17. mai var det selvsagt storslått feiring av nasjonaldagen. Først hageparty hos lederen for Norges Representasjonskontor i Palestinsk område, og som dere ser er det ekte 17. mai-stemning med tradisjonelle leker og moro. Vi fikk til og med norske pølser. Eneste forskjellen på feiringen i Jerusalem og Norge var været. Ingen fare for regn nei. Om kvelden var det coctail-party hjemme hos ambassadøren i Herzelia, hvor bl.a. den israelske regjeringen kom med hilsen, ved forskningsministeren. Jeg dristet meg til og med til å ha norske flagg på bilen, selv på palestinsk side. Og det var kun smil og vinking å se. So back to normal! Deilig å kunne senke skuldrene litt mer igjen.

Bildet over: Min storebror Sveinung sammen med familien sin: Sigvart, Alexander, Kim André og Bodil. Bildet til høyre: Konfirmanten med familien sin: Min storesøster Bjørg, Jonas, Oskar og Halvard.

Det har blitt dårlig med oppdatering av bloggen den siste måneden. Beklager det. Her kommer et tilbakeblikk av den siste 1 1/2 mnd. Jeg starter med første uka i mai, da jeg var en tur hjemme i Norge, i forbindelse med min nevø Oskar´s konfirmasjon 7. mai i Riska kirke. Bildene over er fra konfirmasjonen.

Neste par ut, 3. juni: Storesøster Sherin & Ramees. Og senere i sommer: Rami & Christin (øverst).

Helga etter, 13. mai, var det bryllupsfeiring i Betlehem for Abir & Jimmy. Med vielse i selve Fødselskirken. Flott feiring, og et nydelig brudepar.

Brudesvenn Joe og brudepike Ziona.

Søstrene Rafidy. En vakker bukett, ikke sant?

Og begivenhetene sto på rekke og rad. Etter turen innom Gravhagen, bar det tilbake til Gravkirken, opp på taket denne gangen, hvor den etiopisk-ortodokse kirken hadde sin feiring. Det var da blitt svært mørkt, og etter litt venting der også, begynte etterhvert de gjenkjennelige afrikanske gledesropene å runge, stearinlys tentes og en flott, dansende prosesjon gikk rundt kuppelen over selve graven. Og for dem som hadde mer krefter og kondis igjen, var det bare å bli utover kvelden og natten, og oppleve soloppgangen 1. påskedag. Og hilse hverandre med: AlMasih qam - Hakan qam! Men jeg hadde mistet all følelse i bena etter å ha vandret rundt hele dagen og kvelden, og fant det best å dra hjem, og fordøye alle de flott inntrykkene jeg hadde fått. Kanskje jeg neste påske har nok kondis til å "døgne"...?

Neste post på programmet var påskemøte i Gravhagen. Noe som også var en fantastisk opplevelse. Der var vi samlet, arabere, jøder og utlendinger for å feire den oppstandne Jesus Messias, Fredsfyrsten, han som seiret over dødskreftene og derfor har håp å gi til alle. I en tid da situasjonen rundt ser ut til å svartne helt, og selv mange optimister mister motet og håpet, var det utrolig forfriskende å være til stede der, og å synge "He is Lord...He is risen from the dead, and he is Lord...", på arabisk, hebraisk, engelsk og andre språk. Og å kunne samles i bønn for landet og folkene, til Ham som kan gi den fred som overgår all forstand.

Og endelig var ventetiden over, kirkeklokkene i Gravkirken begynte å ringe, lukten av røkelse og stearinlukt begynte å fylle luften sammen med gledesropene og korpsmusikken fra speiderkorpsene. Den store gleden var til å ta og føle på, og flammen spredde seg som ild i tørt gress, fra menneske til menneske.

Ventingen ble lang, men det var mye spennende å observere underveis, for utlendingene, og for de lokale var det mange kjentsfolk å prate med.

Speiderne deltar på dager som denne, ikke minst med mye korpsmusikk. Her er det bilder av Armensk-ortodokse jentespeidere og en liten syrisk-ortodoks speidergutt. Sistnevnte imponerer og sjarmerer med drilling.

Og neste dag var vi klar og på plass igjen, sammen med 15.000 andre pilgrimer, en skare pressefolk, og 3.000 sikkerhetsfolk. Da var det duket for den største festdagen Sabt innur - Lysets lørdag. Ifølge ortodoks tradisjon tennes et lys mirakuløst den dagen, hver påske, inne i graven, av Jesus selv, for å minne oss på at han fortsatt er med oss, at han lever og er verdens lys. Patriarken bærer lyset ut av graven til skarene av ventende mennesker, som hver har sine stearinlys som de venter spent på å få tent, for så å spre ilden videre, i Jerusalem og ut av Jerusalem, til Judea og Samaria.... Bokstavlig talt, for ilden bæres til flere steder på Vestbredden og spres også blant mennesker der.

Etterpå var det deilig for slitne bein og sultne kropper, å sette seg ned med en god middag, og godt fellesskap med kollega Imad, og vår norske venn Geir Børresen.

Og rundt og i Gravkirken flokket lokale kristne seg for å delta i / bivåne Jesu symbolske gravferd-prosesjon. Det var en mektig opplevelse, og nok en gang slo det meg hvor fattige vi er på symbolikk i vår kristne hverdag og fest. I det jeg så tårene trille hos en av kvinnene i prosesjonen, slo det meg at vi går glipp av mye rik dybde i påskebudskapet, når vi ikke stopper opp og i ord og handling markerer hva som skjedde. Jeg tror nok at det for de fleste er enklere å forstå hva Jesus gjorde for oss på Langfredag for 2000 år siden når en deltar i en slik prosesjon, istedet for å dra til fjells....