"Nå ser eg atter slike fjell og dalar..." og vanvittig mye vann! Det regner og regner, men fredelig er det ihvertfall i dette mitt kjære fedreland. Og det er vel viktigere? Det er deilig å være hjemme i Norge. Bildet tok jeg i Lom her om dagen på min ferd tilbake til Hurdal fra gode feriedager på vakre Sunnmøre. Hvis noen lurer på hvor det blir av oppdateringer på bloggen, kan jeg opplyse om at jeg ikke er tilbake i Jerusalem før i sept, og det blir nok begrenset med nye innlegg før den tida. Den stakkars hardtarbeidende PC'n trenger jo også ferie.:) Ha en vidunderlig sommer!

Så er sommerens første OPCY-leir avsluttet. For jada, også på palestinsk side prøver de så godt som mulig å leve et "normalt" liv, tross erklært unntakstilstand. De kan ikke skjerme seg så godt fra den harde virkeligheten som Tel Avivs befolkning har mulighet til, men det skal mer til enn en unntakstilstand for å avlyse en leir! Vel, hadde det vært i Gaza, hadde den nok blitt avlyst. Men denne leiren var på Vestbredden, i studentbyen Bir Zeit nord for Ramallah. Barna var mellom 7 og 11 år. Leiren var i samarbeid med den katolske kirken, og foregikk på deres senter i Bir Zeit. Barna kom fra flere av de katolske menighetene på Vestbredden; bl.a. Betlehem, Ramallah, Taybeh, Bir Zeit og Aboud. Det skulle vært 90 deltakere, men pga situasjonen kom dessverre bare 40. Men de som kom, hadde 4 flotte dager sammen. Dager fullt av mye av det samme som på norske barneleirer: kristne samlinger, aktivitetsgrupper, utflukter, lek og moro.
I de kommende 2 månedene, kommer OPCY til å være travelt opptatt med diverse leirer for barn og ungdom på forskjellige steder på Vestbredden. Flere av leirene er i muslimske landsbyer, og da er selvsagt programmet litt annerledes enn når leiren er for kristne barn som i dette tilfellet. Mange av aktivitetene er de samme, men Bibelundervisningen blir byttet ut med allmenngyldige temaer (ja for noe er vel allmenngyldig??) Men de vet at vi er kristne, og våre bibelske etiske verdier blir flittig brukt i undervisningen. Det kan handle om kjærlighet, toleranse, om å ta vare på seg selv og hverandre, om å hylle livet og håpet. På denne måten bygger vi også bro mellom de palestinske kristne og muslimske samfunnene som ofte lever svært adskilte, spesielt i landsbyene hvor vi jobber. Men denne første leiren var som sagt for katolske barn. OPCY har mye godt samarbeid med den katolske kirken, som er den nest-største kirken i det palestinske området, (Den Gresk-Ortodokse kirken er størst). Det er utrolig viktig å satse på barne- og ungdomsarbeid, ikke minst iblant den kristne minoriteten, bl.a. for å hjelpe dem å finne frem til en trygg god identitet og å takle alle de store utfordringene de møter i dagliglivet.

Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Dabke: Palestinsk folkedans.

Imad instruerer i kunsten å lage dukketeater. Her med dukker barna selv har laget på leiren.

Neida, dette er ikke undervisning i bryting, men Hassan som underviser i drama.

Konkurranser hører selvsagt med til leirlivet.

Dagens nyhetsbilde fra Det Hellige Land preges av mye vold og elendighet, ikke minst i disse tider med unntakstilstand i det Palestinske området. Men disse bildene er også fra dagens virkelighet; fra stranden i Tel Aviv, nærmere bestemt Jaffa. Tel Aviv ligger en times kjøring fra Jerusalem, men det er en helt annen verden. Den politiske og religiøse spenningen er langt mer merkbar i Jerusalem enn i det sekulære, moderne Tel Aviv. Tel Aviv er en typisk middelhavsby, mens Jerusalem ikke kan sammenlignes med noen by, på godt og vondt. Den er helt klart unik. Selv om jeg synes det er spennende å bo i Jerusalem, og er svært glad i byen, er det et slitsomt sted å leve over lengre tid. Alle spenningene som ligger like under overflaten, og innimellom eksploderer, merkes, oftest uten at en er seg det bevisst. En av de kjærkomne avkoblingene jeg benytter, er stranda i Tel Aviv. Jeg merker tydelig at folk i Tel Aviv er mer avslappet, og det gjør at jeg også slapper av mer. Jeg tenker ikke så mye på det i det daglige, men det hender det slår meg når jeg er i Tel Aviv. Skuldrene senkes, pusten går roligere. På stranda i Jaffa-Tel Aviv er det en salig blanding av jøder og arabere, tilsynelatende avslappede, og upåvirket av hva som skjer i landet forøvrig. Det føles nesten som å være i en boble, det er som en trass har tatt tak i Tel Avivs befolkning; nå er vi inderlig lei av alle konfliktene, vi nekter å la oss påvirke av all elendigheten rundt oss, vi vil ha et normalt liv. Vi skal nyte livet! Da jeg var på stranda forrige helg, tenkte jeg spesielt på det. Bare noen km lengre sør på Middelhavskysten, i Gaza og Sederot, var det mye uro, israelske militæroperasjoner i Gaza, interne kamper i Gaza mellom palestinske grupper, og rakett-skyting over til den israelske byen Sederot. Men i Tel Aviv, der var det som en hvilken som helst dag på stranda, og det eneste en merket av kampene lengre sør, var et og annet miliærhelikopter som fløy over hodene på oss, i retning Gaza. Men det var det tilsynelatende ingen som la merke til. Det er kanskje ikke så bra med denne tilsynelatende likegyldigheten, men det er ikke fritt for at jeg forstår dem, og går en lengre innpå folk, er de da heller ikke så likegyldige som de virker som. Heldigvis!

Forrige helg var jeg på stille retreat, i klosteret Latrun, som ligger ca halvveis mellom Jerusalem og Tel Aviv, 1 km fra historiske Emmaus. Bildet over viser deler av hovedanlegget, hvor munkene holder til, og hvor det også produseres bl.a. vin. Bildet under viser en annen del av Latrun, retreat-stedet, som drives av "The brotherhood of Jesus". Her finnes også munker, men i tillegg bor også andre der, og det er åpent for folk utenfra til å trekke seg tilbake dit for kortere tid. Forrige helg var det stille retreat fra fredag til søndag. Og jeg nøt det virkelig. Det er virkelig en fredelig oase. Etter mange sterke inntrykk på løpende bånd, var det spesielt deilig å roe seg ned, og konsentrere meg om å slappe av, sortere tanker og følelser, lese, be og lytte til Gud.

Det er godt å hvile blikket på vakre blomster.

Tid til å tenke over landets historie og nåtid ble det også. Landet er jo fullpakket av det, men det er jo ikke noe jeg dveler over til daglig. Men stedet innbød til det. Latrun er bygget opp av ruinene av en korsfarerborg. Noen av ruinene står fortsatt uberørt, som en kan se på bildet over. Bildet under viser også ruinene, med landsbyen Neve Shalom i bakgrunnen. Neve Shalom, betyr "Fredens oase", både jøder og arabere bor der. Den står som eksempel på at fredelig sameksistens er mulig. Bildet helt nederst viser ett minnesmerke over noen av den moderne staten Israels falne soldater. På himmelen, i høyre hjørne kan en så vidt skimte et militærhelikopter, en tydelig påminnelse om at krigen på langt nær er bare historie, også nåtiden er blodig. I dag er det 40 år siden 6-dagerskrigen sluttet. Krigen som førte til at Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem kom i Israelske hender, og palestinerne kom under israelsk styre. Den jordanske hæren hadde base på Latrun frem til 1967, og området befant seg i grenselandet mellom Israel og det jordanske Vestbredden. Så for 40 år siden, var det full krig i området. Men i dag, som 2 gode naboer ligger 2 "fredens oaser" her, Neve Shalom og Latrun, og vitner om at veien til fred ikke er den veien korsfarerne, eller Israel og de arabiske statene valgte og stadig velger; krig. Den sekulære Neve Shalom demonstrerer at det er mulig med fredelig sameksistens, om en bygger vennskap og broer, istedet for uvennskap og større og nye kløfter. For Latrun sin del, vitner de tydelig om at der råder den fred som overgår all forstand, freden som er å finne i Fredsfyrsten Jesus Messias. Her møtes jøder, arabere og utlendinger i troen på ham som for 2000 år siden i samme område, på vei til Emmaus, møtte noen av sine etterfølgere etter oppstandelsen, seieren over døden, og som hilste alle sine disipler med: "Fred være med dere". Jeg har hørt mange si det; det er noe spesielt med Latrun, det er en spesiell fred og ro over stedet. Nå var også jeg så heldig å få oppleve det. Og det blir forhåpentligvis ikke siste gang. For dette er ett håpets sted!

17. mai er over, og jada, som gode nordmenn feiret vi selvsagt i Jerusalem også. Det norske representasjonskontoret inviterte tradisjonen tro til fest, med deilig mat, inkl norske pølser, hilsen fra kongen, nasjonalsang, tale og leker, alt som seg hør og bør på 17. mai, ja bortsett fra barnetoget da. På bildet under sees til venstre årets 17. mai-taler Dag A. Smitt sammen med sjef for Rep.kontoret Stig Arne Rosnes.

Mens vi feiret Norge i går, noe vi har all grunn til å feire, vi som iflg FN bor i verdens beste land, var det ingen grunn til å feire i Gaza ,eller i den israelske byen Sderot for den saks skyld. Da jeg kom hjem igår kveld fikk jeg høre fra PBS-leder i Gaza, Suhad, at hjemmet deres var skadet som følge av israelsk luftangrep på hovedkvarteret til Hamas' sikkerhetsstyrker, som ligger like i nærheten. Heldigvis ble ikke hun eller familien skadet fysisk, men det var selvsagt et stort sjokk, og skremmende. I skrivende stund fortsetter gatekampene, rakettangrepene over til Israel fortsetter, og Israels gjensvar på det i form av luftangrep mot Hamas-mål i Gaza fortsetter. Så i tillegg til gatekampene i Gaza, må Gazas innbyggere nå også holde øye med luften, for å prøve å komme seg i sikkerhet, om det neste luftangrepet er i nærheten av dem. Men å finne ett sikkert sted i Gaza, ett av verdens tettest befolkede områder, og med stengte grenser til omverdenen er ikke lett. De to bildene over er hentet fra dagens nettutgave av den israelske avisen Haaretz; bildet til venstre er fra Sderot og til høyre fra Gaza.

Uavhengig av hva en måtte mene om det som skjer, hvem som har skylden osv, så glem ikke at her handler det om fryktelig mange uskyldige mennesker som lider, medmennesker som er redde, som blir skadet fysisk og psykisk av denne konflikten, og mange som dør eller opplever å miste nære familiemedlemmer/venner. I Midtøsten-konflikten blir ofte nettopp det dessverre glemt, fokuset er på det storpolitiske og hvem sin feil det er osv. Men som Jesu etterfølgere er det først og fremst det å være medmennesker, vise kristen nestekjærlighet vi må fokusere på. Jeg er sikker på at om Jesus hadde vandret rundt i dette landet i dag, hadde omsorgen for de lidende menneskene vært hans fokus, i dag som for 2000 år siden. Jeg er overbevist om at han ville ha vandret inn i Gaza og i den israelske byen Sderot (som blir bombardert av raketter fra Gaza for tiden), og vært til trøst og hjelp både for israelerne og palestinerne som lider. Og nettopp fordi jeg er overbevist om det, er jeg videre overbevist om at vi må gjøre det samme, vi som er etterfølgere av Jesus, Fredsfyrsten. Han som Jesaja profeterer om i Jes. 9:
”Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. 3 Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. 4 For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. 5 Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. 7 Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.”
Det er fantastiske løfter å bli minnet om i en slik mørk og tilsynelatende håpløs situasjon som vi er inne i nå her nede. Løfter som gir oss håp om en bedre fremtid.

Rawan tar farvel med fornøyde barn etter endt program. Det var som dere kan se ikke lett for dem å gi slipp på henne og teamet, da vi var på vei hjem.

Det utkjempes mange forskjellige kamper i dette landet. Det finnes altfor mange vonde, men det finnes gode kamper også. Har du tenkt på det? Hva er en god kamp da? Det er jo subjektivt å svare på det. Men samtidig er der noe allmengyldig for oss kristne som Jesus viser tydelig i Bibelen. Den gode kamp kan utifra det være å elske sine fiender, og be for dem som forfølger deg. Det er ikke lett, og krever kamp med seg selv, og Guds hjelp. Det å møte hat med kjærlighet er ikke enkelt, men du verden så livsforvandlende det er. Jesus løfter også frem barna på en forbilledlig måte. Og i dette landet utkjempes der mang en kamp om barnas nåtid og fremtid, og om å prege og forme deres liv. Dessverre får de palestinske barna altfor mye negativt: De blir traumatisert og ofte fysisk skadet, og mang en gang endatil drept, som ofre i konflikten med Israel, og i de interne kampene i det Palestinske området. Og de er direkte mål for ikke minst ytterlig-gående fanatiske grupper som vil forme deres sinn, for å få dem direkte med i konflikten på deres side. Jeg blir sint av å være vitne til slikt! Barn skal beskyttes fra krigens grusomheter. F.eks er der en sak oppe nå om et barneprogram som blir sendt på en TV-stasjon eid av Hamas. De palestinske myndighetene har bedt dem stoppe det/endre innholdet, men det ser ikke ut til å hjelpe foreløpig. Det er anti-israelsk og anti-jødisk, det er ille i seg selv, når det i tillegg opphøyer døden gjennom undervisning og martyrsanger, blir det enda verre. Barn må få lære om glede, liv og håp, ikke krig og død! Snakk om å være selv-destruktiv og ødelegge sine egne barn! De ødelegger sin egen fremtid gjennom det! For hele det palestinske folket! Det er ingenting som provoserer meg mer enn mishandling av barn, og dette folkens, vil jeg kalle mishandling. Da gjelder det for oss å ta opp kampen for barnas liv; for deres fremtid, og for å gi dem håp og opphøye livet, ikke døden. Det er en viktig grunn til at OPCY står på, og reiser rundt på Vestbredden i mil etter mil, time etter time, og bærer rundt på tungt utstyr, rigger opp og rigger ned, dag ut og dag inn: For å nå barna, og få en slutt på voldsspiralen, og redde deres fremtid. Intet mindre! Vi er heldigvis ikke de eneste som jobber for det, men dessverre er det så altfor mange som jobber motsatt vei, som ikke har skjønt at det å oppmuntre barna til å delta i krigen og bli martyrer, det ødelegger deres egen fremtid som et fritt palestinsk folk. Disse bildene er fra et show OPCY hadde i Tul Karem for 2 dager siden. Temaet denne gangen var hvilken betydning det som kommer ut av munnen din har. At på samme måte som et stearinlys kan lyse opp mørket, kan et vakkert ord oppmuntre, og spre mye glede og varme for deg og dine omgivelser. Det handlet drama- og klovne-innslagene om på forskjellig vis, det handlet dukketeateret om, og det handlet sangene om. Og barna fulgte intenst med, og latteren satt løst. Virkelig fantastisk å overvære. Det er så altfor mye alvor for dem, så det er så deilig å se når latteren tar tak hos dem, og forvandler deres alvorstunge blikk til glede. Det er terapi for dem i det også. Barnesang-kulturen er ikke så stor iblant palestinerne. En viktig bit for OPCY er å lære dem sanger som har holdningsskapende tekster, om å ta vare på seg selv og sine omgivelser, om det som fører til glede, liv og håp. Og barna elsker det! De suger sangene til seg, og husker dem neste gang teamet kommer på besøk. Nå har OPCY produsert en CD med sangene de har laget og bruker i programmet, og det deles ut til barna, som dere kan se på bildet over og under. På den måten bidrar OPCY til at tekstene i sangene huskes bedre, og er med og preger barnas sinn til det positive, livselskende. Bare tenk på hvilken betydning barnesangene du lærte i oppveksten hadde og har for deg. La barn få være barn, og gi dem det de har krav på: Fremtid og håp!

På tide med noen nye bilder fra OPCY (Operation Palestinian Child & Youth): Vi feiret 1. mai sammen med barn i en landsby utenfor Tul Karem på Vestbredden.