Du synes kanskje det ble et brått opphold på denne bloggen? Beklager, la meg prøve meg på en kort oppsummering: En stor og viktig epoke er over i livet mitt. Det er over 2 mnd siden jeg tok farvel med mine kjære i Midtøsten etter 5 år der. Riktignok har jeg bare ett års permisjon, men et punktum er allikevel satt. Om fortsettelsen blir her eller der, det vet bare Gud. Jeg er gått inn i et spennende år, hvor jeg fortsatt jobber med Midtøsten på Frikirkens misjonsavd, og også Mali. Og så har jeg startet som student igjen, på deltid. Det er moro! Savnet etter kjære venner der nede, ikke minst hjerteknuserne nedenunder, er stort. Men til min forbauselse har ikke savnet etter Jerusalem og Midtøsten tatt tak enda. Jeg nyter rett og slett å være tilbake i gode, gamle, fredelige, bortskjemte Norge! Og å ikke minst være blant kjære venner her, og forsterke nettverket mitt her i Oslo og Norge igjen. Jeg er også spent på hva disse årene i Midtøsten har gjort med meg. Noe jeg vel finner mer ut av etterhvert. Men at de har satt dype spor, er udiskutabelt. Det har vært mange alvorlige kriser, med bombeangrep på sentrene våre, trusler mot kolleger, trusler mot meg selv, beskytning, og aller verst; kidnappingen og drapet på vår kjære Rami for snart ett år siden. Men heldigvis har det vært utrolig mange gleder også, ikke minst alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, og alle de flotte vennene jeg har fått. Jeg er virkelig privilgert, og takker Gud for det, og for at Han har bevart meg gjennom alt. Uten Ham og andre gode støttespillere, hadde det ikke gått!

Mange nydelige barn, og flere på vei. Min kjære venninne Sherin (bildet til venstre) har nå fått en sønn. Gleder meg til å treffe ham når jeg skal på besøk i nov!

Fra avskjedsfesten PBS-staben hadde for meg. Jeg fikk mange fine gaver og mange gode ord.

Jad synger julen inn i juni!