren på nyttårsaften, ved solnedgang, og hørte både de jødiske og muslimske bønnene stige opp: "Så mye bønn, og så mye krig." Og en bønn steg opp fra mitt hjerte, en bønn om at disse hardt prøvede folkene må få møte den Store Fredsfyrsten, og få oppleve ekte både indre og ytre fred. Må det bli virkelig forsoning på alle måter i dette landet som er dynket i blod, hos disse menneskene, som så inderlig lengter etter fred og forsoning.

Hva er så Yom Kippur - Den Store Forsoningsdagen? På tempelets tid var det den dagen i året øverstepresten gikk inn i det aller Helligste, og sonet for folkets synder. Da ble det ofret en syndebukk på vegne av folket. Nå er det ikke noe ofring i det aller Helligste lengre, men svært mange overholder Yom Kippur og søker forsoning med Gud og medmennesker. 10 dager før Yom Kippur feires jødisk nyttår. Da blåses det i bukkehornet for å kalle folket til omvendelse. Og i de neste 10 dagene holder Gud "Livets bok" åpen, og da er det om å gjøre å gjøre opp sine synder, slik at en blir nedskrevet der. Det merkes i stemningen hos folk, og det var nok heller ikke tilfeldig at Israel trakk sine siste soldater ut av Libanon bare noen timer før Yom Kippur startet. Selv svært mange som ikke er spesielt religiøse, overholder Yom Kippur. De faster, både fra mat og drikke, i et døgn, og mange kler seg i hvitt og går i synagogen. Jeg var hos frisøren min nylig, som ikke anser seg selv for å være veldig religiøs, men han tror at Gud finnes, og Yom Kippur overholder han. Pga troen og pga tradisjon. Og fordi det er sunt. Som han sa det: Det er bra at vi på den måten ihvertfall en gang i året virkelig har mulighet til å gjøre opp status, og gjøre opp med dem vi trenger å gjøre opp med. Og jeg tror han har helt rett i det, det er veldig sunt, og jeg tror også det norske samfunnet hadde hatt godt av en slik dag.




En vandring i nabolaget dagen etter, ved solnedgang, like før Yom Kippur ebber ut. Jeg innrømmer det: Det var med en barnslig fryd og frihetsfølelse jeg spankulerte midt i de ellers så tungt trafikkerte veiene. Den "stora lyckodagen" kalte min lille svenske venninne Elina den. Og det er vel et svært passende navn på "Den store forsoningsdagen"?