Karin Riska

2009-06-19T11:14:00.002+03:00

Jeg har bestemt meg for å bli mer aktiv med blogginga igjen; på Vårt Lands verdidebattside. Mitt første innlegg der, kan dere lese her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread8422/?next=last

Ønsker dere alle en riktig god sommer!

2009-04-04T16:48:00.004+03:00

Det våres godtfolk! :-D Fantastisk å få oppleve norsk vår igjen. 6 år siden forrige gang... Og feire påske i Norge igjen, selv om jeg skal innrømme at jeg savner Jerusalem-påsken. Det mest fantastiske var oppstandelseslovsangen i Gravhagen ved soloppgang 1. påskedag. Det er en trøst å tenke på at neste år er jeg i Jerusalem igjen i påsken. For da er det tid for del 2 av Bridgebuilders-runden vi skal i gang med til sommeren. For tiden jakter vi på deltakere, så er du mellom 20 og 25 år og synes dette er midt i blinken for deg, må du bare ta kontakt med meg. Denne videosnutten kan kanskje friste deg til å delta?: http://www.youtube.com/watch?v=Yei02I17mbg Mer info om prosjektet finner du på vår webside: http://www.bridgebuilders.no/

2009-01-17T11:53:00.005+02:00

Hjelp Gaza og Israel!

Elsk din neste - trøst mitt folk!

De Palestinske, Israelske og Arabisk-Israelske Bibelselskapene står sammen for å hjelpe i Gaza og Israel.

• Nødhjelp til familier i Gaza og til familier som har flyktet til Vestbredden.
• Støtte til barn i israelske barnehager og skoler, til handikappede og eldre i Sør-Israel som har tilbrakt dager og netter i tilfluktsrom i frykt for raketter fra Gaza.
• Medisinsk hjelp til sykehus i Gaza.
• Bibelhefter med tekster om Guds løfter, tilgivelse og forsoning til utdeling blant de som er rammet og til soldatene. Bibelselskapet har en sterk lokal administrasjon og arbeider nært sammen med kirkene og har lang erfaring i arbeid i hele konfliktområdet.
De har muligheten - du har utfordringen! De ber om din hjelp for å nå lengre med hjelpen.
Gi din gave til konto:
3000 16 16869
merket "Gaza - Israel! "

A K S J O N E N S T Ø T T E S AV:

Det Norske Bibelselskapet, Norges Kristne Råd og Den Evangelisk Lutherske Frikirke

2009-01-10T15:03:00.009+02:00

Jeg er opprørt! Mitt andre hjemland er i krig. Mine israelske og palestinske venner lider. Dere som kjenner meg vet at jeg er et emosjonelt menneske, og at jeg er svært glad i både det palestinske og det israelske folk. Det er mange sterke følelser jeg har kjent de siste ukene. Det er ubeskrivelig hjerteskjærende å se de blodige bildene fra Gaza, ikke minst av vettskremte, skadede barn. Det er også hjerteskjærende å se bilder av de vettskremte israelske barna som lever like ved Gaza, og må løpe i dekning i bomberom mange ganger om dagen, når sirenene hyler og rakettene kommer mot dem. Ikke minst er det tøft å høre venner på tlf fra Gaza beskrive den håpløse situasjonen. At de hele tiden, redde og fortvilede, oppholder seg i det rommet som er tryggest i huset, mens det smeller rundt dem på alle kanter. Det finnes ikke mange tilfluktsrom i Gaza, så de har ingen sikre rom å søke tilflukt i. Jeg sitter med mange hvorfor, et av dem er: hvorfor, i et krigsherjet område som Gaza, har ikke de Palestinske myndighetene laget tilfluktsrom til sitt folk? Et annet stort hvorfor er; hvorfor bryr ikke Hamas-myndighetene seg om å beskytte sitt eget folk? Hadde de gjort det, så hadde de ikke provosert Israel til krig, og de hadde ikke brukt sin egen sivilbefolkning til skjold, eller gjort den humanitære krisen verre enn den kunne vært. Og hvorfor må Israel gå så brutalt frem, og hvorfor gjør de det ikke enklere for dem som vil frem med hjelp? Og hvorfor i all verden slipper de ikke journalistene inn i Gaza? Ville ikke det satt Israel i et bedre lys? Nå blir jo bare journalistene mer og mer provosert. Og Israel blir et hinder for ytringsfriheten, der har de isåfall ihvertfall en ting til felles med Hamas.... Sikkerhetsargumetnet er vel ikke et godt nok argument, de er jo fullt vitende om faren ved å dra inn i Gaza, så det må vel bli deres på deres eget ansvar? Og for å sitere et hvorfor fra en palestinsk venninne: Hvorfor stopper ikke verdenssamfunnet både Israel og Hamas? Det er mange forsøk på svar på disse spørsmålene, men jeg synes ikke svarene er gode nok, fordi de ikke innebærer fredelige, varige løsninger, og fordi de ikke ivaretar begge folkenes rett til å leve i fred og sikkerhet.

Jeg er imponert over det lidenskapelige engasjementet over denne konflikten i Norge, og verden forøvrig. Det er demonstrasjoner, og høy dipolmatisk aktivitet for å stoppe galskapen, men ingenting ser ut til å nytte? Hvorfor?

Og hvorfor i all verden er så ufattelig mange nordmenn så enøyde når det gjelder denne konflikten? Og hvorfor blir jøder i Norge og andre steder angrepet for det staten Israel gjør? Og hvorfor blir vi ikke like opprørt over krenkelsene og blodet som flyter i Kongo?

Torsdag kveld hadde jeg tenkt å delta i fakkeltog for fred for begge folkene, og i solidaritet med ofrene, men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det var sterkt å se det voldsomme oppmøtet og den fredelige demonstrasjonen. Det var allikevel enda mer smertefullt å se ungdom fra Midtøsten lage intifada (opptøyer) i Oslo sentrum, og ty til vold overfor en fredelig pro-Israel-demonstrasjon. Jeg ble trist nok av å se det på TV, hadde vært enda tøffere å se det live. Skjønner de ikke at de ødelegger så ubeskrivelig mye for seg selv og den palestinske sak? At de skyter seg selv i foten? At de mister sympati? Jeg blir fortvilet på palestinernes vegne, flere av dem har blitt sin egen verste fiende. Selvsagt blir jeg også opprørt over at ytringsfriheten blir krenket, og at folk, i dette tilfellet pro-Israelfolk, ble angrepet og skadet. Det må gå an å leve fredelig i et samfunn side om side med dem en er rykende uenig med, uten å fly i synet på dem. Ja, det er klart pøbelen er unge og trenger hjelp til å behandle sine traumer, men det er ingen unnskyldning. Enda tristere ble jeg da jeg leste i avisen i dag at norske jøder forlot fakkeltoget, fordi de følte seg trakassert. Skulle ikke fakkeltoget også være for Israel? Jeg har lyst til å si som Israels utenriksminister sa da de gikk til angrep i Gaza: Enough is enough! Jeg føler for å skrike det ut: NOK ER NOK! Kan noen fortelle meg hvordan vold og trakassering her i Norge kan stoppe volden i Gaza og Midtøsten forøvrig?

2008-12-26T17:57:00.006+02:00

Noen av dere lurer på om det skjer noe med denne bloggen, det har jo ikke vært mer enn en oppdatering i høst, og det er jo ikke godt nok. Vel jeg har ikke bestemt meg enda. Jeg kan ikke love mer oppdatering utover, men jeg tenker at den kan ha historisk verdi, og at jeg etterhvert kan bli mer aktiv blogger igjen, så jeg sletter den ikke foreløpig.

Det har vært en svært hektisk høst med mye reising i inn-og utland. Jeg har bl.a. besøkt flere menigheter i fedrelandet, noe som har vært svært givende. Det er godt å møte menigheter og fantastiske, trofaste enkeltpersoner som har stått sammen med meg disse 5 årene i Midtøsten, både i bønn og annet engasjement. Jeg innser mer og mer at jeg er ufattelig priviligert! Og så er det å reise rundt og fortelle en svært god måte for meg og bearbeide inntrykk fra de siste årene, så det er helt klart givende på det viset også. Og selvsagt er det å være med å inspirere til engasjement for det jeg brenner for også svært givende. Så jeg ser frem til flere menighetsbesøk utover våren.

I det hele tatt ser jeg tilbake på året som har gått med stor takknemlighet. Det kjennes som tiden flyr veldig fort, men samtidig, når en tenker etter, er det jo utrolig mye som skjer i løpet av et år. Det kommer jo selvsagt an på hva en gjør med tiden sin, sitter en hjemme og tvinner tommeltotter skjer jo ikke mye. Men det har jeg jo ikke akkurat gjort. :-) Hva som skjer etter denne våren vet jeg enda ikke. Jeg sa i nov opp stillingen i Jerusalem, så for tiden vet jeg ikke hva jeg skal gjøre fra neste aug. Men jeg er sikker på at noe spennende dukker opp.

Ja, ja, dette ble mye pludring. Til dere som kjenner meg vil jeg si TAKK for i år, og til dere alle vil jeg ønske en fortsatt god jul, og et velsignet 2009 på alle vis!

2008-09-07T22:30:00.015+03:00

Du synes kanskje det ble et brått opphold på denne bloggen? Beklager, la meg prøve meg på en kort oppsummering: En stor og viktig epoke er over i livet mitt. Det er over 2 mnd siden jeg tok farvel med mine kjære i Midtøsten etter 5 år der. Riktignok har jeg bare ett års permisjon, men et punktum er allikevel satt. Om fortsettelsen blir her eller der, det vet bare Gud. Jeg er gått inn i et spennende år, hvor jeg fortsatt jobber med Midtøsten på Frikirkens misjonsavd, og også Mali. Og så har jeg startet som student igjen, på deltid. Det er moro! Savnet etter kjære venner der nede, ikke minst hjerteknuserne nedenunder, er stort. Men til min forbauselse har ikke savnet etter Jerusalem og Midtøsten tatt tak enda. Jeg nyter rett og slett å være tilbake i gode, gamle, fredelige, bortskjemte Norge! Og å ikke minst være blant kjære venner her, og forsterke nettverket mitt her i Oslo og Norge igjen. Jeg er også spent på hva disse årene i Midtøsten har gjort med meg. Noe jeg vel finner mer ut av etterhvert. Men at de har satt dype spor, er udiskutabelt. Det har vært mange alvorlige kriser, med bombeangrep på sentrene våre, trusler mot kolleger, trusler mot meg selv, beskytning, og aller verst; kidnappingen og drapet på vår kjære Rami for snart ett år siden. Men heldigvis har det vært utrolig mange gleder også, ikke minst alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, og alle de flotte vennene jeg har fått. Jeg er virkelig privilgert, og takker Gud for det, og for at Han har bevart meg gjennom alt. Uten Ham og andre gode støttespillere, hadde det ikke gått!

Mange nydelige barn, og flere på vei. Min kjære venninne Sherin (bildet til venstre) har nå fått en sønn. Gleder meg til å treffe ham når jeg skal på besøk i nov!

Fra avskjedsfesten PBS-staben hadde for meg. Jeg fikk mange fine gaver og mange gode ord.

Jad synger julen inn i juni!

2008-06-24T12:32:00.017+03:00

For et par uker siden kom jeg meg endelig inn i Gaza. Jeg dro inn sammen med Labib. Jeg har ikke vært der på svært lenge. Forrige gang jeg var i Gaza ble jeg beskutt. Jeg var veldig glad for at jeg fikk muligheten til å dra inn før jeg flytter hjem til Norge, for å ta farvel med Gaza, og først og fremst Pauline (Rami's enke), hennes barn, og andre venner der. De norske myndighetene ringte meg like før jeg krysset over, (jeg hadde informert dem at jeg dro inn) og informerte om at nye karikaturtegninger var trykket i Norge, og at nyheten nylig var begynt å spres i Pal. område, så de rådet meg på det sterkeste om å ikke dra inn. Å snu da ble for meg en umulig tanke og helt feil, og jeg ville ha angret bittert. Og de vi skulle besøke ville blitt svært skuffa. Så jeg bestemte meg for å ikke snu, i samråd med Labib. Jeg lovet de norske myndighetene at jeg ikke skulle vifte med norske flagg, og være forsiktig, og jeg sendte noen SMS med bønn om forbønn og bønner til Gud om at hvis jeg ikke skulle inn så måtte israelske myndigheter på grenseovergangen stanse meg, men det gjorde de ikke. Så jeg dekket til hode og tråkket over i en helt annen verden. På andre siden ble vi møtt av et trist syn, ødeleggelse på ødeleggelse så langt øyet kunne se, ruiner på alle kanter. Gaza er et av verdens tettest befolkede områder, og har i mange år vært fattig. Men tidligere var der allikevel en del velferdsgoder å se, som f.eks bilen. Nå med mangel på drivstoff var det svært få biler i gatene, og de få som var ute og kjørte brukte matolje! Luften var ikke helt god å puste i nei. Vi oppholdt oss ikke lenge der inne, men vi hadde noen få timer med godt fellesskap med våre kjære, før vi dro tilbake. På vei til grensa kjørte vi forbi PBS' senter i Gaza by, som har vært lukket siden den skjebnesvangre dagen for 8 mnd siden, da vår kjære Rami ble kidnappet og drept. Det var tungt å se det stengte senteret, og den vanskelige situasjonen i Gaza, men du verden så glad jeg var for at jeg dro inn og fikk møtt mine kjære venner der! Bildet under til venstre viser Pauline sammen med sine 3 sjarmtroll, fra v: Wisam, Sama og George.

2008-05-23T21:08:00.006+03:00

Det er noe spesielt det der med å være en del av "landsmenn i det fjerne og på havet", aller mest på 17. mai. Og enda mer når en befinner seg i dette landet. Hvor israelere i dagevis har feiret sin nasjonaldag og 60-årsjubileum, med flagg på biler, hus og overalt. Jeg har ikke noe problemer med det israelske flagget, men det er liksom ikke mitt. Ei heller det palestinske. Palestinerne har på sin side markert, "nakba", katastrofen, i dagevis. Selv om jeg etterhvert kjenner at identiteten min er knyttet både til det israelske og det palestinske, er det liksom ikke helt hjemme. Da er det noe annet å ta på seg 17. mai-sløyfa, få satt flaggene på bilen, synge "ja vi elsker" med andre nordmenn, sekkeløp, Gilde-pølser osv. Nostalgisk? Ja da, helt klart. Men livet her nede har lært meg mer om betydningen av å høre til, og enda mer om alt vi har grunn til å feire i Norge. Med situasjonen her som bakteppe er det med større glede og takknemlighet jeg feirer Norge, fred og frihet og alt det andre gode som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Jeg håper inderlig at jeg ikke glemmer dette bakteppet når jeg skal feire 17. mai i Norge igjen neste år. Hipp, hipp, hipp!

KN's stedlige representant, Liv Steinmoeggen, holdt 17.-mai-talen. Leder for Norges Repr.kontor, Sten Arne Rosnes til høyre.

2008-05-02T00:10:00.006+03:00

Mens store deler av verden, inkl palestinerne, feirer arbeidernes dag, og den vestlige kirke også Kristi Himmelfartsdag, er det Yom hashoa; Holocaust' minnedag i Israel. Den dagen kommer årlig, en uke før nasjonaldagen. Jeg hadde fri i dag, og valgte å bare være hjemme og slappe av. Det gav meg også tid til å reflektere. Kl 10 i dag morges stanset den israelske nasjonen opp for 1 min, for å minnes Holocaust-ofrene. Sirenen gikk over hele landet. Jeg stanset opp, og så at også naboen som hang opp klær, stanset, og det var nesten så jeg kjente et fellesskap med henne, der jeg sto, selv om hun ikke så meg. Det er en stor kollektiv byrde jødene bærer med seg. Selv om det nå har gått over 60 år, er det absolutt fortsatt høyst aktuelt. Fortsatt befinner det seg mange overlevende fra Holocaust i Israel, og selvsagt langt flere barn av overlevende. Og mange av dem bærer også på sår, mange av dem visste ikke hva foreldrene gjennomgikk, men ante og merket den mørke fortiden i familielivet. Foreldrene var merket for livet, og det preget selvsagt oppveksten for fryktelig mange israelske barn. TV-kanalene som ikke har innstilt sendingene sine for et døgn, sender dokumentarer og filmer med temaet Holocaust. Jeg har sett noen filmer det siste døgnet, og grått for den vanvittige Holocaust-tragedien, og for dagens verden som viser så altfor godt at vi ikke har lært så altfor godt av historien. Israel er flinke til å huske historien, ikke minst den blodige, og mantraet; "aldri mer!", går igjen over alt. Indirekte får også palestinerne ungjelde pga holocaust. Frykten for å bli utslettet er grunnfestet hos israelerne, og det gjør helt klart konflikten med palestingerne verre. Mange isralere ser også en ny Hitler i den iranske presidenten Ahmedinejad, som sverger at han vil utslette Israel. Jeg synes i grunnen ikke det er så rart at Israel er på vakt overfor en mann og en nasjon som har erklært at Israel skal utslettes. Synes du? Her kan det passe å gjengi et vers i Arnulf Øverland's dikt "Du må ikke sove":
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

2008-05-01T23:45:00.006+03:00

1. påskedags morgen samlet evangelikale palestinske kristne seg i Gravhagen, for å feire Jesu oppstandelse. Også noen messianske jøder var til stede, ja og selvsagt noen utlendinger som meg. :) Det var en mektig oppstandelses-Gudstjeneste på et vakkert sted.

2008-05-01T21:45:00.036+03:00

Som nevnt før var det også de ortodokse kristne's påske forrige uke. Den ortodokse kirken er moderkirken for alle de palestinske kristne, og selv de som hører til en av de andre kirkene feirer nå. (Selv om også noen av dem feiret forrige mnd). Og det absolutte høydepunktet er på påskeaften, "sabt innur", da samles tusenvis av mennesker fra mange land i og utenfor gravkirken i løpet av formiddagen, med hver sitt stearinlys, for å vente på at lyset inne i graven skal bli tent ved Guddommelig inngripen. Den gresk-ortodokse patriarken går så inn i graven og tenner sitt lys med den hellige flammen, for så å komme ut av graven og spre det videre til de fremmøtte. Jeg har vært til stede flere ganger, og det er like magisk hver gang. Det er rett og slett utrolig fascinerende! Og en mektig symbolsk handling til vitne om ham som vant over dødsrikets krefter, og er verdens lys, og som ber oss spre Lyset over hele verden. Jeg kom ikke inn i kirka, dit kom bare de som er medlemmer i en av menighetene der, eller hadde spesiell invitasjon. Men jeg kom meg til plassen foran hovedinngangen. Og der sto jeg i over 3 timer og ventet. Men det var helt klart verdt det. Det israelske sikkerhetsoppbudet var også massivt, og det ikke uten grunn. Dessverre er det sterke spenninger mellom de forskjellige kirkesamfunnene som har plass i Gravkirken. Det er så ille at en muslimsk familie har nøkkelen til kirken, og ansvaret for å åpne og stenge den hver dag. Det er helt klart en bismak, og ikke noe vakkert vitnesbyrd til omverdenen. Men det gikk heldigvis relativt rolig for seg denne dagen. Iveren etter å komme inn i kirken var utrolig stor. Folk forhandlet med vaktene for harde livet. Tenk om iveren til å komme seg inn i Guds hus var så stor til vanlig! Det hadde vært flott det. Og etterhvert som tiden gikk steg forventningene merkbart. Spenningen var til å ta og føle på. En gang gikk det et sus gjennom folkemengden og folk begynte å peke opp mot himmelen, ta bilder og juble. Rundt sola hadde det formet seg en fargerik glorie. Et tegn fra Gud? Forsmak på det store som skulle skje i graven snart? Folkemengden lot aboslutt til å mene det. Så endelig, et par minutter over kl 2 satte kirkeklokkene i å kime, og folk kom løpende ut fra kirken med lys i hendene, som de så spredde videre, på plassen utenfor kirken og videre ut i smugene rundt Gamlebyen hvor enda flere ventet. Bildene og filmklippene (nederst) forteller mer om stemningen.

Bildet over: Soldater og medisinsk personell puster ut og slapper av etter at lyset er tent, og spenningen har lagt seg. Bildet under: Israelske soldater observerer en kristen palestiner som tenner lys fra den hellige flammen.

Det var sterkt å se gleden som spredde seg etterhvert som folk fikk tent sitt lys. Mange, som damen på det aller øverste bildet på dette innlegget, tok også til tårene. Det er for svært mange en mektig religiøs opplevelse.

Bildet over: Svært mange eldre palestinere møtte også frem, og for noen av dem ble påkjenningen for stor, og de måtte få medisinsk assistanse.

Bildet til v: Den etiopiske ortodokse kirken er også til stede i Gravkirken, og feirer påske med de andre.

2008-05-01T19:33:00.005+03:00

Dagen etter var jeg med OPCY til den kristne landsbyen Taybeh. Der samlet de ungdommer fra flere landsbyer til ledertrening. Dette er en del av forberedelsene til sommerens leirer. Det ble tankevekkende for meg at for flere av de muslimske ungdommene, var det første gang de satte sine ben i en kristen landsby. Et av OPCY's mål er å bygge broer mellom kristne palestinere og muslimske palestinere. Så dette ble en påminnelse for meg om hvorfor det er nødvendig og viktig: Fravær av gode relasjoner gir fort grobunn for fordommer, mistro, hat, osv... For å bli kjent med hverandre, måtte de tegne noe som kjennetegnet deres personlighet og hva de er opptatt opp, og presentere det for hverandre etterpå. Det slo meg at de har mye til felles med de israelske ungdommene jeg møtte på stranda dagen før. Til tross for at deres virkelighet er så utrolig forskjellig, bærer de på gleder, smerter, drømmer og håp som er forbausende like.

2008-04-25T17:16:00.036+03:00

Det er jødisk påske, og det er mange eldgamle tradisjoner knyttet til denne største jødiske høytiden. En nyere tradisjon er Bombamela-festivalen, som i år arrangeres for 10. gang. 40.000 ungdommer er i disse dager samlet på en strand mellom Ashdod og Ashkelon. Jeg var en tur innom den i går. Det slo meg at en del er likt de norske ungdomsfestivalene. Men et typisk kjennetegn på denne festivalen er annerledes: New Age-preget.... Vi har nok det i Norge også, men ikke så mye som dette. Og hvordan kan så dette ha seg? Og dette under den jødiske påsken, påsken til minne om exodus fra Egypt, om da Gud fridde dem ut fra Farao's tyranni. Victor (leder for israelsk Bibelselskap) sa det slik; "dette er det nye exodus." Han tenkte vel først og fremst på alle menneskene, teltene, og sanden, som jo er likhetstrekk til da israelittene var i ørkenen. Men jeg ser også et annet likhetstrekk: Da Gud tilsynelatende var fraværende i ørkenen, laget israelittene en gullkalv for å tilbe den. Her på stranda ved Middelhavets bredder i år 2008, var det mange gullkalver å se. Og fryktelige mange rastløse ungdommer, som i mangel på opplevelsen av Gudsnærvær, tydelig var på jakt etter noe som kunne tilfredstille deres lengsler om fred og frihet. 1000-vis av israelsk ungdom drar hvert år til Østen etter militæret og blir der i flere måneder, mange drar også til Sør-Amerika. Israelsk ungdom går rett inn i hæren etter vgs, dvs når de er 18 år, jentene for 2 år og guttene for 3 år. Og som kjent lekes det ikke krig her, det er blodig alvor. Det er da ikke rart at mange reiser ut av landet etter tøffe år i hæren for å koble ut all alvoret, og for å finne den freden de ikke har funnet i Israel. Og mange finner en form for fred i de østlige religioner, og tar med seg New Age-impulser hjem til Israel igjen, og det blir gjerne koblet opp til jødisk mystisme, og gir det dermed jødisk legitimitet. Resultatet ser en bl.a. på slike festivaler som denne. Årets tema dreier seg om å finne seg selv, om å ha mot til å være seg selv. Akkurat det er jo langt ifra et ukjent tema for ungdom, også i Norge. Jeg tror de som opplevde Hippie-tida på 60-tallet ville fått en "flash back" om de hadde tatt seg en tur på denne festivalen. Det handler mye om "peace & love" osv. Den gang var det en opposisjon til Vietnam-krigen. Nå er det en reaksjon på det ustabile, uforutsigbare livet her i Midtøsten, fylt av alt annet enn fred og frihet. Det Israelske Bibelselskapet er på plass i festivalen sammen med andre kristne for å vitne om Ham som er og gir ekte "peace and love".

Uten mat og drikke osv.... Det er ikke ofte en ser israelere med Palestina-skjerf som denne jenta har rundt halsen, men på Bombamela så jeg flere (bildet til venstre).

Disse gutta (bildet til høyre) sto på stand for en israelsk miljøvernorganisasjon. Og det er jo bra! Utenom de kristne, var dette det sunneste innslaget jeg så på festivalen. Israel har mye å gå på for å bli gode på miljøvern, så det trengs ildsjeler der også."Time out" (bildet under) kan kanskje være en dekkende beskrivelse for festivalen (egentlig reklame for et magasin).

24 hrs No sleep. No shower. Full power!

Spådamene er også på plass for å fortelle ungdommen hva som venter dem i fremtiden av gleder og ulykker.

Hare Krishna er også på plass (bildet under).

Bibelselskapets område på festivalen (over).

Bildet under: Victor sammen med Aron, sistnevnte også ansatt i Bibelselskapet, og leder for BS-teamet på festivalen. I det teamet er også "Return 2 Sender"-general Johannes Kleppe (bildet til venstre) sammen med et team fra Den Norske Israelsmisjon.

Organisasjonen for homofiles rettigheter i Israel var også på plass (bildet over).

Victor (leder for Bibelselskapet i Israel) skuer utover festivalområdet.

2008-04-07T12:12:00.009+03:00

Forrige uke var "barnas uke" i det palestinske området. OPCY-teamet var selvsagt aktive med sitt program. Her fra en landsby på Vestbredden forrige lørdag.

Filmklipp:

2008-04-07T12:07:00.003+03:00

1. Påskedag dukket også min gode venninne Evy-Gunn meget overraskende opp i Gravhagen. Hun var på bryllupsreise med sin kjære Henrik. Det er den beste overraskelsen jeg har fått på lenge! Jeg var invitert og hadde veldig lyst å dra i bryllupet deres, men hadde ikke mulighet. Så da ble det en meget god erstatning å få tilbringe 1. påskedag sammen med dem.

2008-04-07T11:15:00.002+03:00

Disse bildene skulle vært lagt inn for 2 uker siden. De er også fra 1. påskedag. For mens den vestlige kirken feiret påske, feiret jødene Purim til minne om da dronning Ester reddet dem fra utslettelse (les Esters bok i GT). Da kler gjerne barn og voksne seg ut som dronning Ester, den Mordekai eller Spiderman. Det er mange søte småprinsesser og dronninger ute og spankulerer da. Som eks på bildet nedenunder. Bildet over er av en religiøs familie, fotografert ved Vestmuren. Det spilles også skuespill om historien som beskrives i Esters bok. Den jødiske påsken, og også østkirkens påske og dermed også hovedfeiringen på palestinsk side, kommer først i slutten av april.

2008-03-23T08:22:00.006+02:00

Påske i Jerusalem er helt spesielt, og min beste opplevelse er kl 6.30 påskemorgen. For 5. år på rad var jeg på plass i Gravhagen på det tidspunktet. Noen lurer kanskje på hva som er drivkraften til å få meg, ett sterkt utprega B-menneske til å stå opp kl 5 påskemorgen, for å gå i Gravhagen på engelsk-språklig Gudstjeneste kl 6.30, når det kl 11 er skandinavisk Gudstjeneste samme sted? Jo det skal jeg fortelle: Minnet om sterke opplevelser fra tidligere år er drivkraften til å få meg ut av senga. Det er noe helt spesielt å stå opp før byen er våknet ordentlig til liv på denne helt spesielle påskemorgenen. For israelerne er dette en vanlig hverdag, etter flere dager med purim-feiring, og noen ganske få var allerede på vei til jobb så tidlig, men ellers var byen stille! Jeg vandret til Gravhagen, forbi en stille Damaskus-port hvor det vanligvis er mye liv og røre og bråk. Da jeg nærmet meg Gravhagen ble jeg møtt av en lang kø, med folk fra alle nasjoner, og med flott sang, som afrikanske turister ledet an. Da vi kom inn i hagen ble vi møtt av mer sang, Gudstjenesten startet med flott lovsang: He is risen, He is risen, and He lives forevermore... Det var i år igjen en gledes-Gudstjeneste i en stappfull gravhage. Wayne Hilsden, pastor i en av de messianske menighetene i byen (King of Kings), hadde en sterk tale. Hvor han bl.a. apellerte til oss om å få den gode nyheten om Jesu oppstandelse inn i hjertet, ikke bare i hodet. Og at om vi har den gode nyheten om Jesu oppstandelse i hjertet, bør det nøde oss til å løpe ut av hagen å fortelle de andre om den gode nyheten. Jeg kjente da jeg var i hagen at jeg hadde lyst å gjøre som Maria den første påske-morgenen, løpe ut av hagen og fortelle alle at Jesus, Fredsfyrsten er oppstått. Hvorfor gjorde jeg det så ikke lurer jeg på nå? F.eks til araberen som sto på utsiden av hagen og solgte sine souvernirer, istedet for å irritere meg over at han ødela stemninga ved å masse om souvenirene, eller til de israelske soldatene like nedenfor, som passet på oss, eller til naboen, en religiøs jøde, som jeg møtte i trappa da jeg kom hjem, som hilste meg med et smil og "Purim sameach" (Gledelig Purim). Hvorfor hilste jeg ikke ham med "God påske", Messias er oppstått, han er her, du trenger ikke lengte lengre etter Messias komme! Jeg er ikke spesielt ekstrovert, og jeg har ikke den naturlige evangelisten i meg. Men ihvertfall på 1. påskedag skulle jeg jo ha strålt til alle og enhver! Ahh! Min bønn er at de ihvertfall så mitt smil og min glede, og gleden til alle de andre som flommet ut av Gravhagen denne påskemorgen, og at noen av dem også tok seg tid til å prate med dem og andre om gledesnyheten om Jesu oppstandelse for 2000 år siden, og hva det betyr for hver og en av oss. Og min bønn er på denne påskedagen, at jeg må bli mer frimodig med å prate med andre om Seierherren som har forandret mitt hjerte. Nedenunder er et lite filmklipp fra Gudstjenesten, og lovsangen "Crown Him with many crowns".

2008-03-22T17:10:00.006+02:00

Det har vært smått med oppdateringer her i den senere tid. Tiden flyr avgårde. Så derfor tar jeg meg den frihet å gå 3 uker tilbake i tid. Til Ramallah Cultural Palace, og en helt utrolig flott fremvisning av palestinsk folkdans og musikk. Forestillingen ble gjennomført av en dansetropp hvor en kollega er med, så flere av PBS-staben var til stede, og lot seg imponere. Se selv på filmklippet nedenunder:

2008-03-19T09:20:00.008+02:00

Jeg elsker våren! I Norge er den kanskje best, for jammen kan vinteren være mørk, lang og kald der. Den er ikke så kald og lang her, og heller ikke så mørk, men jammen er det deilig med vår her også. Også er det så mange fine blomster på trær og mark. Det første som blomstrer er mandeltrærne, (de hvite trærne nedenunder), så valmueblomstene (den røde nedenunder) som jo viser så godt igjen. Og så spretter mange andre nydelige blomster frem. Også er det grønt! Og det varer ikke så lenge før det blir tørt og brunt igjen, så derfor setter jeg kanskje enda mer pris på det grønne her enn i Norge. Og så er temperaturen helt perfekt, og himmelen er skyfri! Ahh! Jeg kommer til å savne våren i Det Hellige Land!

2008-02-29T23:10:00.007+02:00

I forrige uke hadde jeg og kollega George en liten studietur sammen med GUS-teamet (Gå Ut Senteret) til Galilea. Bildet over: Ved Gennesaretsjøens bredder. Bildet under: Synagogen i Kapernaum. George underviser et lærevillig GUS-team. George har mange gode sider, bl.a. er han guide-utdannet, og det er det mange av oss som vet å dra nytte av.:)

Over: Gennesaretsjøen med Tiberias i bakgrunnen.

2008-02-16T20:25:00.006+02:00

Tidlig mandag morgen 4. febr fikk jeg tlf fra Suhad. Og jeg husker at jeg stålsatte meg, tlf så tidlig på morgenen og fra Gaza-teamet bærer sjelden godt bud. Men denne gangen var det heldigvis fantastisk nytt: Lille Sama Ayyad ble født for noen få timer siden. Og alt var vel med mor og barn. Det hadde vært ganske nerve-pirrende dager i forkant. Pauline ville gjerne ut av Gaza og føde på Vestbredden, fordi hun måtte ha keisersnitt, og sykehusene er så dårlig utstyrt i Gaza og strømmen der går stadig. Situasjonen i Gaza er ytterligere forverret etter nyttår, som dere sikkert kjenner til fra nyhetene. Med kutt i strøm, drivstoff (som bl.a. driver sykehus-generatorene) og stengte grenser, hvor svært lite, og til tider ingen varer får krysse, for ikke å snakke om mennesker. Resultatet ble for 2-3 uker siden at folket i desparasjon slo ned muren på grensen til Egypt, og strømmet inn i Egypt for å handle mat og andre nødvendige varer. Men tilbake til Pauline; da hun ikke fikk tillatelse til å komme ut av Gaza, var det bare å be Gud om hjelp gjennom fødselen. Og Gud hjalp. Sykehuset hadde strømmen og utstyret de trengte, både til keisersnittet, og kuvøsen som Sama ble lagt i etterpå. Sama var bare 2 kg da hun ble født, men det tok bare et par dager før de kunne ta henne ut av kuvøsen og hun kunne dra hjem til mor og 2 stolte brødre. Sama betyr "himmel" på arabisk, og navnet har hun fått fordi hennes pappa er i himmelen. Husk på denne lille familien i bønn videre. De første sjokkbølgene etter drapet på ektemann og far har lagt seg, men de trenger mye forbønn fortsatt for å ha et godt liv videre, på tross av savnet av ektemann og far, og svært vanskelige forhold i Gaza. Igår natt ble YMCA i Gaza bombet. Heldigvis ble ingen personer skadet. Men det er tydelig at ekstreme krefter i Gaza ikke vil ha kristne der i det hele tatt, og de gjør alt for å skremme dem bort. Men Pauline er bestemt på at hun vil fortsette å bo i Gaza, og tjene Gud og menneskene der. Slik Rami gjorde på en så flott måte.

2008-01-31T08:13:00.000+02:00

2008-01-30T16:21:00.001+02:00

Sabbatsfreden har senket seg midt i uka! Og neida, det er ingen høytid, selv om det ofte er det i Jerusalem. Vi har derimot fått kong vinter på besøk, og selv om det ikke er usedvanlig med snø i Jerusalem, (skjer ca en gang i året), har innbyggerne stor respekt for den. Biler og offentlig transport parkeres, skoler og arbeidsplasser stenger, og folk holder seg hjemme. Mange barn er selvsagt ute og lager snømenn, som bildet viser nedenunder. Da var riktignok snøen blitt svært våt, men de gav seg ikke så lett, snømann skulle de ha. Er de heldige stemmer værvarselet, og vi får mer snø til kvelden. I flere dager har det vært forventning i lufta. Snøen kommer! Det betyr hjemmekos, og en kjærkommen pause fra hverdagen. Selv den berømmelige og lenge etterlengta Winograd-rapporten (granskingen av krigen mot Libanon sommeren 06) som skal offentliggjøres kl 17 idag, blir overskygget av været. Forøvrig er det en usedvanlig kald vinter i år. 10 personer har i senere tid dødd av kulde i Israel! Mange har sagt til meg; du som er fra Norge fryser vel ikke? Men jo da, det skal jeg hilse og si; jeg fryser mer her enn hjemme! Husene er ikke akkurat bygd for vinter.

2008-01-30T15:45:00.000+02:00

Familiedag i en flyktningeleir, i samarbeid med UNRWA.

Bilde til venstre: Flyktningebarns drømmer..... Skrevet på en vegg i et samfunnshus i en flyktningeleir på Vestbredden.

OPCY-program på et barnehjem på Vestbredden.

2008-01-30T14:38:00.000+02:00

OPCY's (Operation Palestinian Child & Youth) 1. prosjekt-periode er inn i sitt siste år. Jeg sier første periode, for vi har sterke forhåpninger om at vi kan få en andre periode også fra NORAD/Bistandsnemnda/Frikirken. Men før vi kan sende inn en søknad må vi ha en ekstern evaluering. Det holder vi på med nå, vi har besøk av en evaluator fra Norge og en lokal, som er med oss rundt og observerer program, intervjuer osv. Det er svært nyttig og lærerikt! Bildene over og under er fra OPCY-program de siste dagene.

2008-01-29T11:10:00.000+02:00

Nå er vi allerede en mnd inn i 2008. Ett år som betyr mange forandringer, for meg personlig (flytter hjem til sommeren) og for Bibelselskapsarbeidet i Det Hellige Land. Fra nå av er det 3 Bibelselskap i dette landet; Hebraisk-Israelsk BS, Arabisk-Israelsk BS og Palestinsk BS, og samarbeidet mellom de 3 skal styrkes. Du lurer kanskje på hvorfor ikke arabisk-israelsk og palestinsk BS kan slås sammen? Det er bl.a. fordi araberne inne i Israel og araberne i Det Palestinske området lever i svært forskjellige kontekster, og de identifiserer seg ofte forskjellig. Men det betyr ikke at alt skal være adskilt. På de områdene det er naturlig å samarbeide, er planen at det skal gjøres. Denne omstruktureringen er et resultat av at UBS tar på alvor at den unike situasjonen i dette landet krever et unikt BS-arbeid. Labib har gått over i ny stilling, han skal være fundraiser for, og koordinator mellom de 3 Bibelselskapene, noe som bl.a. innbærer jevnlige møter med lederteamet, som er de 3 lederne. Leder for Arabisk-Israelsk BS er ikke på plass enda, men Victor Kalisher startet sist nov som leder for Hebr-Israelsk BS og Nashat har tatt over lederskapet av PBS fra 1. jan. Frem til jeg reiser hjem til sommeren skal jeg i deler av stillingen min assistere Labib i denne oppstartsfasen. De 2 bildene over viser Victor og Labib, bildet til venstre illustrerer på en god måte noe jeg har lært mye om av både Labib og Nashat i årene jeg har vært her: Tjenende lederskap. Før jeg i det hele tatt var klar over at jeg hadde et punktert dekk på bilen min, var Labib i gang med å skifte det... Jeg er visst blitt bra bortskjemt....:)

2008-01-13T23:00:00.000+02:00

Jeg kom meg vel tilbake fra Mali. Tilbake i Jerusalem var byen i full gang med å forberede seg til besøk av president Bush, som har lovet fred innen ett år, altså før han går av som president. Så i noen dager i uka som gikk var det om å gjøre å følge programmet til Bush, for å passe på å ikke være i nærheten av der han var, for det betydde masse sikkerhetsstyr og lange og stillestående køer. Jeg slapp unna det meste, bortsett fra torsdag morgen. Det var en svært grå og kald morgen. En kollega ringte meg fra Ramallah og sa at hun ikke kom seg til kontoret idag, pga Bush-besøket. Godt at jeg har fri passasje tenkte jeg, men den gang ei. Bush var på vei til Ramallah, gjennom bydelen jeg bor i, altså stengte veier. Så det var bare å parkere bilen og gå til kontoret. Det var i grunnen fint med en gåtur på morgenkvisten, bortsett fra all eksosen fra bilene som sto i kø og ventet på at veiene skulle åpnes.... Jeg har hørt mange her nede si; hvorfor kommer han hit? Han kan virkelig ikke mene at han skal få fred her innen ett år?..osv... Og det er ikke fritt for at jeg tenker liknende tanker.... Men så tar jeg meg i det, og tenker; la han prøve, alle fredsforsøk bør jo velsignes, for som skriften sier; "salige er de som skaper fred". Og er han like sta på at han vil ha fred i Det Hellige Land, som han var på at han skulle gå til krig mot Saddam Hussein, ja så har vi kanskje fred innen ett år...:) Selv om spådommene er dystre, kan jo de slå feil, det har de jo gjort mange ganger før... Jeg VIL være optimist!!!

2008-01-13T19:13:00.000+02:00

Slik kan også Bamako se ut; ved elvebredden av Niger.

I juleferien besøkte jeg Mali og min kjære kollega og gode venninne, Åshild Jensen, som er misjonær for Frikirken, bosatt i Mali's hovedstad Bamako. Natt til andre juledag bar kursen mot Mali, via Etiopia. Snakk om en annen virkelighetsverden! Og det hjelper jo godt på når en skal koble ut. Det ble mye tid til avslapping, og godt fellesskap, og også en tur nordover i landet, til Douentza, hvor noen andre kollegaer holder til, bl.a. Fam Møgster. I Douentza ble det i romjula arrangert en konferanse for fulanere. Åshild var på jobb, jeg var bare innom ett par ganger. Fulanere er det folket som Frikirken jobber blant i Mali. Det er et nomadefolk, hvor majoriteten er muslimer, men det finnes også en voksende kristen minoritet. Som de fleste andre steder i Afrika er animismen også en viktig del av deres religiøse hverdag. På konferansen var nærmere 100 stk samlet med smått og stort.

På markedet i Bamako kan trollmenn bl.a. få kjøpt diverse remedier, som forskjellige dyreknokler o.likn, som vist på bildet over.

Bildet under: Hvorfor dra på supermarked, når supermarkedet kommer til deg?

Douentza i solnedgang.

Fra konferansen. På bildet til venstre har barna skuespill og synger.

Bildet over; Ruben, Joseph og John Gabriel Møgster ser ut til å trives riktig så godt i ørkenlandet Mali. Bildet under; Åshild sammen med gode kollegaer, Kjell Magne og Katie Møgster.

Åshild på besøk hos en venninne i Douentza.

På besøk hos flere av Åshilds venner i Douentza. Denne fulani-venninnen driver skole på frivillig basis. Der underviser hun både barn og voksne i fulanernes eget språk; fulfulde.

2007-12-25T15:24:00.000+02:00

Det er også mye liv i Betlehem om kvelden og natten julaften, men vi valgte å dra hjem til meg og ha en mer tradisjonell norsk julefeiring, med pinnekjøtt, julekaker, norsk julemusikk og gaver. Og jada vi koste oss og det ble jul i år også! Velsignet julehøytid!

2007-12-25T14:59:00.000+02:00

Etter flere år med dystre julefeiringer i Betlehem, har feiringa tatt seg opp igjen i år, og optimismen har fått en liten oppsving igjen. Takket være at det er noe fredeligere, og at turismen har tatt seg opp igjen. Nå er det 60-70 % av normalt nivå. Og det betyr selvsagt mye for stemningen. Både fordi det gir mer liv, og fordi mange som er avhengig av turistnæringen økonomisk, nå har det litt bedre. Bildene er fra julaften, hvor de palestinske kristne samlet seg fra hele Vestbredden, og også kristne arabere fra Galilea og noen fra Gaza kom for å delta i festlighetene. Det var rene 17. mai-følelsen med speiderkorps, flagg, ballonger, norsk vårtemperatur og god stemning. Og jeg og GUS-teamet koste oss sammen med dem. Vi avsluttet vår dag i Betlehem med jule-Gudstjeneste i en full-stappet Christmas church (luth. krk. i Betlehem).

2007-12-25T14:55:00.000+02:00

Med travle førjulsdager, var det godt å få hjelp til julebaksten av Katie, for tro ikke at jeg slurver med julebaksten om jeg er i fremmed land! :) Her er det sirupsnipper som bakes.

2007-12-21T23:38:00.001+02:00

Årets julefeiring blir for oss i PBS preget av tragedien i å miste Rami, ikke minst for de nærmeste. Iflg arabisk tradisjon skal det ikke feires det første året etter du har mistet noen av dine nære fam-medl. Det gjelder både bursdager, høytider og annet. Men det er ok om andre gjør noe, så vi laget istand en liten julefest for Gaza-barna på PBS-senteret i Betlehem. Der pyntet vi tre i sammen, fikk nisse-besøk, sang og spiste søtsaker. Og både barn og voksne koste seg, så det ble absolutt suksess.

2007-12-21T23:29:00.000+02:00

Juletid betyr også juleprogram for PBS' barne-avd. Disse bildene er hentet fra et juleshow i et katolsk samfunnshus i Beit Jala v Betlehem. Kristian var så heldig å få prøvd seg som nisse. Og showet og gavene så ut til å falle i smak!

2007-12-21T23:04:00.000+02:00

Forrige tirsdag hadde PBS-staben + familier julelunsj i Betlehem. Jeg fikk en nisselue i gave. Og den passet jo perfekt, eller hur? Andre likte den også tydeligvis....:) Bildet over: Ghassan og Labib i godt slag.

Bildet til h: Pauline og eldste sønn George.

Bildet over: Ny PBS-sjef Nashat koser seg med sin datter Nourel og besøkende fra Nederland.

2007-12-21T17:38:00.000+02:00

Forrige helg tilbrakte jeg i Eilat sammen med venner fra Norge. Kristian og Karianne var på bryllupsreise, en liten rundreise i Midtøsten. Jeg møtte dem i Eilat, og de ble etterpå med meg til Jerusalem for noen dager. Det var deilig med en avkoblende helg ved Rødehavet sammen med dem. Og fascinerende å utforske den fargerike verdenen i havet.

Israelsk rastløs ungdom er opptatt av den åndelige verdenen, spesielt det som går i New Age-retning. Bildet over er et godt eksempel på det.

2007-12-21T17:31:00.000+02:00

Det er tid for høytid, ikke bare for kristne, men også for jøder og muslimer, med henholdsvis Hanukka-fest for jødene og Id alAdha-fest for muslimene. Og det er først og fremst de to sistnevnte som merkes i dette landet, med mindre en befinner seg i Betlehem, der pyntes det nemlig til jul. Bildet er fra nabolaget mitt i forrige uke, på siste dag i Hanukka-høytiden, da alle lysene i den 9-arma lysestaken ble tent.

2007-12-20T12:43:00.000+02:00

9.-11. des var jeg invitert med på skandinavisk arbeidersamling i Galilea med Den Norske Israelsmisjon. Det var herlige avkoblende dager i godt fellesskap og i fredelig, vakkert landskap. Bildet over viser solnedgang over Gennesaret-sjøen.

Volleyballkamp i solnedgang ved Gennesaretsjøens bredder. Bildet til høyre: GUS-teamet (Gå Ut Senteret) ved et utsiktspunkt over Gennesaret-sjøen. Bildet under: Mary var uheldig og forstuet ankelen, og da var det jo godt at det fantes gode hjelpere.:)

2007-12-18T10:45:00.001+02:00

Nylig var PBS-staben samlet i Betlehem, sammen med regionleder for UBS (United Bible Societies) Europa/Midtøsten(i midten på bildet til venstre), for å markere at PBS får ny leder fra 1. januar: Nashat Fellemon (til venstre på bildet til venstre). Labib forlater oss ikke, men går over i en ny stilling: Koordinator for de 3 Bibelselskapsenhetene i Israel/Det Palestinske området: PBS, jødisk BS og araber-israelsk BS, (de 2 sistnevnte har ikke fått navn enda). Planen er at de 3 skal ha et tettere samarbeid enn før. Så det blir spennende fremover, med mye nytt. Det lover helt klart godt, og ikke minst er det en ypperlig mulighet til å være et vitnesbyrd for omgivelsene om enheten i Kristus, som messianske jøder og kristne palestinere, i et område som ellers er mye preget av det motsatte.

2007-12-18T10:36:00.000+02:00

4. des var Wisam's ettårsdag (Rami's yngste sønn). Kaken var flott, preget av høytiden som ligger foran, og populær som dere kan se. Fra venstre; Joyce, George, Wisam og Fadi.

2007-11-25T17:32:00.000+02:00

I dag skulle jeg ha lunsj med Gaza-teamet i Beit Jala, og etterpå møte en gruppe fra England sammen med dem. Jeg tenkte at det var kjapt å komme seg gjennom byen midt på dagen, trafikken er ikke så ille på det tidspunktet. Men der tok jeg skammelig feil! Etter at jeg var kommet meg ut på hovedveien fra Pisgat Zeev kom jeg plutselig ikke lengre. INGEN bevegelse i trafikken! Så jeg tenkte at enten er det en pop-up-sjekkpost, eller en alvorlig trafikk-ulykke. Etter en stund fant jeg ut at her var det bare å snu, men det er jo ikke så lett når det er midtskille og umulig å komme over til motsatt kjøreretning. Så det var bare en ting å gjøre;... kjøre i feil kjøreretning. Min unnskyldning var at mange andre gjorde det også. Jeg kom meg over til Palestinsk side, Beit Hanina, og prøvde å komme meg til French Hill krysset derfra, men da heller ikke trafikken der beveget seg, ble jeg overbevist om at det var pop-up-sjekkkposter som var årsaken (dvs midlertidige sjekkkposter som plutselig popper opp av sikkerhetsgrunner). Jeg fikk det også bekreftet på radio at pga Annapolis-konferansen som begynner om et par dager, er sikkerhetsnivået høynet til høy beredskap. Og at de i tillegg hadde mistanke om at 2 personer var på vei til å utføre et terror-angrep, derfor var det full stans i trafikken, for å lete etter dem. Annapolis er et navn vi er blitt godt kjent med i senere tid, via media. På grasrotplan blant palestinere og israelere nevnes det knapt. Det er lite håp å spore om at store ting vil skje der. Det positive med at forventningene er lave er jo at det da kanskje ikke er så lett å bli skuffet. Jeg sier kanskje, for jeg tror at en del innerst inne håper at det vil føre dem nærmere den etterlengtede freden, men de er blitt skuffet så mange ganger at de ikke snakker om det. "Enough talk about peace! I want to SEE peace!" var det en palestiner som sa til meg en gang, og jeg tror mange israelere og palestinere er enige med ham i det.

Jeg merker også at jeg er blitt temmelig kynisk etter å ha levd her noen år. Jeg merker meg hva som skjer rundt konferansen, men jeg har ikke store forhåpninger om at det vil bringe mer fred. Det har vært så mange konferanser og forhandlinger før, uten at det har ført til fred, hva er så annerledes nå? "This is just another Oslo", hørte jeg idag uttalt om Annapolis. Dvs fiasko! (Jeg misliker at hovedstaden min er knyttet til fiasko....Men, men, det er den altså her nede.) Men litt håp har jeg, og jeg vil klamre meg til det, for uten håpet kan jeg bare pakke sammen! Og tross alt tilhører jeg dem som mener at det ihvertfall ikke blir bedre om partene ikke møtes og snakker sammen. Det må jo begynne med det. Og en dag vil det til slutt lykkes, det vil ikke bare bli snakk. Jeg nekter å gi opp håpet om det. "It will be peace here also one day. Why shouldn't there be? You got peace in your country after war, right?".... sa en israeler til meg her en dag. Og ja, la oss ikke gi opp troen på det! Folkene her fortjener det.

Men tilbake til dagens trafikkopplevelse: Etter mange fredsforsøk, er den bitre erfaringen at hver gang det blir gjort et fremstøt for fred, er der ekstremistiske krefter som vil ødelegge. Nå frykter Israel at Hamas, som ikke er invitert til konferansen, vil prøve å ødelgge ved å foreta terrorangrep i Israel. Derfor denne plutselige høye sikkerhetsberedskapen fra i dag av. Jeg husker fra den første tiden da jeg bodde her, at det ofte var slike popup-sjekkposter, og helikoptre sirklende over hodene på oss. Da var det også flere terrorangrep i Jerusalem og andre steder i Israel. Men de senere årene har det vært mer avslappet på den fronten. Derfor var jeg alldeles uforberedt i dag. Så hva gjorde jeg? Jo jeg snudde bilen og kjørte i retning Kalandia for å kjøre til Begin road via Atarot. Da jeg kom dit, var der også stengt, og ikke nok med det: Da jeg innså at jeg ikke ville komme meg til Betlehem i dag, og snudde for å dra hjem, hadde det plutselig poppet opp en sjekk-post bak meg også. Så jeg satt altså bom fast! Jeg fant en mindre stikk-vei, men det tok ikke lang tid før det var full stans igjen. Nok en sjekkpost! Jeg innrømmer at jeg tenkte at denne konferansen bør virkelig komme opp med noe bra, for at det skal være verdt dette.... Å kaste bort en søndag på en slik frustrerende, unyttig måte. Selvmedlidenhet er ikke spesielt vakkert...:)

Men så bestemte jeg meg for at det jo ikke er noe poeng å irritere seg, det hjelper ikke, tvert imot. Så jeg begynte å tenke at jeg har godt av å få prøvd meg på slike opplevelser innimellom. Det hjelper på empatien!:) For dette er hverdagen for mange palestinere på Vestbredden og i Gaza. En mur eller sjekkpost hindrer dem å komme dit de ønsker, og planer må stadig endres pga skiftende reiserestriksjoner.

Da jeg satt i bilen og observerte hva som skjedde rundt meg, kunne jeg ikke la være å undre meg over hvor tålmodige folk plutselig var blitt. Israelere og palestinere er ikke akkurat kjent for å være tålmodige i trafikken, hornet brukes ofte. Men nå var det stille! Folk begynte å gå ut av bilene, og begynte å prate med folk i nabobilene. Arabere og jøder i samme situasjon. De satte seg ned på fortauskanten og slo av en prat. Kanskje vi skulle hatt slike stengninger oftere, så folk kom seg ut av sine biler og pratet med folk i stedet? Vel, kanskje ikke beste veien til fred, men ihvertfall et lyspunkt når vi først var i den fastlåste situasjonen. Mange valgte også å bruke mobilen til å snakke med kjente i stedet. Jeg tok meg en spasertur langs køen. Ingen hissige toner noen steder, tvert imot mange smil. Når det kommer til security-spørsmål er forståelsen langt større enn ellers i trafikken her nede, enten det, eller så har folk bare resignert. På min spasertur, var det en mann som smilte til meg, trakk på skuldrene og sa: "Ma la sot?" "Hva er der å gjøre?" Og jeg kunne ikke annet enn å replisere med det samme: Ma la sot? En typisk reaksjon når der ikke er noe å gjøre. En annen lurte på om jeg trimmet. Humor er en nyttig sak for å få skuldrene til å senkes.

Jeg kom meg ikke til Betlehem idag, jeg gikk glipp av en god lunsj, godt fellesskap og et godt møte, men de andre fikk det med seg, og det var viktigst. Og det kommer vel en dag i morgen også. Istedet fikk jeg annen nyttig innsikt, og om det ikke var moro, var det tross alt å foretrekke fremfor et terrorangrep. Og tross alt varte det bare 2 1/2 time, så jeg hadde fortsatt noe av søndagen igjen, til bl.a. å skrive blogg om opplevelsen.:) La oss be om at de som ønsker å ødelegge fredsforsøket ikke må lykkes, hverken gjennom terror eller på annet vis.

2007-11-24T15:29:00.000+02:00

Den siste måneden har jeg brukt mye tid sammen med Gaza-teamet. Etter drapet på Rami ble de tatt ut av Gaza av sikkerhetsgrunner, for debriefing og avkobling, og planlegging for fremtiden. De er for tiden på Vestbredden. Det er 7 familier + en single. Til sammen har de 13 barn, alle under 4 år! Bildene er glimt fra måneden som har gått.
De 2 første bildene er fra en aktivitetsdag OPCY hadde for barna nylig.

Halla og Fadi, 2 av de 13 sjarmtrollene.

Vi har hatt mange samlinger med teamet, hvor vi deler tanker og følelser om fortid, nåtid og fremtid. Joyce nyter liver i Jeriko. For et par uker siden hadde vi noen dager retreat i Jeriko.

Vi har hatt mye oppmuntrende besøk i løpet av de siste ukene, fra kristne fra mange land. Spesielt for Gaza-teamet og PBS-ledelsen betyr det svært mye spesielt nå i en tøff tid å vite at mange kristne fra hele verden står sammen med oss. Disse bildene viser noen av de nære støttespillerne. De 2 bildene over viser henholdsvis UBS (United Bible Societies) Europa/Midtøsten-leder Peter Wigglesworth i samtale med staben. Og UBS-konsulent Julie Farrar. Bildet under; Frikirkens Synodeformann Arnfinn Løyning i samtale med Pastor Hanna Massad (Baptistkirken i Gaza). De er alle 3 svært viktige støttespillere for PBS.

2007-11-24T14:40:00.000+02:00

A satellite picture marked to indicated the Syrian-African Rift. The arrows indicate underground movement. (NASA)
Tidligere i uka ringte jeg min kollega Simon for å spørre om noe, før jeg kom så langt sa han: "Don't worry! Det var bare 4,2 i styrke, ingen stor skade skjedd." "What! sa jeg, hva prater du om?" "What! Sa han, kjente du ikke jordskjelvet?" Det kjente jeg ikke nei, muligens fordi jeg på det tidspunktet var ute og kjørte på humpete veier på Vestbredden.:)

Men jordskjelvet rundt midnatt sist natt kjente jeg, like etter at jeg hadde lagt meg, heller ikke så kraftig, bare 4,1 i styrke. Men det rystet så pass at jeg noen sekunder lurte på om jeg skulle få på meg klær og komme meg ut. Men det var heldigvis over etter veldig kort tid. Men det var nok til at jeg kjente frykten, og lurte på om det var trygt å sove, om det ventede store skjelvet nå var i anmarsj. Spesielt siden det var det andre skjelvet i løpet av få dager. Og jeg er sikker på at mange andre lurte på det samme.

For det er også en frykt som mange her nede lever med. Ekspertene sier at et stort skjelv er i anmarsj, det kan komme i morgen, eller om noen år. Hvorfor? Fordi den syrisk-afrikanske kløft går igjennom landet. Det er en sprekk i jordskorpa som strekker seg fra Syria til Afrika. Laveste punkt i sprekken er Dødehavet, ca 400 m under havoverflaten. Det er forøvrig det laveste punktet på jorden. Hele Jordan-dalen og også Gennesaret-sjøen (ca 200 m under havoverflaten) er en del av kløften. Javel, hva så sier du kanskje? Og nå skal ikke jeg begi meg ut på noen ekspert-uttalelse, men det jeg har forstått er at den kløften av og til beveger seg. Som vist på bilde over. Jordskorpen på de to sidene av kløften beveger seg i motsatt retning av hverandre. Episentrene for jordskjelvene som har vært her nede er oftest i kløften. Grunnen til at de venter et nytt større skjelv i nær fremtid, er at dette området som Israel befinner seg i har gjennomsnittlig et stort skjelv hver 80. år, forrige store skjelv her var i 1927....

Så spesielt når slike mindre skjelv kommer, kommer diskusjonen opp i Israel om hvorvidt nasjonen er rede. Er bygningene sterke nok osv.... Som det står kommentert i Haaretz idag; milliarder er brukt de senere årene på å sikre oss mot angrep fra Iran og andre, men bare noen millioner er brukt for å sikre oss mot jordskjelv.

Jeg er glad for at jeg bor i en ny bygning som iflg forskrifter er bygd med tanke på jordskjelv også. Det er verre med f.eks de som bor i Gamlebyen i Jerusalem. Husene der er bygd oppå ruiner, og står ikke støtt i det hele tatt. De sier at om et stort jordskjelv kommer, vil Klippedomen falle, fordi den står så ustøtt.... Mange fanatikere ønsker jo nettopp å få lagt Klippedomen i grus, derfor er det også strengt sikkerhetsopplegg rundt Klippedomen. Men alle verdens sikkerhetsvakter kan ikke hindre et jordskjelv, da må det annen type sikring til...

2007-11-17T18:57:00.000+02:00

Årets STK-team, fra v: Elias, Jan, Mary-Therese, Geir og Marta.
En måned er snart gått siden årets STK-team (STK: Studium i Tverrkulturell Kommunikasjon) fra Gå Ut Senteret ankom Det Hellige Landet. De skal være her i 4 1/2 mnd. Første uken de var her ble brukt til avklimatisering, og til å bli litt kjent med Jerusalem og omegn. Deretter var de et par dager i Eilat sammen med et team fra PBS (Det Palestinske Bibelselskapet) hvor de hadde et program for sudanesiske flyktningebarn (kommet over grensen fra Egypt), foruten å bli mer kjent med land og folk. Deretter ble de delt i 2; guttene flyttet til studentbyen Bir Zeit på Vestbredden, hvor de hovedsaklig skal jobbe på PBS' studentsenter, jentene flyttet til Jaffa/Tel Aviv hvor de skal jobbe med Det Israelske Bibelselskapet, samt med menighetsarbeid i Immanuelskirken (menighet drevet av bl.a. Den Norske Israelsmisjon). De skal fortsatt treffes som team innimellom, og en viktig bit av programmet er at de alle skal få innsikt i livet på både israelsk og palestinsk side. Undertegnede har den ære å få være deres mentor. (For mer info om opplegget sjekk: http://www.gus.no/index.php?kat_id=350 ) Bildene er fra en dag vi var sammen og plukket oliven i en landsby på Vestbredden. Okt/nov er tiden for olivenhøsting. Olivenproduksjon er en av hovedinntektskildene til palestinerne. Visste du forresten at en olivenkvist er symbolet for fred for palestinerne? Så gir noen deg en olivenkvist er det en stor ære.:)

Mat og drikke må jo hardtarbeidende mennesker ha! På bildet over: Geir, Hamude (PBS-ansatt) og Jan har funnet tonen. Bildet til venstre: Tony (PBS-ansatt) disker opp tradisjonell palestinsk piknik-mat for oss.

2007-10-20T22:37:00.000+02:00

SØK LYSET!

La ikke mørket hindre deg i å søke Lyset!
Og når du har funnet det, la andre se det, prøve det, bli overbevist av det.
Vil du at lyset skal leve, tenn da den samme lengselen hos andre.
Tenn Frimodighetens lys i redselens mørke.
Tenn Rettferdighetens lys i korrupsjonens mørke.
Tenn Troens lys i fornektelsens mørke.
Tenn Håpets lys i fortvilelsens mørke.
Tenn Kjærlighetens lys i dødens mørke.
Tenn lys!

(Bo Setterlind)

”Ja, du er mitt lys, Herre! Herren lyser opp i mitt mørke!”
(2. Sam. 22, 29)

2007-10-07T19:14:00.000+02:00

Her har det vært dårlig med oppdateringer en stund. Oppholdet mitt i Norge ble forlenget, så jeg kom ikke tilbake til Jerusalem før 1 1/2 uke siden.

Dagen i dag er tung og bek-svart. Vår kjære bror og PBS-kollega i Gaza, Rami, ble igår kidnappet og myrdet. Om et par uker skulle han ha feiret sin 30-årsdag. Han ble funnet tidlig i morges, ikke så langt fra PBS-senteret (Det Palestinske Bibelselskapet) i Gaza. Vi er i sjokk og kan ikke annet enn å vende oss til Gud med vår sorg, fortvilelse og mange spørsmål. Rami var en trofast Guds tjener i Gaza, han spredte fred, håp, varme, lys og glede rundt seg, i et område som ellers er sterkt preget av mørke. Hans kjærlighet og nød for Gazas befolkning var stor. Han var også en svært god familiemann. Han etterlater seg en gravid kone og 2 sønner på 10 mnd og 2 1/2 år. Vær med og omslutt dem i bønn.
Rami ble begravet idag. I morgen er bønne- og fastedag for PBS-staben, vær gjerne med oss i det. Jeg lyser fred over Rami's minne.

2007-07-12T16:12:00.000+03:00

"Nå ser eg atter slike fjell og dalar..." og vanvittig mye vann! Det regner og regner, men fredelig er det ihvertfall i dette mitt kjære fedreland. Og det er vel viktigere? Det er deilig å være hjemme i Norge. Bildet tok jeg i Lom her om dagen på min ferd tilbake til Hurdal fra gode feriedager på vakre Sunnmøre. Hvis noen lurer på hvor det blir av oppdateringer på bloggen, kan jeg opplyse om at jeg ikke er tilbake i Jerusalem før i sept, og det blir nok begrenset med nye innlegg før den tida. Den stakkars hardtarbeidende PC'n trenger jo også ferie.:) Ha en vidunderlig sommer!

2007-06-16T22:59:00.000+03:00

Så er sommerens første OPCY-leir avsluttet. For jada, også på palestinsk side prøver de så godt som mulig å leve et "normalt" liv, tross erklært unntakstilstand. De kan ikke skjerme seg så godt fra den harde virkeligheten som Tel Avivs befolkning har mulighet til, men det skal mer til enn en unntakstilstand for å avlyse en leir! Vel, hadde det vært i Gaza, hadde den nok blitt avlyst. Men denne leiren var på Vestbredden, i studentbyen Bir Zeit nord for Ramallah. Barna var mellom 7 og 11 år. Leiren var i samarbeid med den katolske kirken, og foregikk på deres senter i Bir Zeit. Barna kom fra flere av de katolske menighetene på Vestbredden; bl.a. Betlehem, Ramallah, Taybeh, Bir Zeit og Aboud. Det skulle vært 90 deltakere, men pga situasjonen kom dessverre bare 40. Men de som kom, hadde 4 flotte dager sammen. Dager fullt av mye av det samme som på norske barneleirer: kristne samlinger, aktivitetsgrupper, utflukter, lek og moro.
I de kommende 2 månedene, kommer OPCY til å være travelt opptatt med diverse leirer for barn og ungdom på forskjellige steder på Vestbredden. Flere av leirene er i muslimske landsbyer, og da er selvsagt programmet litt annerledes enn når leiren er for kristne barn som i dette tilfellet. Mange av aktivitetene er de samme, men Bibelundervisningen blir byttet ut med allmenngyldige temaer (ja for noe er vel allmenngyldig??) Men de vet at vi er kristne, og våre bibelske etiske verdier blir flittig brukt i undervisningen. Det kan handle om kjærlighet, toleranse, om å ta vare på seg selv og hverandre, om å hylle livet og håpet. På denne måten bygger vi også bro mellom de palestinske kristne og muslimske samfunnene som ofte lever svært adskilte, spesielt i landsbyene hvor vi jobber. Men denne første leiren var som sagt for katolske barn. OPCY har mye godt samarbeid med den katolske kirken, som er den nest-største kirken i det palestinske området, (Den Gresk-Ortodokse kirken er størst). Det er utrolig viktig å satse på barne- og ungdomsarbeid, ikke minst iblant den kristne minoriteten, bl.a. for å hjelpe dem å finne frem til en trygg god identitet og å takle alle de store utfordringene de møter i dagliglivet.

Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Dabke: Palestinsk folkedans.

Imad instruerer i kunsten å lage dukketeater. Her med dukker barna selv har laget på leiren.

Neida, dette er ikke undervisning i bryting, men Hassan som underviser i drama.

Konkurranser hører selvsagt med til leirlivet.

2007-06-16T22:22:00.000+03:00

Dagens nyhetsbilde fra Det Hellige Land preges av mye vold og elendighet, ikke minst i disse tider med unntakstilstand i det Palestinske området. Men disse bildene er også fra dagens virkelighet; fra stranden i Tel Aviv, nærmere bestemt Jaffa. Tel Aviv ligger en times kjøring fra Jerusalem, men det er en helt annen verden. Den politiske og religiøse spenningen er langt mer merkbar i Jerusalem enn i det sekulære, moderne Tel Aviv. Tel Aviv er en typisk middelhavsby, mens Jerusalem ikke kan sammenlignes med noen by, på godt og vondt. Den er helt klart unik. Selv om jeg synes det er spennende å bo i Jerusalem, og er svært glad i byen, er det et slitsomt sted å leve over lengre tid. Alle spenningene som ligger like under overflaten, og innimellom eksploderer, merkes, oftest uten at en er seg det bevisst. En av de kjærkomne avkoblingene jeg benytter, er stranda i Tel Aviv. Jeg merker tydelig at folk i Tel Aviv er mer avslappet, og det gjør at jeg også slapper av mer. Jeg tenker ikke så mye på det i det daglige, men det hender det slår meg når jeg er i Tel Aviv. Skuldrene senkes, pusten går roligere. På stranda i Jaffa-Tel Aviv er det en salig blanding av jøder og arabere, tilsynelatende avslappede, og upåvirket av hva som skjer i landet forøvrig. Det føles nesten som å være i en boble, det er som en trass har tatt tak i Tel Avivs befolkning; nå er vi inderlig lei av alle konfliktene, vi nekter å la oss påvirke av all elendigheten rundt oss, vi vil ha et normalt liv. Vi skal nyte livet! Da jeg var på stranda forrige helg, tenkte jeg spesielt på det. Bare noen km lengre sør på Middelhavskysten, i Gaza og Sederot, var det mye uro, israelske militæroperasjoner i Gaza, interne kamper i Gaza mellom palestinske grupper, og rakett-skyting over til den israelske byen Sederot. Men i Tel Aviv, der var det som en hvilken som helst dag på stranda, og det eneste en merket av kampene lengre sør, var et og annet miliærhelikopter som fløy over hodene på oss, i retning Gaza. Men det var det tilsynelatende ingen som la merke til. Det er kanskje ikke så bra med denne tilsynelatende likegyldigheten, men det er ikke fritt for at jeg forstår dem, og går en lengre innpå folk, er de da heller ikke så likegyldige som de virker som. Heldigvis!

2007-06-10T21:19:00.000+03:00

Forrige helg var jeg på stille retreat, i klosteret Latrun, som ligger ca halvveis mellom Jerusalem og Tel Aviv, 1 km fra historiske Emmaus. Bildet over viser deler av hovedanlegget, hvor munkene holder til, og hvor det også produseres bl.a. vin. Bildet under viser en annen del av Latrun, retreat-stedet, som drives av "The brotherhood of Jesus". Her finnes også munker, men i tillegg bor også andre der, og det er åpent for folk utenfra til å trekke seg tilbake dit for kortere tid. Forrige helg var det stille retreat fra fredag til søndag. Og jeg nøt det virkelig. Det er virkelig en fredelig oase. Etter mange sterke inntrykk på løpende bånd, var det spesielt deilig å roe seg ned, og konsentrere meg om å slappe av, sortere tanker og følelser, lese, be og lytte til Gud.

Det er godt å hvile blikket på vakre blomster.

Tid til å tenke over landets historie og nåtid ble det også. Landet er jo fullpakket av det, men det er jo ikke noe jeg dveler over til daglig. Men stedet innbød til det. Latrun er bygget opp av ruinene av en korsfarerborg. Noen av ruinene står fortsatt uberørt, som en kan se på bildet over. Bildet under viser også ruinene, med landsbyen Neve Shalom i bakgrunnen. Neve Shalom, betyr "Fredens oase", både jøder og arabere bor der. Den står som eksempel på at fredelig sameksistens er mulig. Bildet helt nederst viser ett minnesmerke over noen av den moderne staten Israels falne soldater. På himmelen, i høyre hjørne kan en så vidt skimte et militærhelikopter, en tydelig påminnelse om at krigen på langt nær er bare historie, også nåtiden er blodig. I dag er det 40 år siden 6-dagerskrigen sluttet. Krigen som førte til at Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem kom i Israelske hender, og palestinerne kom under israelsk styre. Den jordanske hæren hadde base på Latrun frem til 1967, og området befant seg i grenselandet mellom Israel og det jordanske Vestbredden. Så for 40 år siden, var det full krig i området. Men i dag, som 2 gode naboer ligger 2 "fredens oaser" her, Neve Shalom og Latrun, og vitner om at veien til fred ikke er den veien korsfarerne, eller Israel og de arabiske statene valgte og stadig velger; krig. Den sekulære Neve Shalom demonstrerer at det er mulig med fredelig sameksistens, om en bygger vennskap og broer, istedet for uvennskap og større og nye kløfter. For Latrun sin del, vitner de tydelig om at der råder den fred som overgår all forstand, freden som er å finne i Fredsfyrsten Jesus Messias. Her møtes jøder, arabere og utlendinger i troen på ham som for 2000 år siden i samme område, på vei til Emmaus, møtte noen av sine etterfølgere etter oppstandelsen, seieren over døden, og som hilste alle sine disipler med: "Fred være med dere". Jeg har hørt mange si det; det er noe spesielt med Latrun, det er en spesiell fred og ro over stedet. Nå var også jeg så heldig å få oppleve det. Og det blir forhåpentligvis ikke siste gang. For dette er ett håpets sted!

2007-05-18T16:15:00.000+03:00

17. mai er over, og jada, som gode nordmenn feiret vi selvsagt i Jerusalem også. Det norske representasjonskontoret inviterte tradisjonen tro til fest, med deilig mat, inkl norske pølser, hilsen fra kongen, nasjonalsang, tale og leker, alt som seg hør og bør på 17. mai, ja bortsett fra barnetoget da. På bildet under sees til venstre årets 17. mai-taler Dag A. Smitt sammen med sjef for Rep.kontoret Stig Arne Rosnes.

Mens vi feiret Norge i går, noe vi har all grunn til å feire, vi som iflg FN bor i verdens beste land, var det ingen grunn til å feire i Gaza ,eller i den israelske byen Sderot for den saks skyld. Da jeg kom hjem igår kveld fikk jeg høre fra PBS-leder i Gaza, Suhad, at hjemmet deres var skadet som følge av israelsk luftangrep på hovedkvarteret til Hamas' sikkerhetsstyrker, som ligger like i nærheten. Heldigvis ble ikke hun eller familien skadet fysisk, men det var selvsagt et stort sjokk, og skremmende. I skrivende stund fortsetter gatekampene, rakettangrepene over til Israel fortsetter, og Israels gjensvar på det i form av luftangrep mot Hamas-mål i Gaza fortsetter. Så i tillegg til gatekampene i Gaza, må Gazas innbyggere nå også holde øye med luften, for å prøve å komme seg i sikkerhet, om det neste luftangrepet er i nærheten av dem. Men å finne ett sikkert sted i Gaza, ett av verdens tettest befolkede områder, og med stengte grenser til omverdenen er ikke lett. De to bildene over er hentet fra dagens nettutgave av den israelske avisen Haaretz; bildet til venstre er fra Sderot og til høyre fra Gaza.

Uavhengig av hva en måtte mene om det som skjer, hvem som har skylden osv, så glem ikke at her handler det om fryktelig mange uskyldige mennesker som lider, medmennesker som er redde, som blir skadet fysisk og psykisk av denne konflikten, og mange som dør eller opplever å miste nære familiemedlemmer/venner. I Midtøsten-konflikten blir ofte nettopp det dessverre glemt, fokuset er på det storpolitiske og hvem sin feil det er osv. Men som Jesu etterfølgere er det først og fremst det å være medmennesker, vise kristen nestekjærlighet vi må fokusere på. Jeg er sikker på at om Jesus hadde vandret rundt i dette landet i dag, hadde omsorgen for de lidende menneskene vært hans fokus, i dag som for 2000 år siden. Jeg er overbevist om at han ville ha vandret inn i Gaza og i den israelske byen Sderot (som blir bombardert av raketter fra Gaza for tiden), og vært til trøst og hjelp både for israelerne og palestinerne som lider. Og nettopp fordi jeg er overbevist om det, er jeg videre overbevist om at vi må gjøre det samme, vi som er etterfølgere av Jesus, Fredsfyrsten. Han som Jesaja profeterer om i Jes. 9:
”Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. 3 Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. 4 For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. 5 Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. 7 Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.”
Det er fantastiske løfter å bli minnet om i en slik mørk og tilsynelatende håpløs situasjon som vi er inne i nå her nede. Løfter som gir oss håp om en bedre fremtid.

2007-05-12T18:00:00.000+03:00

Rawan tar farvel med fornøyde barn etter endt program. Det var som dere kan se ikke lett for dem å gi slipp på henne og teamet, da vi var på vei hjem.

Det utkjempes mange forskjellige kamper i dette landet. Det finnes altfor mange vonde, men det finnes gode kamper også. Har du tenkt på det? Hva er en god kamp da? Det er jo subjektivt å svare på det. Men samtidig er der noe allmengyldig for oss kristne som Jesus viser tydelig i Bibelen. Den gode kamp kan utifra det være å elske sine fiender, og be for dem som forfølger deg. Det er ikke lett, og krever kamp med seg selv, og Guds hjelp. Det å møte hat med kjærlighet er ikke enkelt, men du verden så livsforvandlende det er. Jesus løfter også frem barna på en forbilledlig måte. Og i dette landet utkjempes der mang en kamp om barnas nåtid og fremtid, og om å prege og forme deres liv. Dessverre får de palestinske barna altfor mye negativt: De blir traumatisert og ofte fysisk skadet, og mang en gang endatil drept, som ofre i konflikten med Israel, og i de interne kampene i det Palestinske området. Og de er direkte mål for ikke minst ytterlig-gående fanatiske grupper som vil forme deres sinn, for å få dem direkte med i konflikten på deres side. Jeg blir sint av å være vitne til slikt! Barn skal beskyttes fra krigens grusomheter. F.eks er der en sak oppe nå om et barneprogram som blir sendt på en TV-stasjon eid av Hamas. De palestinske myndighetene har bedt dem stoppe det/endre innholdet, men det ser ikke ut til å hjelpe foreløpig. Det er anti-israelsk og anti-jødisk, det er ille i seg selv, når det i tillegg opphøyer døden gjennom undervisning og martyrsanger, blir det enda verre. Barn må få lære om glede, liv og håp, ikke krig og død! Snakk om å være selv-destruktiv og ødelegge sine egne barn! De ødelegger sin egen fremtid gjennom det! For hele det palestinske folket! Det er ingenting som provoserer meg mer enn mishandling av barn, og dette folkens, vil jeg kalle mishandling. Da gjelder det for oss å ta opp kampen for barnas liv; for deres fremtid, og for å gi dem håp og opphøye livet, ikke døden. Det er en viktig grunn til at OPCY står på, og reiser rundt på Vestbredden i mil etter mil, time etter time, og bærer rundt på tungt utstyr, rigger opp og rigger ned, dag ut og dag inn: For å nå barna, og få en slutt på voldsspiralen, og redde deres fremtid. Intet mindre! Vi er heldigvis ikke de eneste som jobber for det, men dessverre er det så altfor mange som jobber motsatt vei, som ikke har skjønt at det å oppmuntre barna til å delta i krigen og bli martyrer, det ødelegger deres egen fremtid som et fritt palestinsk folk. Disse bildene er fra et show OPCY hadde i Tul Karem for 2 dager siden. Temaet denne gangen var hvilken betydning det som kommer ut av munnen din har. At på samme måte som et stearinlys kan lyse opp mørket, kan et vakkert ord oppmuntre, og spre mye glede og varme for deg og dine omgivelser. Det handlet drama- og klovne-innslagene om på forskjellig vis, det handlet dukketeateret om, og det handlet sangene om. Og barna fulgte intenst med, og latteren satt løst. Virkelig fantastisk å overvære. Det er så altfor mye alvor for dem, så det er så deilig å se når latteren tar tak hos dem, og forvandler deres alvorstunge blikk til glede. Det er terapi for dem i det også. Barnesang-kulturen er ikke så stor iblant palestinerne. En viktig bit for OPCY er å lære dem sanger som har holdningsskapende tekster, om å ta vare på seg selv og sine omgivelser, om det som fører til glede, liv og håp. Og barna elsker det! De suger sangene til seg, og husker dem neste gang teamet kommer på besøk. Nå har OPCY produsert en CD med sangene de har laget og bruker i programmet, og det deles ut til barna, som dere kan se på bildet over og under. På den måten bidrar OPCY til at tekstene i sangene huskes bedre, og er med og preger barnas sinn til det positive, livselskende. Bare tenk på hvilken betydning barnesangene du lærte i oppveksten hadde og har for deg. La barn få være barn, og gi dem det de har krav på: Fremtid og håp!

2007-05-12T17:48:00.000+03:00

På tide med noen nye bilder fra OPCY (Operation Palestinian Child & Youth): Vi feiret 1. mai sammen med barn i en landsby utenfor Tul Karem på Vestbredden.

2007-05-07T16:07:00.000+03:00

Tidligere i denne bloggen har jeg skrevet om et prosjekt jeg er involvert i, i den kristne landsbyen Taybeh på Vestbredden (se blogg-innlegg 22. og 24. okt). Den ligger ca en halv times kjøring fra Jerusalem, og man antar at landsbyens røtter går tilbake til Bibelens tid, da var den kjent som Efraim. I Johannes 11.53-54 står det fortalt om Jesus: "Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene." I bildet like under ser dere gamle kirkeruiner ligge bak en ny bygning. Fra gammel tid har dette vært en kristen landsby. Idag bor ca 1400 kristne palestinere i denne landsbyen. En landsby som ligger vakkert til på en av de mange høydene i Samaria. Den er omringet av muslimske landsbyer og jødiske settlements. Hvem som bodde i denne landsbyen på Jesu tid er uklart, men utifra ovenfor siterte skriftsted, synes det å være et fredelig og skjermet hjørne av et land som også på den tiden var preget av religiøse og politiske konflikter. Så her kunne Jesus og disiplene gjemme seg, når de jødiske lederne i Jerusalem jaktet på ham for å drepe ham. Også i nyere tid har dette vært et relativt fredelig og trygt sted, men høsten 2005 ble ikke dette et trygt tilholdssted for 14 kristne palestinske familier, da en mobb på 4-500 stk fra en muslimsk nabolandsby ville hevne seg, fordi en av de kristne familie-medl var mistenkt for å ha gjort en av deres jenter gravide. Den stakkars jenta selv møtte den verste skjebnen av dem alle, da hun ble drept av sin bror. Og det er klart at denne dramatiske episoden skaket opp hele den lille landsbyen. Mer detaljer rundt dette kan dere lese i blogg-innleggene fra sist okt. Dette er et typisk eksempel på vanskeligheter den kristne palestinske minoriteten kan støte på. Familiene i det palestinske samfunnet betyr veldig mye, for blodsbåndet står sterkest av alle relasjoner her. Så om et fam-medlem er i trøbbel stiller slektningene mannsterke opp. I de kristne familiene er det vanlig å få 2-3 barn, mens de i muslimske familier ofte får 3-4 ganger så mange. Så av den grunn står de kristne familiene mye svakere når det kommer til denne type oppgjør. For dessverre er ikke dette et engangstilfelle, selv om dette er det mest ekstreme jeg har hørt om. Som jeg fortalte i høst, fikk PBS midler fra Åpne dører i Holland til å støtte disse 14 familiene med innkjøp av nye møbler. Det var meningen at de palestinske myndighetene skulle bygge opp igjen de 5 bygningene med de 14 leilighetene. Men da de var halv-veis hadde de ikke mer penger igjen, da de i mellomtiden hadde fått en Hamas-regjering som gjorde at pengestrømmen fra Vest ble frosset/omdirigert. Så da det ble klart at vi ikke kom lengre med det, myndighetene hadde bare ikke mulighet til å fullføre, så bestemte Åpne dører at de ville gi ekstra midler, slik at vi også kunne fullføre gjenoppbygginga. Og plutselig var jeg innblandet i husbygging! Arbeidet jeg er involvert i er variert, det er sikkert. Så jeg får aldri sjansen til å kjede meg. :) Nå slapp jeg heldigvis å bli byggeleder, det tar far til OPCY-Tony, Abu Nasser, seg av. Og det er han svært dyktig på, for han har mange års erfaring innen feltet. Husene er jo laget av stein, og de ble heldigvis ikke så skadet at de måtte rives helt og starte fra grunnen av, men de fleste husene fikk omfattende skader, så det var et omfattende arbeid vi tok fatt på.

Bildet over: Gamle kirkeruiner. Bildet til venstre: Solen går ned, og en ny dag er over i Taybeh. Bildet viser den katolske kirken i Taybeh.

Bildet over: Våren og vakre blomster vitner om nytt liv, det gjør også de utbrente bygningene, som etterhvert får vakre fasader igjen: Øverst på bygningen i bakgrunnen kan dere se brann-skadene (også under).

Bildet under viser kollegaene mine Rawan og Imad i samtale med en av familiemedlemmene som ble rammet. Hun mistet sitt hjem, og det gjorde også 3 av hennes sønner og deres familier. Og en av hennes sønner mistet også sitt skredderverksted. Etter hendelsen emigrerte en av sønnene med sin familie til USA. En annen av hennes sønner, som var i USA da katastrofen skjedde, bestemte seg for å bli værende i USA pga det. Moren delte med oss om et morshjerte som lider pga alt som rammet hennes barn, og ikke minst at 2 sønner har emigrert til et land langt borte. Savnet er stort. Forhåpentligvis vil de nye bygningene føre til at ihvertfall ikke flere av familie-medlemmene flytter ut. Noe som absolutt er en mulighet, og som mange kristne palestinere benytter seg av, ikke minst når de opplever store vanskeligheter som i dette tilfellet. I samtaler med noen av de andre familiemedlemmene, har også andre sagt til oss at det beste hadde kanskje vært å flytte til USA. La oss håpe at de finner ut at det beste er å bli værende. Det er så alfor mange kristne palestinere som allerede forlater Det Hellige Land. Det er forståelig at de gjør det, men det ville jo være en stor tragedie om den kristne minoriteten i Det Hellige Land ble utvisket, noe som absolutt er en fare, om trenden fortsetter som nå. Dette landet trenger så sårt tente kristne, med "fredens evangelium som sko på føttene" (Jmf Ef.6.15), med Han som er Verdens lys som Herre, midt i et mørke som er overveldende for så alt for mange palestinere og israelere. Et av PBS' mål, er å bidra til å styrke de kristne, slik at de kan stå rustet i alle utfordringene som møter dem, og være med å kjempe den gode kamp, som vi alle er kalt til å kjempe.

Bildet over: Bygningsleder Abu Nasser inspiserer fliseleggingen av nytt gulv.

2007-04-29T22:51:00.000+03:00

I tilfelle noen ikke har fått med seg angrepet på PBS' senter i Gaza for 2 uker siden; her er bildene fra like etter bomben gikk av. Mange har i ettertid spurt hvordan det går med staben i Gaza. Så her er en liten oppdatering: Teamet gikk igang med krum hals med opprydding morgenen etter det skjedde. Og selv om butikken måtte stenge til den var gjenoppbygd, noe den er nå, så fortsatte allikevel teamet det sosiale arbeidet ute i flyktningeleirene. Staben har opplevd utrolig stor støtte både lokalt og internasjonalt. Og det betyr selvsagt kjempemye. Dagen etter angrepet (som skjedde om natten), sendte kulturministeren en delegasjon på 15 stk, for å uttrykke støtte, og nøde PBS om å ikke stenge, men heller tvert imot utvide! Politiet har ikke fått tak i de som sto bak ugjerningen. Støtten fra de mange menneskene vi jobber blant i Gaza, varmet selvsagt ekstra. En av gruppene vi jobber blant i flyktningeleirene, fylte opp 5 busser og kom inn til PBS-senteret i sentrum av Gaza by. Der hadde de en støtte-demonstrasjon for PBS. Bildene øverst er fra den demonstrasjonen. På bildet med en lilla plakat står det; "Vi fordømmer på det sterkeste det brutale angrepet på Bibelselskapet." Navnet på foreningen de representerer står også på plakaten. Som dere ser av bildene, var det muslimer som arrangerte og deltok i demonstrasjonen. PBS-teamet er overbevist om at de skal stå på videre, på tross av faren ved det. Vaktholdet ved senteret er nå betydelig forsterket. Situasjonen i Gaza er fortsatt meget farlig, og uoversiktelig. Og det spås at det vil bare bli verre frem til sommeren. Så teamet er innforstått med at hva som helst kan skje, men går ikke i skjul av den grunn. Det er sterkt å være vitne til deres pågangsmot. Husk på dem i deres bønner.

2007-04-13T13:59:00.000+03:00

Så gjenstår det å si: På gjensyn. Ma'a salame. Le'hitraot. Gå i fred. Bridgebuilders 06/07 er over, men samtidig er det bare begynnelsen. Eller hur folkens? Og vi sitter svært fornøyde og inspirerte tilbake, og drømmer om ett nytt Bridgebuilders-prosjekt neste år. Og det kan fort bli realitet, om sponsorene kommer på plass. La oss huske deltakerne i bønn, når de nå er tilbake i sine samfunn, og skal fordøye alle sine inntrykk og nye lærdommer, og prøve å være gode forandringsagenter i det virkelige liv. Ett liv som for mange av dem er fullt av mange krevende utfordringer.

2007-04-13T13:37:00.000+03:00

Etter oppstandelses-Gudstjenesten, ble det en brutal overgang til Yad Vashem, Holocaust-museet i Jerusalem. Den var en sterk og smertefull, men viktig påminnelse om den vanvittige tragedien som rammet det jødiske folk under 2. verdenskrig. Pnina, en av de israelske brobyggerne som ikke fikk blitt med til ørkenen, møtte oss der. Og fortalte oss litt om Holocaust's tragiske innvirkning på hennes nære familie. På ettermiddagen, etter at gruppa hadde vært i gamlebyen og endelig fått handlet litt, møtte vi en annen messiansk jøde. Han understreket også at Holocaust er av største betydning for hvordan det israelske samfunnet er idag. Han beskrev også for oss, hvordan det israelske samfunnet er sterkt preget av frykt. Så til siste slutt, og på mange måter, fikk gruppen verdifulle innblikk og viktig lærdom, som trengs for å kunne forstå den infløkte situasjonen i Midtøsten idag. Mest tror jeg nok alle vil understreke betydningen av de sterke, gode vennskapsbåndene som ble påbegynt i Norge i fjor sommer, og forsterket nå i påsken. Den siste kvelden hadde de norske avskjedsmiddag sammen med DNI's voluntører og teamet som var med og evangeliserte under Bombamela-festivalen i påsken (israelsk New Age-festival). Og som toppen på kransekaka, dukket Micha opp da vi kom tilbake til den finske skolen, hvor de norske bodde. Micha var den andre av de israelske brobyggerne som ikke kunne være med til Jordan, fordi han avtjente sin årlige en mnd's lange militærtjeneste. Det var selvsagt stas å få møte ham også igjen, før de norske satte kursen nordover igjen. Han og Pnina er på bildet øverst, sammen med Malene, Hanne, Ingjerd, Kristoffer, Johannes og Gunnar.

2007-04-13T13:28:00.000+03:00

Men de norske brobyggerne gav seg ikke med dette. Vi kom tilbake til Jerusalem sent på ettermiddagen lørdag, påskeaften. 1. påskedag morgen, sto gruppa opp sammen med sola, og la i vei til Gravhagen. Der deltok vi oppstandelses-Gudstjenesten, en flott feiring av Jesu frelsningsverk for vår skyld, da han seiret over dødsrikets krefter. Hagen var full av kristne fra mange av verdens land.

2007-04-13T13:25:00.000+03:00

På vei hjem: Joel & George, 2 ledere preget av mye aktivitet, lite søvn, og ingen barbering på 4 dager.:) Men svært godt fornøyd med dagene vi hadde sammen.

2007-04-13T13:23:00.000+03:00

Så var det tid for å ta farvel med den vakre ørkenen, og vårt gode beduinske vertskap. Her tar de avskjed med oss på ekte beduin-vis!

2007-04-13T12:59:00.000+03:00

Vi hadde ikke bare lek og moro, selv om det var mye av det. Vi hadde også undervisning. Her er det Ray Pritz som underviser om kristen enhet i lunsj-pausen under kamel-turen. Ray jobber 50% på Caspari senter og 50% i Bibelselskapet, og er en fabelaktig lærer. Han underviste for oss i hver lunsj-pause. Kristen enhet er for oss kristne en hjørnestein i brobygging. Dessverre er enheten ikke så fremtredende blant kristne, verken i Midtøsten eller i Norge. Vi ble utfordret til å være forandringsagenter også på det området. Hva kunne vi ikke fått utrettet om vi samlet oss som kristne rundt vår ledestjerne, Fredsfyrsten? Vi hadde også undervisning rundt forsoning, og å forstå hverandre og om å være forandringsagenter i våre samfunn.

2007-04-13T12:41:00.000+03:00

Ingen ørkentur uten kamel-ridning! En hel dag tilbrakte vi faktisk på kamelryggen. Og underveis og i ettertid oppdaget vi muskler vi aldri hadde vært klar over at vi hadde.:) Men moro var det! En av kamelene fikk seg ett herre-måltid av Rawan's hatt (se bildet under med Joel og kamelen).:) Bildet like under viser meg og Hanne.

Knut Helge Høyland, DNI's nye misjonær i Jerusalem. Kan dette være et alternativ til bil i Jerusalems gater mon tro?

2007-04-13T12:36:00.000+03:00

Mer lek.

2007-04-13T12:34:00.000+03:00

Solnedgang over ørkenen.

2007-04-13T12:31:00.000+03:00

Måneskinn over ørkenen.

2007-04-13T12:22:00.000+03:00

2007-04-13T12:13:00.000+03:00

2007-04-13T12:12:00.000+03:00

2007-04-13T12:10:00.000+03:00

2007-04-13T12:01:00.000+03:00

Bildet til høyre: Michel & Kamilla.

Bildet over: Rawan & George.

2007-04-13T11:52:00.000+03:00

På jeepturen var det mye fart og moro, og støv.... Om noen lurer på hvem personen over til venstre er, så er det altså prosjektleder Johannes. Personen til venstre, er vår jordanske venn, som var utsendt av politiet for å passe på oss. Betryggende, og en svært trivelig fyr. På bildet under sees Nadia og Rawan.

2007-04-13T11:40:00.000+03:00

Sent på kvelden, tirsdag, dag 4, kom vi frem til Wadi Rum-ørkenen i Jordan. Det var mørkt og vi ble kjørt med jeeper inn i ørkenen, hvor de palestinske brobyggerne allerede ventet på oss, og alle brobyggerne ble for første gang gjenforenet (untatt noen få som måtte melde forfall av diverse gode årsaker, og ikke fikk bli med på del 2). Om morgene krøp vi ut av våre soveposer, og fikk for første gang se den fantastisk vakre Wadi Rum-ørkenen. Bildet over, viser campen vår. Guttene bodde i teltet til høyre, og jentene i teltet til venstre. Bildet øverst er fra vår første morgensamling. Og bildet under fra vår første frokost. Håvard, Gunstein og Andrea ser noe trøtte ut, men var svært fornøyde.

2007-04-13T11:37:00.000+03:00

Da vi kom til Haifa var det Erev Pesach, påskekveld, og vi hadde vårt påskemåltid i Kleppe-residensen i Beit Eliahu, med Johannes og Knut Helge som vertskap. Deretter dro deltakerne hjem til noen av de israelske brobyggerne, hvor de overnattet.

2007-04-13T11:30:00.000+03:00

I Galilea hadde vi vår eneste natt på hotell, hvor vi bl.a. ladet opp til 4 døgn i ørkenen uten dusj. Ellers vandret vi i Fredsfyrstens fotspor i vakre Galilea, hvor han blant annet underviste om "Salige er de som skaper fred". Denne årstiden er den desidert vakreste her i landet; grønt og full blomstring. Bildet er fra Nazareth Village, som vi var innom på vei til vårt neste stopp; Haifa.

2007-04-13T11:20:00.000+03:00

Så satte vi kursen mot Galilea, men først var det noen stopp i Jeriko, Qumran og ved/i Dødehavet. På bildene her er det skjønnhetsbehandling på gang. Hvis noen har problemer med å kjenne igjen personene på bildet under, er det 3 FriBU-mennesker: Gunstein, John Petter og Mette. Kanskje noe å innføre fast for FriBU, for å holde ungdommen unge?:)

2007-04-13T11:17:00.000+03:00

2007-04-13T10:49:00.000+03:00

Bildet over: På Tempelplassen, Al Aksa-moskeen, muslimenes 3. helligste sted, i bakgrunnen. Bildet øverst: Ved Vestmuren/Klagemuren, jødenes helligste sted. Bildet under: Klippedomen i bakgrunnen.

2007-04-13T10:38:00.000+03:00

De 2 første nettene bodde de norske hos noen av de palestinske brobyggerne i Betlehem, samt noen andre familier der. På den måten fikk de også et nærmere kjennskap til livet i Betlehem idag. Her spiser vi middag på en Beduin-restaurant i Beit Sahour, (hvor også hyrdemarkene ligger). Amira (bilde til høyre med en annen brobygger fra Betlehem; Michel), er en av de palestinske brobyggerne, men hun kunne ikke være med til Jordan, derfor var det ekstra stas å treffe henne i Betlehem. Hun skal gifte seg til sommeren, og flytte til USA, noe svært mange kristne palestinere i Betlehem gjør.

2007-04-13T10:08:00.000+03:00

Fra historiske steder på formiddagen, beveget vi oss over til dagens virkelighet for befolkningen i Fredsfyrstens fødeby. Bildene er fra vårt besøk i Aida flyktningeleir i Betlehem, en av byens 3 flyktningeleire. I denne flyktningeleiren bor det fortsatt ca 5000 flyktninger, snart 60 år etter at de ble flyktninger.

2007-04-13T10:01:00.000+03:00

"Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg." Luk. 19.41-44.

2007-04-13T09:35:00.000+03:00

Så er også Bridgebuilders del 2 et tilbakelagt stadium. Og det ble helt klart en ny højdare! Det var fantastisk å møtes igjen. Hjertelig takk til dere som var med, og som gjorde dagene og fellesskapet så bra!

På bildet til venstre er den norske gruppa på Oljeberget, hvor kollega George guider (han er også utdannet guide). De 2 bildene over er fra Fødselskirken i Betlehem.

2007-03-29T16:18:00.000+02:00

Da er det dagen før dagen for de norske brobyggerne. De setter seg i morgen på flyet i retning Midtøsten. De samme deltakerne som møttes forrige august i Norge, skal nå møtes i Midtøsten. Israelerne, palestinerne og nordmennene skal også denne gangen campe, men til forskjell fra forrige gang, er det nå langt fra vann, nærmere bestemt i ørkenen i Jordan. Der skal vi være sammen fra 3. til 7. april. Før det skal de norske til Betlehem og bo i palestinske hjem, og være sammen med noen av de palestinske brobyggerne i deres hjemtrakter. Så går turen til Galilea for å trø litt i området hvor Fredsfyrsten forkynte "Salige er de som skaper fred". Så skal vi en tur til Haifa, og bo i israelske hjem, og være litt i hjemtraktene til noen av de israelske brobyggerne, før vi så setter kursen over til Jordan. Der skal vi vandre i ørkenen, og ri på kamel selvsagt. Og lære om konfliktløsning og kristen enhet. Deretter går turen tilbake til Israel, hvor vi avslutter med påskefeiring hvor det hele skjedde, i Jerusalem. Og i løpet av dagene blir det selvsagt også mye god undervisning, det er jo viktig skal man utdanne gode brobyggere. 9. april setter nordmennene kursen mot nord igjen. Dette blir helt klart en ny højdare! Ha en velsignet god påskehøytid!!!

2007-03-29T16:06:00.000+02:00

PBS-jentene hadde en "nail polish evening" hjemme hos meg før jeg flyttet. Og aldri har vi vel hatt vakrere negler! :)

2007-03-29T15:59:00.000+02:00

Stemningsrapport fra PBS' hovedkontor en ganske allminnelig dag. Kontor eller syverksted? Ja takk begge deler. Tony og Rawan er etterhvert blitt proffe på å opererer og fikse dukker til OPCY-programmet.

2007-03-16T22:48:00.000+02:00

I løpet av kurset hadde vi middag i en beduin-restaurant i Beit Sahour en kveld. Kan absolutt anbefales! På bildet til venstre vifter jeg med min gipsede fot. Neida, det er ingen krigsskade.:) Jeg sier bare; trapper er farlig! Det er andre gang jeg skader ankelen pga uheldig møte med en trapp. Heldigvis ikke samme fot. Begge gangene skjedde det i Jerusalem. Passer dårlig midt i flytte-sjauen, men sånn er livet. Heldigvis har jeg mange som er villige til å hjelpe.:) Bildet øverst er av familien Massad fra Gaza. Suhad, som er PBS-leder i Gaza, mannen Hanna, og døtrene Joyce (2 år) og Jolene (7 mnd). Frikirken er med og finansierer lønnen til Suhad, og har på den måten en spesiell link til denne familien og til PBS-arbeidet i Gaza. Suhad har hatt mye problemer med å få tillatelse til å komme inn i Israel og palestinsk område, og til å oppholde seg i Gaza (selv om mannen er fra Gaza). Så det var ekstra stas med henne og familien på besøk på Vestbredden. Suhad er jordansk statsborger, men er opprinnelig palestiner fra Beit Sahour (Betlehem). Så mens hun var på kurs i Betlehem fikk hun også sjansen til å møte slektninger som hun ikke har møtt på mange år. Hun vokste opp i Kuwait, og hun og familien flyttet til Jordan etter den først Gulf-krigen. (Mange palestinere bodde i Kuwait frem til den første Golf-krigen, da Kuwait ikke ville ha dem der lengre, fordi Arafat støttet Saddam Hussein da han okkuperte Kuwait.)

2007-03-16T22:28:00.000+02:00

For et par uker siden hadde vi et nytt OD-kurs (Organisational Development) med vår konsulent Julie fra England. Kurset var over 4 dager i Betlehem. Denne gangen var det prosjektlederne som var samlet, og det fantastiske var at denne gangen fikk vi også medarbeidere ut av Gaza. Så for første gang kunne vi ha ett kurs for Vestbredden- og Gaza-stab i sammen. Tidligere når staben skulle kurses, måtte vi kjøre samme kurs 2 ganger; 1 i Gaza og 1 på Vestbredden. La oss håpe at vi i fremtiden også kan samle oss som dette, og at vi neste gang kan samle hele staben, ikke bare prosjektlederne. Den eneste gangen hele staben har vært samlet på et sted, var for 3 1/2 år siden, på Gå Ut Senteret i Norge! På bildene er prosjektlederne i gang med gruppearbeid om prosjektplanlegging.

2007-03-06T18:06:00.000+02:00

I februar hadde jeg også besøk av venner fra Norge; familien Lund; Vidar, Elisabeth og sjarmtrollet Alida. Bildet er fra Alidas 2-årsdag. Selv om jeg ikke hadde sjangs til å ta fri og være med dem så mye rundt, var det veldig stas med besøk. Så hjertelig velkommen igjen!

2007-03-06T17:09:00.000+02:00

Urolighetene økte igjen i Jerusalem i forrige måned. Og årsaken var "the hotest of the hotspots" i dette omstridte landet: Tempelhøyden, hvor Klippedomen og Al Aksa-moskeen ligger, muslimenes 3. helligste sted, og Vestmuren også kalt Klagemuren, jødenes helligste sted. Muren er en del av Vestmuren til det 2. tempelet som ble ødelagt av romerne i år 70. På bildet sees i forgrunnen portene inn til området, med sikkerhetssjekking verdig en flyplass, og klagemuren foran den gull-forgylte Klippedomen, som er delvis skjult av en trebro opp til en av inngangene til Tempelhøyden, som turistene bruker mye. Og denne gangen var det altså denne broen det handlet om. Broen ble for et par år siden satt opp som en midlertidig erstatning, da den forrige broen raste. Da israelerne så begynte å grave for å lage en varig løsning (jmf gravemaskinen på bildet), samt at arkeologene begynte med noen utgravinger i området, som ligger godt over på jødisk side av området, ja, så ble det et rabalder uten like blant verdens muslimer. De hevdet at dette var et forsøk fra israelerne til å foreta utgravinger under Tempelhøyden, og dermed få kontroll over AlAksa og Klippedomen, og også skade bygningene. Og det hjalp ikke hvor mye israelerne forsikret om at intensjonen var kun å fikse broen, og at de absolutt ikke skulle under høyden. At det finnes mye spennende for arkeologer under Tempelhøyden, er det ikke tvil om, med ruiner fra tempelet må det jo være en gullgruve for dem, men det er ikke grunn til å tro at arkeologene ønsket å utføre en slik provoserende handling. Men uansett hva intensjonen var, så førte det til mye uro i byen og Midtøsten forøvrig, Israel satte ut 2-3000 politifolk/soldater bare i Gamlebyen for å roe gemyttene, og beholde kontrollen. Til slutt bestemte Jerusalems ordfører at arbeidet skulle utsettes til ubestemt tid. Dette er nok et tragisk eksempel på hvor totalt fraværende tilliten er mellom Palestinerne og Israelerne. Og slik jeg ser det, er det også nok et eksempel på det storpolitiske spillet som foregår: Denne uroen brøt ut da de interne kampene i det palestinske området, spesielt Gaza, var på høyden. Jeg tror at urolighetene ikke hadde blitt så store ang Tempelhøyden, hadde det ikke vært for at noen bevisst gikk inn for å få oppmerksomheten bort fra de interne palestinske stridighetene, som skader palestinernes sak og omdømme, og få oppmerksomheten tilbake til konflikten mellom israelerne og palestinerne. Det er jo en kjent taktikk over hele verden; skal man forene en splittet gruppe, er det smart å fokusere på en ytre fiende. Man kan selvsagt også spørre om det var så lurt av israelerne å begynne med dette arbeidet nå, når det er så anspent blant palestinerne. Vel, etterpåklokskap er også en klokskap, og forhåpentligvis har de involverte lært noe nyttig av det for fremtiden.

Israelske soldater tar en pause på en kafè i Gamlebyen like ved Tempelhøyden.

Israelsk sjekkpost i en av portene inn til Gamlebyen (New Gate), med noen av hordene av politi utplassert rundt omkring i Gamlebyen under urolighetene.

2007-03-06T15:21:00.000+02:00

STABSDAG I JERIKO.
Da har jeg fått installert meg med ny PC og er veldig fornøyd med det. Så nå skal jeg prøve å bli hyppigere igjen på oppdateringen på bloggen min. For å ta igjen litt, tar jeg ett lite tilbakeblikk på måneden som har gått: Tidlig i februar hadde vi en stabsdag for PBS-ansatte (Jerusalem/Vestbredden) med familier i Jeriko. I Jeriko har PBS et hus med hage, hvor arbeidet i Jeriko drives utifra. Jeriko er på mange måter en oase. Midt i et tørt ørkenlandskap er det et fruktbart område, der byen ligger like ved Jordan-elvas utløp i Dødehavet. Jeriko har et deilig klima på vinteren for oss Jerusalemitter, som bor 1200 meter høyere opp, hvor det er betraktelig kjøligere. Så dette er et favorittsted for oss om vinteren, vi kan også samles skjermet her, og det er også helt klart en fordel. Jeriko styres i dag av de palestinske myndighetene, og betraktes som et av de desidert fredeligste hjørnene i det palestinske området. Byens befolkning er muslimsk (noen få kristne), og de livnærer seg som bønder. Bildene over viser PBS-leder Labib med yngste sønn Jad. Og 3 sjarmtroll som koser seg med godteri: Daniel, Sama'an og Rafi. Barn er barn over hele verden: Når snop tilbys, blir selv aktive smågutter stille og konsentrerte.

Det er ikke uten grunn at Jeriko kalles "The city of palms."

Albert og Butros høster sitroner, og barna leker "Twister".

Imad får aldri nok av barn, her sammen med Emilia.

Bildet under viser vår nye medarbeider Sireen og hennes datter Nicole. Sireen jobber utifra vårt senter i Betlehem, med et pilot-prosjekt som ble satt i gang før jul, kalt SET: "Social and Emotional Training". Det er et opplæringsprogram laget av den svenske psykoterapeuten Birgitha Kimber. Vi har plukket ut en gruppe av lærere og sosialarbeidere i den palestinske skolen, samt noen PBS-ansatte som jobber med barn og ungdom (bl.a. OPCY), som deltakere av dette programmet. Siktemålet er å gi dem gode redskaper til å møte de mange utfordringene de møter blant traumatiserte barn og ungdom på Vestbredden i dagens krigsherjede samfunn. Gjennom dette programmet får de lære hvordan lære barna å ta vare på seg selv, og reagere følelsesmessig på en sunn måte på vanskeligheter de møter. Og hvordan de kan snakke med barna om vanskelighetene, osv. Om prosjektet blir en suksess, kommer vi til å utvide til flere deltakere, og også inkludere Gaza. Det har helt klart fått en veldig god start, og vi har fått en flott medarbeider i Sireen.

M-m-m mye deilig arabisk mat.

2007-02-19T10:45:00.000+02:00

Om du synes det er daarlig med oppdatering paa denne sida for tida, fortvil ikke! For oeyblikket er jeg uten PC, dette fordi laptopen min doede hen her for et par uker siden, saa jeg venter paa en ny fra Norge, som kommer til helga. I mellomtiden jobber jeg paa laant PC naar det er mulig, og ellers jakter jeg videre paa ny leilighet, og nyter at vaaren er kommet her, og viser sin vakre blomsterprakt i dette vakre landet. Jeg og mine medarbeidere har det bra. La oss inderlig haape og be om at den skjoere freden i Gaza og i landet foroevrig holder, slik at det ikke bare er naturen som faar nytt liv, men ogsaa alle menneskene som sliter med aa holde fast paa haapet om ett nytt og bedre liv.

2007-02-04T18:16:00.000+02:00

Bildet er hentet fra avisen Haaretz´ net-utgave idag 4. febr (israelsk avis). Bildet viser palestinske barn og ungdom ute i Gaza´s gater i demonstrasjon mot de interne blodige kampene mellom Hamas og Fatah. På litt over en uke er ca 60 palestinere drept pga interne kamper i Gaza, i det som flere og flere begynner å omtale som en begynnende borgerkrig. Flere av de drepte er barn, og svært mange av de drepte er drept av kuler på avveier. Folk i Gaza beskriver dette som det verste de har opplevd i Gaza, og det er som kjent ikke lite som har skjedd der i de senere årene, så det betyr at dette er svært dramatisk. I skrivende stund er en ny våpenhvile trått i kraft, la oss håpe og be om at den, i motsetning til tidligere forsøk de siste dagene, holder.

Det lyser sinne og smerte av de unge på bildet, som knapt har opplevd fredelige tider i sitt liv, om de i det hele tatt har det. Og håpløsheten er til å ta og føle på i det palestinske samfunn. Oftere og oftere hører jeg, "det er ikke håp om en løsning" , "det eneste vi kan håpe på er at det ikke blir verre." Folkens!: Kan vi finne oss i dette? NEI!!! La oss kjempe for å få håpet tilbake hos palestinerne og israelerne, og verden forøvrig. Det palestinske folket er desperate etter å OPPLEVE fred, ikke bare høre snakk om det. Som en palestiner sa til meg: "I´m sick of hearing about talks about peace, I want to SEE peace!"

Å kjempe for fred må først og fremst begynne hos den enkelte, i de små ting vi gjør i dagliglivet, hvis ikke er det ikke mye troverdig. Det ser fint ut med en fredsavtale på papiret, eller når statsledere som lenge har vært i krig med hverandre tar hverandre i hånden. Som da Arafat og Rabin tok hverandre i hånden foran det hvite hus i 1993. Det gjorde sterkt inntrykk på meg husker jeg. Men hva hjelper det, om det ikke sprer seg til grasrota? Og hvem har ansvaret for at freden sprer seg til grasrota? Jo, først og fremst du og jeg som befinner oss på grasrota. Selvfølgelig har statslederne et ansvar med å overholde inngåtte avtaler. Men noe av det første vi må begynne med hver og en av oss, er å anerkjenne at også de på "den andre sida" er mennesker, og at de også har opplevd smerte. Og da tenker jeg like mye på oss nordmenn som palestinerne og israelerne, for vi er svært flinke til å velge side vi også, og ikke se smerten på den andre siden. Som kristne er vi kalt til å vise kjærighet, empati og barmhjertighet med alle, selv våre fiender, vi er ikke kalt til å velge side, for alle mennesker er like verdifulle i Guds øyne, og da bør de være det i våre øyne også. Det koster selvsagt å ta inn over seg andres smerte, det er jo mye enklere å ta på seg skylappene, se verden i svart-hvitt. Hvordan kan vi gjøre det når verden ikke er svart-hvit?! Og det langt derifra. Jeg hørte Eli Wiesel si på AlJazeera idag: "Det er noe alvorlig galt med de menneskene som ikke klarer å ta inn over seg den annens smerte." Det synes jeg er en svært vis og sterk uttalelse, fra en mann som har opplevd Holocaust på kroppen. I fredsarbeid vil jeg påstå at et av våre viktigste "våpen" er empatien. Jeg møter stadig eksempler på manglende empati enten, det er med palestinerne eller israelerne, ikke minst hos nordmenn. Det er f.eks ikke få ganger jeg har hørt sagt: "Palestinerne har seg selv å takke for elendigheten de har kommet opp i." Det mener jeg er horribelt å si, de fleste palestinere vil jo ha fred. Kan noen fortelle meg hvordan det kan være de unge på bildet sin skyld at de knapt har opplevd fred i sitt liv?

I forrige uke leste jeg en sterk artikkel i Haaretz´ net-avis. Tittelen var: "I´ve lost my heart" Det handlet om en palestinsk mann på Vestbredden som i lang tid har kjempet for fred mellom israelere og palestinere, og som tragisk nok opplevde for et par uker siden å miste sin datter på 11 år, drept i trefninger mellom palestinere og israelsk militære. Han sier bl.a. i artikkelen: "I'm not going to exploit the blood of my child for political purposes. This is a human outcry. I'm not going to lose my common sense, my direction, only because I've lost my heart, my child. I will continue to fight in order to protect her siblings and her classmates, her girlfriends, both Palestinians and Israelis. They are all our children." Han minner meg om en annen palestinsk fredskjemper jeg har møtt, som også har mistet et barn, drept av en israelsk settler. Han sa: "Når vi som har mistet det kjæreste vi hadde, våre barn, kan strekke hendene ut til fienden og be om fred, så må vel andre kunne gjøre det også?" Ja bør vi ikke det? Og det handler ikke om å blåse liv i flower-power-epoken igjen, "peace & love" "drugs & rock´n roll" osv. Joda, det handler om kjærlighet, men i motsetning til det ofte hippiene gjorde; å trekke seg ut av stor-samfunnet til sitt eget samfunn, handler det her om å engasjere seg i samfunnet. Det er en ekte kamp; kampen for det gode, og våpenet er empatien etterfulgt av de gode gjerningene. Det koster mye krefter, blod og tårer, men velsignelsene er ufattelig mange, som Jesus sa: "Salig er de som skaper fred." Og styrken til å stå i denne kampen kan vi kristne hente hos nettopp Jesus. Så bønn må aldri undervurderes i fredsarbeid; bønn om kjærlighet, tålmodighet, beskyttelse, styrke og ikke minst visdom.

2007-01-31T15:08:00.000+02:00

Få timer etter retur fra Kypros, var det "on the road again". Denne gangen ikke ut av landet, men til den israelske kystbyen Natanya som ligger 1 1/2 times kjøring fra Jerusalem. Anledningen var at jeg og mine 2 Bridgebuilders-kollegaer George og Rawan, var invitert med på et ungdomsleder-seminar i den messianske menigheten Beit Asaf´s ungdomssenter, hvor en av Bridgebuilders-lederne, Joel, arbeider. Med oss i bilen ned til kysten hadde vi med oss en annen Bridgebuilders-deltaker, Nadia, og en annen israeler, Dima, (bror til en annen BB-deltaker). Bildet til høyre viser Nadia og Rawan, som ble gode venner under Bridgebuilders-dagene i Norge i august. Et godt eksempel på Bridgebuilders´ suksess.

Vi ønsket å se havet i pausen under seminaret, men bildet over var det nærmeste vi kom. Men på vei hjem derimot......

........fant vi havutsikten vi lengtet etter (i utkanten av Tel Aviv).

2007-01-28T23:07:00.000+02:00

Jeg var nylig noen dager på Kypros, i Limasol. Anledningen var at svenske PMU inviterte de av Midtøsten-partnerne sine som driver med, eller ønsker å starte OD-prosjekt til OD-treff (Organisational Development). Der delte vi med hverandre våre OD-erfaringer og tanker og planer for fremtiden. Labib, Simon, Fredrik og meg representerte PBS. Det var nyttig å reflektere over hvor vi er i OD-prosessen og hvor vi går, og ikke minst flott å møte brødre og søstre fra flere land i Midtøsten. Og jada, lek og moro ble det selvsagt tid til også. Jeg tror dagene inspirerte alle som var der til å stå på videre for å gjøre oss og organisasjonene vi arbeider i bedre rustet til de mange utfordringene som møter oss.

2007-01-28T22:11:00.000+02:00

Jula varer helt til påske, er det ikke så? I Det Hellige Land varer den ihvertfall til langt ut i Januar. De siste som feirer jul her er de armensk-ortodokse kristne, som har 1. juledag 19. januar. OPC har vært travelt opptatt med juleshow i 1 1/2 mnd. De siste som fikk besøk var SOS barnelandsbyen i Betlehem, hvor disse bildene er hentet fra. Showet varte i over en time. Teamet imponerte med dans, sang, drama, dukketeater, klovnefakter og tryllekunster, og både barn og voksne satt helt henført og begeistret gjennom hele programmet. Og til slutt kom sannelig julenissen på besøk også. Det var en sann fryd for meg å se både teamet i aksjon og ikke minst responsen fra publikum. Glade barn er en fryd for øyet og hjertet, spesielt når jeg vet at de til daglig møter mange vanskeligheter.