Etterpå var det tid for å teste ut stranda i Herzelia. Ingenting er som å nyte svenska pepporkakor på stranda, eller hur Elina? Ettersom Yom Kippur - Den Store Forsoningsdagen, nærmet seg, hadde vi rikelig plass å boltre oss på. En perfekt dag for stranda altså. Men neste gang må vi huske å dra hjem litt tidligere, jeg måtte nemlig spørre politiet pent om lov til å få kjøre inn i bydelen jeg bor i, da gatene allerede var sperret av. Sola var fortsatt oppe, men jeg antar politiet også ville rekke hjem før sola gikk ned og Yom Kippur startet. Da jeg hadde satt av mine svenske venner hjemme hos dem, og satte kursen mot nabobydelen jeg bor i, ble jeg raskt stanset av sperringer. Så jeg prøvde en annen vei, også sperret..... og jeg begynte å planlegge hvor på palestinsk side jeg skulle parkere bilen, for så å gå hjem. Den tredje veien jeg prøvde, via palestinsk bydel var også stengt, men der fulgte jeg eksempelet til de foran, og kjørte opp på fortauet. Da jeg så politiet fant jeg det likevel best å stanse og spørre om lov. Så jeg tok på meg mitt mest fortapte utlendingsuttrykk og spurte: "I´m sorry, I thought you wouldn´t close before after sunset, may I please go home?" Og onkel politi var snille de, og lot meg kjøre hjem. Jeg følte meg som en kriminell der jeg kjørte.... Barna var allerede ute på gatene med sine sykler, og ropte indignerte etter meg: "Geveret! Yom Kippur!" (Frue! Forsoningsdag!) Og de hadde all rett til å bli indignert, for på den ene dagen i året regjererer barna med sine sykler, skateboard, rollerblades gatene. Da vi kom kjørende opp hovedinnfartsåren til Jerusalem, sto en gjeng klar med sine rollerblades. De ventet på at gatene skulle stenges av, slike at de kunne sette utfor. Bilene står stille et døgn. Og det er jo fantastisk!

Svenska kjøttbullor på IKEA!
Søndagsutflukt til Netanya og IKEA med Josef, Birgitha og Elina. Mycket trävligt! IKEA er som en skandinavisk øy midt i Det Hellige Land, a home away from home!:)

Mandag for en uke siden var PBS-staben fra Jerusalem/Vestbredden samlet til bønn og fastedag på vårt senter i Jeriko. Særskilt fokuserte vi våre bønner rundt arbeidet i Jeriko, men vi ba også for arbeidet forøvrig, og for det palestinske folk og for det israelske, og for fred i landet. Det var en inspirerende og forfriskende dag. Og jeg opplevde det ekstra godt å kunne samles slik i disse Ramadan/Yom Kippur-tider. Vi er inne i muslimenes fastemåned, Ramadan, og jødene hadde sin store forsoningsdag, Yom Kippur, idag, som også er en fastedag.

Solnedgang over Gennesaret-sjøen.

På vår Galilea-tur var vi også en tur i Hamat Gader, som ligger kilt opp under den Jordanske grensa. På bildet til venstre kan grensa sees like bakenfor parken, (det som ser ut som en grusvei). Hamat Gader har bl.a. varme kilder som har vært i bruk siden romersk tid, for å gi velvære til menneskene. Nå er det blitt modernisert en del på 2000 år, men kildene inneholder visst det samme. Er ikke måte på hva kildene hjelper mot, så etter et besøk der føler jeg meg som et nytt menneske. Lukter ikke spesielt godt av vannet, men man må lide for skjønnheten er det ikke så? Ved siden av kildene er der også vanlig basseng, og en krokodillepark i Hamat Gader, samt romerske ruiner.

Tatt i betraktning at det ikke bare er tett opp til jordansk grense, men også ikke langt unna syrisk og libanesisk grense heller, er det ikke fritt for at jeg gjorde meg noen ekstra tanker om de siste måneders krigs-hendelser. Det er utrolig at ting kan vende tilbake til "normalen" igjen så kjapt. Mange har spurt meg hvordan det var å komme tilbake til Israel etter krigen. At jeg ikke merket de store endringene i Jerusalem overrasket meg ikke så mye, men at også nord-Israel har rukket å vende tilbake til en tilnærmet normal-tilstand, det var mer overraskende. De få soldatene vi så i parken var rimelig avslappede, der de gikk og nøt sin iskrem(se bildet over). Og godt er det, at livet går videre. Må det også snart bli ekte fred både for israelere, libanesere og palestinere.

Mine gode venn og tidligere Bakketun-kollega var nylig på besøk. Det var veldig koselig. Her er bilder fra en weekend-tur i Galilea, hvor vi bl.a. besøkte kibbutzen han var voluntør på for 8 år siden, Kfar Harov på Golanhøydene. Den ligger vakkert til, med utsikt over Gennesaret-sjøen.

Flere bilder fra OPCY-besøket omtalt nedenunder.

Imad, Diana og Rawan i OPCY i aksjon på scenen, foran lydhøre barn.


For 2 uker siden var det angrep fra islamister på en rekke kirker på Vestbredden og i Gaza, som følge av en nå så berømt Pave-tale. Det var skremmende å se reaksjonene, og PBS som har blitt angrepet før, var spent på om vi ville bli rammet denne gangen også. Spesielt i Nablus og Gaza kokte det. PBS-senteret i Nablus ble stengt, og verdifulle ting ble flyttet i sikkerhet. Vi takker Gud for at vi slapp unna denne gangen. Men det er ikke tvil om at frontene mellom kristne og muslimer hardner til, både her i landet og i verden forøvrig. Desto viktigere er det å skape gode møteplasser mellom kristne og muslimer i det palestinske samfunnet.
Mandagen etter den voldelige helga, var jeg med OPCY-teamet (Operation Palestinian Child & Youth) til en av de muslimske landsbyene på Vestbredden. Det finnes områder som jeg ikke kan ferdes i som utlending for tida, og også de lokale i OPCY må ta ekstra forhåndsregler nå. Men noen landsbyer, som den vi var i, vet vi at vi trygt kan dra inn i, for vi har jobbet sammen med dem over flere år. Vi kjenner dem, og de kjenner oss og vet hva vi står for. Jeg kjenner det er så utrolig viktig, spesielt når trusselnivået stiger, og frykten med det, å ikke trekke seg unna, men dra ut og treffe menneskene på "den andre siden". I mitt tilfelle har det alltid vært positivt, jeg er blitt møtt med overveldende varme og gjestfrihet. På den måten får jeg gjennom egne opplevelser lære at de aller fleste muslimer vil oss bare vel, selv om det ikke ser sånn ut i media til tider. Og på den måten faller fordommene. Jeg får mennesker å forholde meg til, ikke bare et stort stygt umenneskelig terroist-uhyre. Joda, terroismen er til stede i aller høyeste grad, men jeg er sterk i troen på at om vi strekker hendene ut til den muslimske verden, i kjærlighet, så er det svært liten sjanse for at hånden blir kappet av. For de fleste er mennesker som vil meg og verden forøvrig vel, de ønsker å leve i fred med oss.
Tilbake til besøket vårt i denne spesielle landsbyen. Denne gangen skulle teamet ha et program for flere hundre barn i barnehagealder. Det er mye sang, ablegøyer og dukketeater i programmet. Målet er å gi barna glede og håp, få smilet frem på mange barneansikt, barn som lever i en alvorstung konfliktfylt voksen-verden. Gjennom programmet lærer barna også viktige verdier å bygge fremtiden på, de opplever og lærer om kjærlighet, toleranse, tilgivelse, og andre viktige etiske verdier. Og de lærer å ta vare på seg selv bedre, ikke minst på det emosjonelle planet. Det tas opp i dukketeater-form, såvel som i annen type undervisningsform blant tenåringer.
OPCY er et prosjekt støttet av Frikirken og NORAD, og det er et av prosjektene som "Aksjon Håp" i Norge, samler inn penger til i des. Og det er virkelig en aksjon for å få håpet tilbake, i et samfunn som synes mer og mer håpløst. Og for OPCY-teamet er det ofte en kamp å nå frem til barna fysisk, mange veisperringer fører til mange omkjøringer, og mange ekstra timer på dårlige veier. Som f.eks her for noen uker siden da de skulle ha et stort show for ca 1000 barn i Nablus: I 4 timer kjørte de rundt, og prøvde å finne en vei inn i byen. Da de endelig kom seg inn, var det blitt så sent at barna var gått hjem. Allikevel fortsetter de, dag ut og dag inn, mange ganger må de snu ved stengte sjekk-poster, etter et par timers kjøring for å komme dit. Men de gir ikke opp, og neste gang de prøver hender det at de kommer inn. At vi lever i et uforutsigbart samfunn er helt klart, og ikke minst dette teamet får kjent det på kroppen. En høy grad av fleksibilitet og tålmodighet er viktig. Hvorfor gidder de å fortsette? Fordi de og vi ser resultater, og som de sier: Bare det å komme frem, de dagene de gjør det, og se de glade barneansiktene; det er belønning stor nok.

Det spirer og gror i Det Palestinske Bibelselskapet, ikke bare med stadig nye prosjekter. I tillegg blomstrer også kjærligheten; stadig nye ekteskap, og enda flere barnefødsler. Sist ut på ekteskapsfronten var Nashat og Nisreen. De giftet seg i slutten av juli. Det bryllupet fikk jeg dessverre ikke med meg da jeg var i Norge. Nashat gjorde en flott innsats som fungerende Gen.sekr i et år frem til aug, da Labib vendte tilbake og overtok roret igjen. Det året som attpåtil var det tøffeste i PBS´ historie. "Ildens år" som Labib har kalt det. Nå er Nashat tilbake i sin gamle jobb i PBS, i media-avd, og kan senke skuldrene litt, og nyte livet som nygift. Nisreen jobber også i PBS, på senteret vårt i Bir Zeit. Mabruk ektir! Mot slutten av året, har de planer om å dra til USA for et års studieopphold, for å utruste seg mer for en enda bedre innsats for Det Palestinske folk.

Tilbake i Jerusalem, og første dag på kontoret. Labib var på plass igjen, etter et år i England. Og det var Simon´s bursdag, og det måtte jo feires! Og Imad´s, da han hadde hatt bursdag noen dager før. Og jeg fikk møte Emilia for første gang, min kollega Muna´s datter, født i Juli. Ahh! Det er herlig å være tilbake hos disse herlige menneskene, som jeg er så priviligert å få ha som både kollegaer og nære venner.

De siste dagene før hjemreise, tilbrakte Midtøsten-gruppa i Oslo, hvor de bodde hos vertsfamilier, og bl.a. var på seiltur på Oslo-fjorden. Mine PBS-kolleger George og Rawan så ut til å trives svært godt på fjorden.

Nattverds-Gudstjeneste i Hedalen Stavkirke.

Rut underviser i "De undertryktes teater."

Rappelering ble det også tid til. Med tema: Å overkomme din frykt.

Tja, hva skal vi si til dette? De galne har det godt! Hvem er israeler og hvem er palestiner her tro?

Det ble mye lek og latter, og mye godt fellesskap og god undervisning.

Det ble mye dans, både israelsk, palestinsk og norsk dans: