Noen av dere lurer på om det skjer noe med denne bloggen, det har jo ikke vært mer enn en oppdatering i høst, og det er jo ikke godt nok. Vel jeg har ikke bestemt meg enda. Jeg kan ikke love mer oppdatering utover, men jeg tenker at den kan ha historisk verdi, og at jeg etterhvert kan bli mer aktiv blogger igjen, så jeg sletter den ikke foreløpig.

Det har vært en svært hektisk høst med mye reising i inn-og utland. Jeg har bl.a. besøkt flere menigheter i fedrelandet, noe som har vært svært givende. Det er godt å møte menigheter og fantastiske, trofaste enkeltpersoner som har stått sammen med meg disse 5 årene i Midtøsten, både i bønn og annet engasjement. Jeg innser mer og mer at jeg er ufattelig priviligert! Og så er det å reise rundt og fortelle en svært god måte for meg og bearbeide inntrykk fra de siste årene, så det er helt klart givende på det viset også. Og selvsagt er det å være med å inspirere til engasjement for det jeg brenner for også svært givende. Så jeg ser frem til flere menighetsbesøk utover våren.

I det hele tatt ser jeg tilbake på året som har gått med stor takknemlighet. Det kjennes som tiden flyr veldig fort, men samtidig, når en tenker etter, er det jo utrolig mye som skjer i løpet av et år. Det kommer jo selvsagt an på hva en gjør med tiden sin, sitter en hjemme og tvinner tommeltotter skjer jo ikke mye. Men det har jeg jo ikke akkurat gjort. :-) Hva som skjer etter denne våren vet jeg enda ikke. Jeg sa i nov opp stillingen i Jerusalem, så for tiden vet jeg ikke hva jeg skal gjøre fra neste aug. Men jeg er sikker på at noe spennende dukker opp.

Ja, ja, dette ble mye pludring. Til dere som kjenner meg vil jeg si TAKK for i år, og til dere alle vil jeg ønske en fortsatt god jul, og et velsignet 2009 på alle vis!

Du synes kanskje det ble et brått opphold på denne bloggen? Beklager, la meg prøve meg på en kort oppsummering: En stor og viktig epoke er over i livet mitt. Det er over 2 mnd siden jeg tok farvel med mine kjære i Midtøsten etter 5 år der. Riktignok har jeg bare ett års permisjon, men et punktum er allikevel satt. Om fortsettelsen blir her eller der, det vet bare Gud. Jeg er gått inn i et spennende år, hvor jeg fortsatt jobber med Midtøsten på Frikirkens misjonsavd, og også Mali. Og så har jeg startet som student igjen, på deltid. Det er moro! Savnet etter kjære venner der nede, ikke minst hjerteknuserne nedenunder, er stort. Men til min forbauselse har ikke savnet etter Jerusalem og Midtøsten tatt tak enda. Jeg nyter rett og slett å være tilbake i gode, gamle, fredelige, bortskjemte Norge! Og å ikke minst være blant kjære venner her, og forsterke nettverket mitt her i Oslo og Norge igjen. Jeg er også spent på hva disse årene i Midtøsten har gjort med meg. Noe jeg vel finner mer ut av etterhvert. Men at de har satt dype spor, er udiskutabelt. Det har vært mange alvorlige kriser, med bombeangrep på sentrene våre, trusler mot kolleger, trusler mot meg selv, beskytning, og aller verst; kidnappingen og drapet på vår kjære Rami for snart ett år siden. Men heldigvis har det vært utrolig mange gleder også, ikke minst alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, og alle de flotte vennene jeg har fått. Jeg er virkelig privilgert, og takker Gud for det, og for at Han har bevart meg gjennom alt. Uten Ham og andre gode støttespillere, hadde det ikke gått!

Mange nydelige barn, og flere på vei. Min kjære venninne Sherin (bildet til venstre) har nå fått en sønn. Gleder meg til å treffe ham når jeg skal på besøk i nov!

Fra avskjedsfesten PBS-staben hadde for meg. Jeg fikk mange fine gaver og mange gode ord.

Jad synger julen inn i juni!

For et par uker siden kom jeg meg endelig inn i Gaza. Jeg dro inn sammen med Labib. Jeg har ikke vært der på svært lenge. Forrige gang jeg var i Gaza ble jeg beskutt. Jeg var veldig glad for at jeg fikk muligheten til å dra inn før jeg flytter hjem til Norge, for å ta farvel med Gaza, og først og fremst Pauline (Rami's enke), hennes barn, og andre venner der. De norske myndighetene ringte meg like før jeg krysset over, (jeg hadde informert dem at jeg dro inn) og informerte om at nye karikaturtegninger var trykket i Norge, og at nyheten nylig var begynt å spres i Pal. område, så de rådet meg på det sterkeste om å ikke dra inn. Å snu da ble for meg en umulig tanke og helt feil, og jeg ville ha angret bittert. Og de vi skulle besøke ville blitt svært skuffa. Så jeg bestemte meg for å ikke snu, i samråd med Labib. Jeg lovet de norske myndighetene at jeg ikke skulle vifte med norske flagg, og være forsiktig, og jeg sendte noen SMS med bønn om forbønn og bønner til Gud om at hvis jeg ikke skulle inn så måtte israelske myndigheter på grenseovergangen stanse meg, men det gjorde de ikke. Så jeg dekket til hode og tråkket over i en helt annen verden. På andre siden ble vi møtt av et trist syn, ødeleggelse på ødeleggelse så langt øyet kunne se, ruiner på alle kanter. Gaza er et av verdens tettest befolkede områder, og har i mange år vært fattig. Men tidligere var der allikevel en del velferdsgoder å se, som f.eks bilen. Nå med mangel på drivstoff var det svært få biler i gatene, og de få som var ute og kjørte brukte matolje! Luften var ikke helt god å puste i nei. Vi oppholdt oss ikke lenge der inne, men vi hadde noen få timer med godt fellesskap med våre kjære, før vi dro tilbake. På vei til grensa kjørte vi forbi PBS' senter i Gaza by, som har vært lukket siden den skjebnesvangre dagen for 8 mnd siden, da vår kjære Rami ble kidnappet og drept. Det var tungt å se det stengte senteret, og den vanskelige situasjonen i Gaza, men du verden så glad jeg var for at jeg dro inn og fikk møtt mine kjære venner der! Bildet under til venstre viser Pauline sammen med sine 3 sjarmtroll, fra v: Wisam, Sama og George.

Det er noe spesielt det der med å være en del av "landsmenn i det fjerne og på havet", aller mest på 17. mai. Og enda mer når en befinner seg i dette landet. Hvor israelere i dagevis har feiret sin nasjonaldag og 60-årsjubileum, med flagg på biler, hus og overalt. Jeg har ikke noe problemer med det israelske flagget, men det er liksom ikke mitt. Ei heller det palestinske. Palestinerne har på sin side markert, "nakba", katastrofen, i dagevis. Selv om jeg etterhvert kjenner at identiteten min er knyttet både til det israelske og det palestinske, er det liksom ikke helt hjemme. Da er det noe annet å ta på seg 17. mai-sløyfa, få satt flaggene på bilen, synge "ja vi elsker" med andre nordmenn, sekkeløp, Gilde-pølser osv. Nostalgisk? Ja da, helt klart. Men livet her nede har lært meg mer om betydningen av å høre til, og enda mer om alt vi har grunn til å feire i Norge. Med situasjonen her som bakteppe er det med større glede og takknemlighet jeg feirer Norge, fred og frihet og alt det andre gode som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Jeg håper inderlig at jeg ikke glemmer dette bakteppet når jeg skal feire 17. mai i Norge igjen neste år. Hipp, hipp, hipp!

KN's stedlige representant, Liv Steinmoeggen, holdt 17.-mai-talen. Leder for Norges Repr.kontor, Sten Arne Rosnes til høyre.

Mens store deler av verden, inkl palestinerne, feirer arbeidernes dag, og den vestlige kirke også Kristi Himmelfartsdag, er det Yom hashoa; Holocaust' minnedag i Israel. Den dagen kommer årlig, en uke før nasjonaldagen. Jeg hadde fri i dag, og valgte å bare være hjemme og slappe av. Det gav meg også tid til å reflektere. Kl 10 i dag morges stanset den israelske nasjonen opp for 1 min, for å minnes Holocaust-ofrene. Sirenen gikk over hele landet. Jeg stanset opp, og så at også naboen som hang opp klær, stanset, og det var nesten så jeg kjente et fellesskap med henne, der jeg sto, selv om hun ikke så meg. Det er en stor kollektiv byrde jødene bærer med seg. Selv om det nå har gått over 60 år, er det absolutt fortsatt høyst aktuelt. Fortsatt befinner det seg mange overlevende fra Holocaust i Israel, og selvsagt langt flere barn av overlevende. Og mange av dem bærer også på sår, mange av dem visste ikke hva foreldrene gjennomgikk, men ante og merket den mørke fortiden i familielivet. Foreldrene var merket for livet, og det preget selvsagt oppveksten for fryktelig mange israelske barn. TV-kanalene som ikke har innstilt sendingene sine for et døgn, sender dokumentarer og filmer med temaet Holocaust. Jeg har sett noen filmer det siste døgnet, og grått for den vanvittige Holocaust-tragedien, og for dagens verden som viser så altfor godt at vi ikke har lært så altfor godt av historien. Israel er flinke til å huske historien, ikke minst den blodige, og mantraet; "aldri mer!", går igjen over alt. Indirekte får også palestinerne ungjelde pga holocaust. Frykten for å bli utslettet er grunnfestet hos israelerne, og det gjør helt klart konflikten med palestingerne verre. Mange isralere ser også en ny Hitler i den iranske presidenten Ahmedinejad, som sverger at han vil utslette Israel. Jeg synes i grunnen ikke det er så rart at Israel er på vakt overfor en mann og en nasjon som har erklært at Israel skal utslettes. Synes du? Her kan det passe å gjengi et vers i Arnulf Øverland's dikt "Du må ikke sove":
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

1. påskedags morgen samlet evangelikale palestinske kristne seg i Gravhagen, for å feire Jesu oppstandelse. Også noen messianske jøder var til stede, ja og selvsagt noen utlendinger som meg. :) Det var en mektig oppstandelses-Gudstjeneste på et vakkert sted.

Som nevnt før var det også de ortodokse kristne's påske forrige uke. Den ortodokse kirken er moderkirken for alle de palestinske kristne, og selv de som hører til en av de andre kirkene feirer nå. (Selv om også noen av dem feiret forrige mnd). Og det absolutte høydepunktet er på påskeaften, "sabt innur", da samles tusenvis av mennesker fra mange land i og utenfor gravkirken i løpet av formiddagen, med hver sitt stearinlys, for å vente på at lyset inne i graven skal bli tent ved Guddommelig inngripen. Den gresk-ortodokse patriarken går så inn i graven og tenner sitt lys med den hellige flammen, for så å komme ut av graven og spre det videre til de fremmøtte. Jeg har vært til stede flere ganger, og det er like magisk hver gang. Det er rett og slett utrolig fascinerende! Og en mektig symbolsk handling til vitne om ham som vant over dødsrikets krefter, og er verdens lys, og som ber oss spre Lyset over hele verden. Jeg kom ikke inn i kirka, dit kom bare de som er medlemmer i en av menighetene der, eller hadde spesiell invitasjon. Men jeg kom meg til plassen foran hovedinngangen. Og der sto jeg i over 3 timer og ventet. Men det var helt klart verdt det. Det israelske sikkerhetsoppbudet var også massivt, og det ikke uten grunn. Dessverre er det sterke spenninger mellom de forskjellige kirkesamfunnene som har plass i Gravkirken. Det er så ille at en muslimsk familie har nøkkelen til kirken, og ansvaret for å åpne og stenge den hver dag. Det er helt klart en bismak, og ikke noe vakkert vitnesbyrd til omverdenen. Men det gikk heldigvis relativt rolig for seg denne dagen. Iveren etter å komme inn i kirken var utrolig stor. Folk forhandlet med vaktene for harde livet. Tenk om iveren til å komme seg inn i Guds hus var så stor til vanlig! Det hadde vært flott det. Og etterhvert som tiden gikk steg forventningene merkbart. Spenningen var til å ta og føle på. En gang gikk det et sus gjennom folkemengden og folk begynte å peke opp mot himmelen, ta bilder og juble. Rundt sola hadde det formet seg en fargerik glorie. Et tegn fra Gud? Forsmak på det store som skulle skje i graven snart? Folkemengden lot aboslutt til å mene det. Så endelig, et par minutter over kl 2 satte kirkeklokkene i å kime, og folk kom løpende ut fra kirken med lys i hendene, som de så spredde videre, på plassen utenfor kirken og videre ut i smugene rundt Gamlebyen hvor enda flere ventet. Bildene og filmklippene (nederst) forteller mer om stemningen.

Bildet over: Soldater og medisinsk personell puster ut og slapper av etter at lyset er tent, og spenningen har lagt seg. Bildet under: Israelske soldater observerer en kristen palestiner som tenner lys fra den hellige flammen.

Det var sterkt å se gleden som spredde seg etterhvert som folk fikk tent sitt lys. Mange, som damen på det aller øverste bildet på dette innlegget, tok også til tårene. Det er for svært mange en mektig religiøs opplevelse.

Bildet over: Svært mange eldre palestinere møtte også frem, og for noen av dem ble påkjenningen for stor, og de måtte få medisinsk assistanse.

Bildet til v: Den etiopiske ortodokse kirken er også til stede i Gravkirken, og feirer påske med de andre.