Så er sommerens første OPCY-leir avsluttet. For jada, også på palestinsk side prøver de så godt som mulig å leve et "normalt" liv, tross erklært unntakstilstand. De kan ikke skjerme seg så godt fra den harde virkeligheten som Tel Avivs befolkning har mulighet til, men det skal mer til enn en unntakstilstand for å avlyse en leir! Vel, hadde det vært i Gaza, hadde den nok blitt avlyst. Men denne leiren var på Vestbredden, i studentbyen Bir Zeit nord for Ramallah. Barna var mellom 7 og 11 år. Leiren var i samarbeid med den katolske kirken, og foregikk på deres senter i Bir Zeit. Barna kom fra flere av de katolske menighetene på Vestbredden; bl.a. Betlehem, Ramallah, Taybeh, Bir Zeit og Aboud. Det skulle vært 90 deltakere, men pga situasjonen kom dessverre bare 40. Men de som kom, hadde 4 flotte dager sammen. Dager fullt av mye av det samme som på norske barneleirer: kristne samlinger, aktivitetsgrupper, utflukter, lek og moro.
I de kommende 2 månedene, kommer OPCY til å være travelt opptatt med diverse leirer for barn og ungdom på forskjellige steder på Vestbredden. Flere av leirene er i muslimske landsbyer, og da er selvsagt programmet litt annerledes enn når leiren er for kristne barn som i dette tilfellet. Mange av aktivitetene er de samme, men Bibelundervisningen blir byttet ut med allmenngyldige temaer (ja for noe er vel allmenngyldig??) Men de vet at vi er kristne, og våre bibelske etiske verdier blir flittig brukt i undervisningen. Det kan handle om kjærlighet, toleranse, om å ta vare på seg selv og hverandre, om å hylle livet og håpet. På denne måten bygger vi også bro mellom de palestinske kristne og muslimske samfunnene som ofte lever svært adskilte, spesielt i landsbyene hvor vi jobber. Men denne første leiren var som sagt for katolske barn. OPCY har mye godt samarbeid med den katolske kirken, som er den nest-største kirken i det palestinske området, (Den Gresk-Ortodokse kirken er størst). Det er utrolig viktig å satse på barne- og ungdomsarbeid, ikke minst iblant den kristne minoriteten, bl.a. for å hjelpe dem å finne frem til en trygg god identitet og å takle alle de store utfordringene de møter i dagliglivet.

Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Dabke: Palestinsk folkedans.

Imad instruerer i kunsten å lage dukketeater. Her med dukker barna selv har laget på leiren.

Neida, dette er ikke undervisning i bryting, men Hassan som underviser i drama.

Konkurranser hører selvsagt med til leirlivet.

Dagens nyhetsbilde fra Det Hellige Land preges av mye vold og elendighet, ikke minst i disse tider med unntakstilstand i det Palestinske området. Men disse bildene er også fra dagens virkelighet; fra stranden i Tel Aviv, nærmere bestemt Jaffa. Tel Aviv ligger en times kjøring fra Jerusalem, men det er en helt annen verden. Den politiske og religiøse spenningen er langt mer merkbar i Jerusalem enn i det sekulære, moderne Tel Aviv. Tel Aviv er en typisk middelhavsby, mens Jerusalem ikke kan sammenlignes med noen by, på godt og vondt. Den er helt klart unik. Selv om jeg synes det er spennende å bo i Jerusalem, og er svært glad i byen, er det et slitsomt sted å leve over lengre tid. Alle spenningene som ligger like under overflaten, og innimellom eksploderer, merkes, oftest uten at en er seg det bevisst. En av de kjærkomne avkoblingene jeg benytter, er stranda i Tel Aviv. Jeg merker tydelig at folk i Tel Aviv er mer avslappet, og det gjør at jeg også slapper av mer. Jeg tenker ikke så mye på det i det daglige, men det hender det slår meg når jeg er i Tel Aviv. Skuldrene senkes, pusten går roligere. På stranda i Jaffa-Tel Aviv er det en salig blanding av jøder og arabere, tilsynelatende avslappede, og upåvirket av hva som skjer i landet forøvrig. Det føles nesten som å være i en boble, det er som en trass har tatt tak i Tel Avivs befolkning; nå er vi inderlig lei av alle konfliktene, vi nekter å la oss påvirke av all elendigheten rundt oss, vi vil ha et normalt liv. Vi skal nyte livet! Da jeg var på stranda forrige helg, tenkte jeg spesielt på det. Bare noen km lengre sør på Middelhavskysten, i Gaza og Sederot, var det mye uro, israelske militæroperasjoner i Gaza, interne kamper i Gaza mellom palestinske grupper, og rakett-skyting over til den israelske byen Sederot. Men i Tel Aviv, der var det som en hvilken som helst dag på stranda, og det eneste en merket av kampene lengre sør, var et og annet miliærhelikopter som fløy over hodene på oss, i retning Gaza. Men det var det tilsynelatende ingen som la merke til. Det er kanskje ikke så bra med denne tilsynelatende likegyldigheten, men det er ikke fritt for at jeg forstår dem, og går en lengre innpå folk, er de da heller ikke så likegyldige som de virker som. Heldigvis!

Forrige helg var jeg på stille retreat, i klosteret Latrun, som ligger ca halvveis mellom Jerusalem og Tel Aviv, 1 km fra historiske Emmaus. Bildet over viser deler av hovedanlegget, hvor munkene holder til, og hvor det også produseres bl.a. vin. Bildet under viser en annen del av Latrun, retreat-stedet, som drives av "The brotherhood of Jesus". Her finnes også munker, men i tillegg bor også andre der, og det er åpent for folk utenfra til å trekke seg tilbake dit for kortere tid. Forrige helg var det stille retreat fra fredag til søndag. Og jeg nøt det virkelig. Det er virkelig en fredelig oase. Etter mange sterke inntrykk på løpende bånd, var det spesielt deilig å roe seg ned, og konsentrere meg om å slappe av, sortere tanker og følelser, lese, be og lytte til Gud.

Det er godt å hvile blikket på vakre blomster.

Tid til å tenke over landets historie og nåtid ble det også. Landet er jo fullpakket av det, men det er jo ikke noe jeg dveler over til daglig. Men stedet innbød til det. Latrun er bygget opp av ruinene av en korsfarerborg. Noen av ruinene står fortsatt uberørt, som en kan se på bildet over. Bildet under viser også ruinene, med landsbyen Neve Shalom i bakgrunnen. Neve Shalom, betyr "Fredens oase", både jøder og arabere bor der. Den står som eksempel på at fredelig sameksistens er mulig. Bildet helt nederst viser ett minnesmerke over noen av den moderne staten Israels falne soldater. På himmelen, i høyre hjørne kan en så vidt skimte et militærhelikopter, en tydelig påminnelse om at krigen på langt nær er bare historie, også nåtiden er blodig. I dag er det 40 år siden 6-dagerskrigen sluttet. Krigen som førte til at Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem kom i Israelske hender, og palestinerne kom under israelsk styre. Den jordanske hæren hadde base på Latrun frem til 1967, og området befant seg i grenselandet mellom Israel og det jordanske Vestbredden. Så for 40 år siden, var det full krig i området. Men i dag, som 2 gode naboer ligger 2 "fredens oaser" her, Neve Shalom og Latrun, og vitner om at veien til fred ikke er den veien korsfarerne, eller Israel og de arabiske statene valgte og stadig velger; krig. Den sekulære Neve Shalom demonstrerer at det er mulig med fredelig sameksistens, om en bygger vennskap og broer, istedet for uvennskap og større og nye kløfter. For Latrun sin del, vitner de tydelig om at der råder den fred som overgår all forstand, freden som er å finne i Fredsfyrsten Jesus Messias. Her møtes jøder, arabere og utlendinger i troen på ham som for 2000 år siden i samme område, på vei til Emmaus, møtte noen av sine etterfølgere etter oppstandelsen, seieren over døden, og som hilste alle sine disipler med: "Fred være med dere". Jeg har hørt mange si det; det er noe spesielt med Latrun, det er en spesiell fred og ro over stedet. Nå var også jeg så heldig å få oppleve det. Og det blir forhåpentligvis ikke siste gang. For dette er ett håpets sted!