Mine gode venn og tidligere Bakketun-kollega var nylig på besøk. Det var veldig koselig. Her er bilder fra en weekend-tur i Galilea, hvor vi bl.a. besøkte kibbutzen han var voluntør på for 8 år siden, Kfar Harov på Golanhøydene. Den ligger vakkert til, med utsikt over Gennesaret-sjøen.

Flere bilder fra OPCY-besøket omtalt nedenunder.

Imad, Diana og Rawan i OPCY i aksjon på scenen, foran lydhøre barn.


For 2 uker siden var det angrep fra islamister på en rekke kirker på Vestbredden og i Gaza, som følge av en nå så berømt Pave-tale. Det var skremmende å se reaksjonene, og PBS som har blitt angrepet før, var spent på om vi ville bli rammet denne gangen også. Spesielt i Nablus og Gaza kokte det. PBS-senteret i Nablus ble stengt, og verdifulle ting ble flyttet i sikkerhet. Vi takker Gud for at vi slapp unna denne gangen. Men det er ikke tvil om at frontene mellom kristne og muslimer hardner til, både her i landet og i verden forøvrig. Desto viktigere er det å skape gode møteplasser mellom kristne og muslimer i det palestinske samfunnet.
Mandagen etter den voldelige helga, var jeg med OPCY-teamet (Operation Palestinian Child & Youth) til en av de muslimske landsbyene på Vestbredden. Det finnes områder som jeg ikke kan ferdes i som utlending for tida, og også de lokale i OPCY må ta ekstra forhåndsregler nå. Men noen landsbyer, som den vi var i, vet vi at vi trygt kan dra inn i, for vi har jobbet sammen med dem over flere år. Vi kjenner dem, og de kjenner oss og vet hva vi står for. Jeg kjenner det er så utrolig viktig, spesielt når trusselnivået stiger, og frykten med det, å ikke trekke seg unna, men dra ut og treffe menneskene på "den andre siden". I mitt tilfelle har det alltid vært positivt, jeg er blitt møtt med overveldende varme og gjestfrihet. På den måten får jeg gjennom egne opplevelser lære at de aller fleste muslimer vil oss bare vel, selv om det ikke ser sånn ut i media til tider. Og på den måten faller fordommene. Jeg får mennesker å forholde meg til, ikke bare et stort stygt umenneskelig terroist-uhyre. Joda, terroismen er til stede i aller høyeste grad, men jeg er sterk i troen på at om vi strekker hendene ut til den muslimske verden, i kjærlighet, så er det svært liten sjanse for at hånden blir kappet av. For de fleste er mennesker som vil meg og verden forøvrig vel, de ønsker å leve i fred med oss.
Tilbake til besøket vårt i denne spesielle landsbyen. Denne gangen skulle teamet ha et program for flere hundre barn i barnehagealder. Det er mye sang, ablegøyer og dukketeater i programmet. Målet er å gi barna glede og håp, få smilet frem på mange barneansikt, barn som lever i en alvorstung konfliktfylt voksen-verden. Gjennom programmet lærer barna også viktige verdier å bygge fremtiden på, de opplever og lærer om kjærlighet, toleranse, tilgivelse, og andre viktige etiske verdier. Og de lærer å ta vare på seg selv bedre, ikke minst på det emosjonelle planet. Det tas opp i dukketeater-form, såvel som i annen type undervisningsform blant tenåringer.
OPCY er et prosjekt støttet av Frikirken og NORAD, og det er et av prosjektene som "Aksjon Håp" i Norge, samler inn penger til i des. Og det er virkelig en aksjon for å få håpet tilbake, i et samfunn som synes mer og mer håpløst. Og for OPCY-teamet er det ofte en kamp å nå frem til barna fysisk, mange veisperringer fører til mange omkjøringer, og mange ekstra timer på dårlige veier. Som f.eks her for noen uker siden da de skulle ha et stort show for ca 1000 barn i Nablus: I 4 timer kjørte de rundt, og prøvde å finne en vei inn i byen. Da de endelig kom seg inn, var det blitt så sent at barna var gått hjem. Allikevel fortsetter de, dag ut og dag inn, mange ganger må de snu ved stengte sjekk-poster, etter et par timers kjøring for å komme dit. Men de gir ikke opp, og neste gang de prøver hender det at de kommer inn. At vi lever i et uforutsigbart samfunn er helt klart, og ikke minst dette teamet får kjent det på kroppen. En høy grad av fleksibilitet og tålmodighet er viktig. Hvorfor gidder de å fortsette? Fordi de og vi ser resultater, og som de sier: Bare det å komme frem, de dagene de gjør det, og se de glade barneansiktene; det er belønning stor nok.

Det spirer og gror i Det Palestinske Bibelselskapet, ikke bare med stadig nye prosjekter. I tillegg blomstrer også kjærligheten; stadig nye ekteskap, og enda flere barnefødsler. Sist ut på ekteskapsfronten var Nashat og Nisreen. De giftet seg i slutten av juli. Det bryllupet fikk jeg dessverre ikke med meg da jeg var i Norge. Nashat gjorde en flott innsats som fungerende Gen.sekr i et år frem til aug, da Labib vendte tilbake og overtok roret igjen. Det året som attpåtil var det tøffeste i PBS´ historie. "Ildens år" som Labib har kalt det. Nå er Nashat tilbake i sin gamle jobb i PBS, i media-avd, og kan senke skuldrene litt, og nyte livet som nygift. Nisreen jobber også i PBS, på senteret vårt i Bir Zeit. Mabruk ektir! Mot slutten av året, har de planer om å dra til USA for et års studieopphold, for å utruste seg mer for en enda bedre innsats for Det Palestinske folk.

Tilbake i Jerusalem, og første dag på kontoret. Labib var på plass igjen, etter et år i England. Og det var Simon´s bursdag, og det måtte jo feires! Og Imad´s, da han hadde hatt bursdag noen dager før. Og jeg fikk møte Emilia for første gang, min kollega Muna´s datter, født i Juli. Ahh! Det er herlig å være tilbake hos disse herlige menneskene, som jeg er så priviligert å få ha som både kollegaer og nære venner.

De siste dagene før hjemreise, tilbrakte Midtøsten-gruppa i Oslo, hvor de bodde hos vertsfamilier, og bl.a. var på seiltur på Oslo-fjorden. Mine PBS-kolleger George og Rawan så ut til å trives svært godt på fjorden.

Nattverds-Gudstjeneste i Hedalen Stavkirke.

Rut underviser i "De undertryktes teater."

Rappelering ble det også tid til. Med tema: Å overkomme din frykt.

Tja, hva skal vi si til dette? De galne har det godt! Hvem er israeler og hvem er palestiner her tro?

Det ble mye lek og latter, og mye godt fellesskap og god undervisning.

Det ble mye dans, både israelsk, palestinsk og norsk dans:

Her de 3 lederne fra Midtøsten som var med oss. Fra venstre: George Filmon, Joel Goldberg og Tanas Qassis. Bridgebuilders er et samarbeidsprosjekt, mellom Frikirken og Den Norske Israelsmisjon i samarbeid med 2 av våre partnere i Midtøsten: Mus´alaha og Det Palestinske Bibelselskapet.

Flere bilder fra Bridgebuilders. Her fra døgnet vi var ute og campet i Vassfaret.

Da er jeg på nett igjen etter en laaaaang og god sommer i Norge. Ved siden av 4 ukers ferie var jeg på diverse stevner/konferanser. Jeg møtte mange trivelige nye og gamle kjente i løpet av sommeren. Veldig koselig! Takk for sist til dere jeg traff!

En av de største happeningene i løpet av sommeren, som jeg var med på, var freds/forsoningskonferansen Bridgebuilders, som fant sted i august. Vi var samlet 1 uke i Hedalen, 30 ungdommer: 10 israelske, 10 palestinske og 10 norske + ledere, og vi hadde fantastiske dager, med et flott fellesskap, og mange gode opplevelser å se tilbake på. Deretter var Midtøsten-gruppa noen dager i Oslo, hvor de bodde hos vertsfamilier. Og responsen fra deltakere og ledere etter disse dagene har vært overveldende positive, og gav absolutt mersmak.
Vi var jo ekstra spente på hvordan det ville bli ettersom situasjonen i Midtøsten ble bare verre og verre. Ville deltakerne komme seg ut av MØ, og hvilken "baggasje" hadde de med seg. Heldigvis kom de fleste seg ut, eneste untaket var deltakeren fra Gaza. Gaza var og er fortsatt lukket for inn- og utreise.
Det var sterkt å oppleve hvordan vår felles kristne tro, kunne bygge broer og sprenge barrier, på tross av at det er mye man er uenige om, og at mange av dem har mange vonde opplevelser i "bagasjen" fra den "andre siden".
Vi ser frem til å møtes igjen, med samme gruppa i ørkenen i Jordan neste påske. Deretter skal den norske gruppa til Det Hellige Land, og bli bedre kjent med forholdene på de andre deltakernes hjemmebane.