Nylig var PBS-staben samlet i Betlehem, sammen med regionleder for UBS (United Bible Societies) Europa/Midtøsten(i midten på bildet til venstre), for å markere at PBS får ny leder fra 1. januar: Nashat Fellemon (til venstre på bildet til venstre). Labib forlater oss ikke, men går over i en ny stilling: Koordinator for de 3 Bibelselskapsenhetene i Israel/Det Palestinske området: PBS, jødisk BS og araber-israelsk BS, (de 2 sistnevnte har ikke fått navn enda). Planen er at de 3 skal ha et tettere samarbeid enn før. Så det blir spennende fremover, med mye nytt. Det lover helt klart godt, og ikke minst er det en ypperlig mulighet til å være et vitnesbyrd for omgivelsene om enheten i Kristus, som messianske jøder og kristne palestinere, i et område som ellers er mye preget av det motsatte.

4. des var Wisam's ettårsdag (Rami's yngste sønn). Kaken var flott, preget av høytiden som ligger foran, og populær som dere kan se. Fra venstre; Joyce, George, Wisam og Fadi.

I dag skulle jeg ha lunsj med Gaza-teamet i Beit Jala, og etterpå møte en gruppe fra England sammen med dem. Jeg tenkte at det var kjapt å komme seg gjennom byen midt på dagen, trafikken er ikke så ille på det tidspunktet. Men der tok jeg skammelig feil! Etter at jeg var kommet meg ut på hovedveien fra Pisgat Zeev kom jeg plutselig ikke lengre. INGEN bevegelse i trafikken! Så jeg tenkte at enten er det en pop-up-sjekkpost, eller en alvorlig trafikk-ulykke. Etter en stund fant jeg ut at her var det bare å snu, men det er jo ikke så lett når det er midtskille og umulig å komme over til motsatt kjøreretning. Så det var bare en ting å gjøre;... kjøre i feil kjøreretning. Min unnskyldning var at mange andre gjorde det også. Jeg kom meg over til Palestinsk side, Beit Hanina, og prøvde å komme meg til French Hill krysset derfra, men da heller ikke trafikken der beveget seg, ble jeg overbevist om at det var pop-up-sjekkkposter som var årsaken (dvs midlertidige sjekkkposter som plutselig popper opp av sikkerhetsgrunner). Jeg fikk det også bekreftet på radio at pga Annapolis-konferansen som begynner om et par dager, er sikkerhetsnivået høynet til høy beredskap. Og at de i tillegg hadde mistanke om at 2 personer var på vei til å utføre et terror-angrep, derfor var det full stans i trafikken, for å lete etter dem. Annapolis er et navn vi er blitt godt kjent med i senere tid, via media. På grasrotplan blant palestinere og israelere nevnes det knapt. Det er lite håp å spore om at store ting vil skje der. Det positive med at forventningene er lave er jo at det da kanskje ikke er så lett å bli skuffet. Jeg sier kanskje, for jeg tror at en del innerst inne håper at det vil føre dem nærmere den etterlengtede freden, men de er blitt skuffet så mange ganger at de ikke snakker om det. "Enough talk about peace! I want to SEE peace!" var det en palestiner som sa til meg en gang, og jeg tror mange israelere og palestinere er enige med ham i det.

Jeg merker også at jeg er blitt temmelig kynisk etter å ha levd her noen år. Jeg merker meg hva som skjer rundt konferansen, men jeg har ikke store forhåpninger om at det vil bringe mer fred. Det har vært så mange konferanser og forhandlinger før, uten at det har ført til fred, hva er så annerledes nå? "This is just another Oslo", hørte jeg idag uttalt om Annapolis. Dvs fiasko! (Jeg misliker at hovedstaden min er knyttet til fiasko....Men, men, det er den altså her nede.) Men litt håp har jeg, og jeg vil klamre meg til det, for uten håpet kan jeg bare pakke sammen! Og tross alt tilhører jeg dem som mener at det ihvertfall ikke blir bedre om partene ikke møtes og snakker sammen. Det må jo begynne med det. Og en dag vil det til slutt lykkes, det vil ikke bare bli snakk. Jeg nekter å gi opp håpet om det. "It will be peace here also one day. Why shouldn't there be? You got peace in your country after war, right?".... sa en israeler til meg her en dag. Og ja, la oss ikke gi opp troen på det! Folkene her fortjener det.

Men tilbake til dagens trafikkopplevelse: Etter mange fredsforsøk, er den bitre erfaringen at hver gang det blir gjort et fremstøt for fred, er der ekstremistiske krefter som vil ødelegge. Nå frykter Israel at Hamas, som ikke er invitert til konferansen, vil prøve å ødelgge ved å foreta terrorangrep i Israel. Derfor denne plutselige høye sikkerhetsberedskapen fra i dag av. Jeg husker fra den første tiden da jeg bodde her, at det ofte var slike popup-sjekkposter, og helikoptre sirklende over hodene på oss. Da var det også flere terrorangrep i Jerusalem og andre steder i Israel. Men de senere årene har det vært mer avslappet på den fronten. Derfor var jeg alldeles uforberedt i dag. Så hva gjorde jeg? Jo jeg snudde bilen og kjørte i retning Kalandia for å kjøre til Begin road via Atarot. Da jeg kom dit, var der også stengt, og ikke nok med det: Da jeg innså at jeg ikke ville komme meg til Betlehem i dag, og snudde for å dra hjem, hadde det plutselig poppet opp en sjekk-post bak meg også. Så jeg satt altså bom fast! Jeg fant en mindre stikk-vei, men det tok ikke lang tid før det var full stans igjen. Nok en sjekkpost! Jeg innrømmer at jeg tenkte at denne konferansen bør virkelig komme opp med noe bra, for at det skal være verdt dette.... Å kaste bort en søndag på en slik frustrerende, unyttig måte. Selvmedlidenhet er ikke spesielt vakkert...:)

Men så bestemte jeg meg for at det jo ikke er noe poeng å irritere seg, det hjelper ikke, tvert imot. Så jeg begynte å tenke at jeg har godt av å få prøvd meg på slike opplevelser innimellom. Det hjelper på empatien!:) For dette er hverdagen for mange palestinere på Vestbredden og i Gaza. En mur eller sjekkpost hindrer dem å komme dit de ønsker, og planer må stadig endres pga skiftende reiserestriksjoner.

Da jeg satt i bilen og observerte hva som skjedde rundt meg, kunne jeg ikke la være å undre meg over hvor tålmodige folk plutselig var blitt. Israelere og palestinere er ikke akkurat kjent for å være tålmodige i trafikken, hornet brukes ofte. Men nå var det stille! Folk begynte å gå ut av bilene, og begynte å prate med folk i nabobilene. Arabere og jøder i samme situasjon. De satte seg ned på fortauskanten og slo av en prat. Kanskje vi skulle hatt slike stengninger oftere, så folk kom seg ut av sine biler og pratet med folk i stedet? Vel, kanskje ikke beste veien til fred, men ihvertfall et lyspunkt når vi først var i den fastlåste situasjonen. Mange valgte også å bruke mobilen til å snakke med kjente i stedet. Jeg tok meg en spasertur langs køen. Ingen hissige toner noen steder, tvert imot mange smil. Når det kommer til security-spørsmål er forståelsen langt større enn ellers i trafikken her nede, enten det, eller så har folk bare resignert. På min spasertur, var det en mann som smilte til meg, trakk på skuldrene og sa: "Ma la sot?" "Hva er der å gjøre?" Og jeg kunne ikke annet enn å replisere med det samme: Ma la sot? En typisk reaksjon når der ikke er noe å gjøre. En annen lurte på om jeg trimmet. Humor er en nyttig sak for å få skuldrene til å senkes.

Jeg kom meg ikke til Betlehem idag, jeg gikk glipp av en god lunsj, godt fellesskap og et godt møte, men de andre fikk det med seg, og det var viktigst. Og det kommer vel en dag i morgen også. Istedet fikk jeg annen nyttig innsikt, og om det ikke var moro, var det tross alt å foretrekke fremfor et terrorangrep. Og tross alt varte det bare 2 1/2 time, så jeg hadde fortsatt noe av søndagen igjen, til bl.a. å skrive blogg om opplevelsen.:) La oss be om at de som ønsker å ødelegge fredsforsøket ikke må lykkes, hverken gjennom terror eller på annet vis.

Den siste måneden har jeg brukt mye tid sammen med Gaza-teamet. Etter drapet på Rami ble de tatt ut av Gaza av sikkerhetsgrunner, for debriefing og avkobling, og planlegging for fremtiden. De er for tiden på Vestbredden. Det er 7 familier + en single. Til sammen har de 13 barn, alle under 4 år! Bildene er glimt fra måneden som har gått.
De 2 første bildene er fra en aktivitetsdag OPCY hadde for barna nylig.

Halla og Fadi, 2 av de 13 sjarmtrollene.

Vi har hatt mange samlinger med teamet, hvor vi deler tanker og følelser om fortid, nåtid og fremtid. Joyce nyter liver i Jeriko. For et par uker siden hadde vi noen dager retreat i Jeriko.

Vi har hatt mye oppmuntrende besøk i løpet av de siste ukene, fra kristne fra mange land. Spesielt for Gaza-teamet og PBS-ledelsen betyr det svært mye spesielt nå i en tøff tid å vite at mange kristne fra hele verden står sammen med oss. Disse bildene viser noen av de nære støttespillerne. De 2 bildene over viser henholdsvis UBS (United Bible Societies) Europa/Midtøsten-leder Peter Wigglesworth i samtale med staben. Og UBS-konsulent Julie Farrar. Bildet under; Frikirkens Synodeformann Arnfinn Løyning i samtale med Pastor Hanna Massad (Baptistkirken i Gaza). De er alle 3 svært viktige støttespillere for PBS.

A satellite picture marked to indicated the Syrian-African Rift. The arrows indicate underground movement. (NASA)
Tidligere i uka ringte jeg min kollega Simon for å spørre om noe, før jeg kom så langt sa han: "Don't worry! Det var bare 4,2 i styrke, ingen stor skade skjedd." "What! sa jeg, hva prater du om?" "What! Sa han, kjente du ikke jordskjelvet?" Det kjente jeg ikke nei, muligens fordi jeg på det tidspunktet var ute og kjørte på humpete veier på Vestbredden.:)


Men jordskjelvet rundt midnatt sist natt kjente jeg, like etter at jeg hadde lagt meg, heller ikke så kraftig, bare 4,1 i styrke. Men det rystet så pass at jeg noen sekunder lurte på om jeg skulle få på meg klær og komme meg ut. Men det var heldigvis over etter veldig kort tid. Men det var nok til at jeg kjente frykten, og lurte på om det var trygt å sove, om det ventede store skjelvet nå var i anmarsj. Spesielt siden det var det andre skjelvet i løpet av få dager. Og jeg er sikker på at mange andre lurte på det samme.

For det er også en frykt som mange her nede lever med. Ekspertene sier at et stort skjelv er i anmarsj, det kan komme i morgen, eller om noen år. Hvorfor? Fordi den syrisk-afrikanske kløft går igjennom landet. Det er en sprekk i jordskorpa som strekker seg fra Syria til Afrika. Laveste punkt i sprekken er Dødehavet, ca 400 m under havoverflaten. Det er forøvrig det laveste punktet på jorden. Hele Jordan-dalen og også Gennesaret-sjøen (ca 200 m under havoverflaten) er en del av kløften. Javel, hva så sier du kanskje? Og nå skal ikke jeg begi meg ut på noen ekspert-uttalelse, men det jeg har forstått er at den kløften av og til beveger seg. Som vist på bilde over. Jordskorpen på de to sidene av kløften beveger seg i motsatt retning av hverandre. Episentrene for jordskjelvene som har vært her nede er oftest i kløften. Grunnen til at de venter et nytt større skjelv i nær fremtid, er at dette området som Israel befinner seg i har gjennomsnittlig et stort skjelv hver 80. år, forrige store skjelv her var i 1927....

Så spesielt når slike mindre skjelv kommer, kommer diskusjonen opp i Israel om hvorvidt nasjonen er rede. Er bygningene sterke nok osv.... Som det står kommentert i Haaretz idag; milliarder er brukt de senere årene på å sikre oss mot angrep fra Iran og andre, men bare noen millioner er brukt for å sikre oss mot jordskjelv.

Jeg er glad for at jeg bor i en ny bygning som iflg forskrifter er bygd med tanke på jordskjelv også. Det er verre med f.eks de som bor i Gamlebyen i Jerusalem. Husene der er bygd oppå ruiner, og står ikke støtt i det hele tatt. De sier at om et stort jordskjelv kommer, vil Klippedomen falle, fordi den står så ustøtt.... Mange fanatikere ønsker jo nettopp å få lagt Klippedomen i grus, derfor er det også strengt sikkerhetsopplegg rundt Klippedomen. Men alle verdens sikkerhetsvakter kan ikke hindre et jordskjelv, da må det annen type sikring til...

Årets STK-team, fra v: Elias, Jan, Mary-Therese, Geir og Marta.
En måned er snart gått siden årets STK-team (STK: Studium i Tverrkulturell Kommunikasjon) fra Gå Ut Senteret ankom Det Hellige Landet. De skal være her i 4 1/2 mnd. Første uken de var her ble brukt til avklimatisering, og til å bli litt kjent med Jerusalem og omegn. Deretter var de et par dager i Eilat sammen med et team fra PBS (Det Palestinske Bibelselskapet) hvor de hadde et program for sudanesiske flyktningebarn (kommet over grensen fra Egypt), foruten å bli mer kjent med land og folk. Deretter ble de delt i 2; guttene flyttet til studentbyen Bir Zeit på Vestbredden, hvor de hovedsaklig skal jobbe på PBS' studentsenter, jentene flyttet til Jaffa/Tel Aviv hvor de skal jobbe med Det Israelske Bibelselskapet, samt med menighetsarbeid i Immanuelskirken (menighet drevet av bl.a. Den Norske Israelsmisjon). De skal fortsatt treffes som team innimellom, og en viktig bit av programmet er at de alle skal få innsikt i livet på både israelsk og palestinsk side. Undertegnede har den ære å få være deres mentor. (For mer info om opplegget sjekk: http://www.gus.no/index.php?kat_id=350 ) Bildene er fra en dag vi var sammen og plukket oliven i en landsby på Vestbredden. Okt/nov er tiden for olivenhøsting. Olivenproduksjon er en av hovedinntektskildene til palestinerne. Visste du forresten at en olivenkvist er symbolet for fred for palestinerne? Så gir noen deg en olivenkvist er det en stor ære.:)

Mat og drikke må jo hardtarbeidende mennesker ha! På bildet over: Geir, Hamude (PBS-ansatt) og Jan har funnet tonen. Bildet til venstre: Tony (PBS-ansatt) disker opp tradisjonell palestinsk piknik-mat for oss.

SØK LYSET!

La ikke mørket hindre deg i å søke Lyset!
Og når du har funnet det, la andre se det, prøve det, bli overbevist av det.
Vil du at lyset skal leve, tenn da den samme lengselen hos andre.
Tenn Frimodighetens lys i redselens mørke.
Tenn Rettferdighetens lys i korrupsjonens mørke.
Tenn Troens lys i fornektelsens mørke.
Tenn Håpets lys i fortvilelsens mørke.
Tenn Kjærlighetens lys i dødens mørke.
Tenn lys!

(Bo Setterlind)

”Ja, du er mitt lys, Herre! Herren lyser opp i mitt mørke!”
(2. Sam. 22, 29)

Her har det vært dårlig med oppdateringer en stund. Oppholdet mitt i Norge ble forlenget, så jeg kom ikke tilbake til Jerusalem før 1 1/2 uke siden.

Dagen i dag er tung og bek-svart. Vår kjære bror og PBS-kollega i Gaza, Rami, ble igår kidnappet og myrdet. Om et par uker skulle han ha feiret sin 30-årsdag. Han ble funnet tidlig i morges, ikke så langt fra PBS-senteret (Det Palestinske Bibelselskapet) i Gaza. Vi er i sjokk og kan ikke annet enn å vende oss til Gud med vår sorg, fortvilelse og mange spørsmål. Rami var en trofast Guds tjener i Gaza, han spredte fred, håp, varme, lys og glede rundt seg, i et område som ellers er sterkt preget av mørke. Hans kjærlighet og nød for Gazas befolkning var stor. Han var også en svært god familiemann. Han etterlater seg en gravid kone og 2 sønner på 10 mnd og 2 1/2 år. Vær med og omslutt dem i bønn.
Rami ble begravet idag. I morgen er bønne- og fastedag for PBS-staben, vær gjerne med oss i det. Jeg lyser fred over Rami's minne.

"Nå ser eg atter slike fjell og dalar..." og vanvittig mye vann! Det regner og regner, men fredelig er det ihvertfall i dette mitt kjære fedreland. Og det er vel viktigere? Det er deilig å være hjemme i Norge. Bildet tok jeg i Lom her om dagen på min ferd tilbake til Hurdal fra gode feriedager på vakre Sunnmøre. Hvis noen lurer på hvor det blir av oppdateringer på bloggen, kan jeg opplyse om at jeg ikke er tilbake i Jerusalem før i sept, og det blir nok begrenset med nye innlegg før den tida. Den stakkars hardtarbeidende PC'n trenger jo også ferie.:) Ha en vidunderlig sommer!

Så er sommerens første OPCY-leir avsluttet. For jada, også på palestinsk side prøver de så godt som mulig å leve et "normalt" liv, tross erklært unntakstilstand. De kan ikke skjerme seg så godt fra den harde virkeligheten som Tel Avivs befolkning har mulighet til, men det skal mer til enn en unntakstilstand for å avlyse en leir! Vel, hadde det vært i Gaza, hadde den nok blitt avlyst. Men denne leiren var på Vestbredden, i studentbyen Bir Zeit nord for Ramallah. Barna var mellom 7 og 11 år. Leiren var i samarbeid med den katolske kirken, og foregikk på deres senter i Bir Zeit. Barna kom fra flere av de katolske menighetene på Vestbredden; bl.a. Betlehem, Ramallah, Taybeh, Bir Zeit og Aboud. Det skulle vært 90 deltakere, men pga situasjonen kom dessverre bare 40. Men de som kom, hadde 4 flotte dager sammen. Dager fullt av mye av det samme som på norske barneleirer: kristne samlinger, aktivitetsgrupper, utflukter, lek og moro.
I de kommende 2 månedene, kommer OPCY til å være travelt opptatt med diverse leirer for barn og ungdom på forskjellige steder på Vestbredden. Flere av leirene er i muslimske landsbyer, og da er selvsagt programmet litt annerledes enn når leiren er for kristne barn som i dette tilfellet. Mange av aktivitetene er de samme, men Bibelundervisningen blir byttet ut med allmenngyldige temaer (ja for noe er vel allmenngyldig??) Men de vet at vi er kristne, og våre bibelske etiske verdier blir flittig brukt i undervisningen. Det kan handle om kjærlighet, toleranse, om å ta vare på seg selv og hverandre, om å hylle livet og håpet. På denne måten bygger vi også bro mellom de palestinske kristne og muslimske samfunnene som ofte lever svært adskilte, spesielt i landsbyene hvor vi jobber. Men denne første leiren var som sagt for katolske barn. OPCY har mye godt samarbeid med den katolske kirken, som er den nest-største kirken i det palestinske området, (Den Gresk-Ortodokse kirken er størst). Det er utrolig viktig å satse på barne- og ungdomsarbeid, ikke minst iblant den kristne minoriteten, bl.a. for å hjelpe dem å finne frem til en trygg god identitet og å takle alle de store utfordringene de møter i dagliglivet.

Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Dabke: Palestinsk folkedans.

Imad instruerer i kunsten å lage dukketeater. Her med dukker barna selv har laget på leiren.

Neida, dette er ikke undervisning i bryting, men Hassan som underviser i drama.

Konkurranser hører selvsagt med til leirlivet.

Dagens nyhetsbilde fra Det Hellige Land preges av mye vold og elendighet, ikke minst i disse tider med unntakstilstand i det Palestinske området. Men disse bildene er også fra dagens virkelighet; fra stranden i Tel Aviv, nærmere bestemt Jaffa. Tel Aviv ligger en times kjøring fra Jerusalem, men det er en helt annen verden. Den politiske og religiøse spenningen er langt mer merkbar i Jerusalem enn i det sekulære, moderne Tel Aviv. Tel Aviv er en typisk middelhavsby, mens Jerusalem ikke kan sammenlignes med noen by, på godt og vondt. Den er helt klart unik. Selv om jeg synes det er spennende å bo i Jerusalem, og er svært glad i byen, er det et slitsomt sted å leve over lengre tid. Alle spenningene som ligger like under overflaten, og innimellom eksploderer, merkes, oftest uten at en er seg det bevisst. En av de kjærkomne avkoblingene jeg benytter, er stranda i Tel Aviv. Jeg merker tydelig at folk i Tel Aviv er mer avslappet, og det gjør at jeg også slapper av mer. Jeg tenker ikke så mye på det i det daglige, men det hender det slår meg når jeg er i Tel Aviv. Skuldrene senkes, pusten går roligere. På stranda i Jaffa-Tel Aviv er det en salig blanding av jøder og arabere, tilsynelatende avslappede, og upåvirket av hva som skjer i landet forøvrig. Det føles nesten som å være i en boble, det er som en trass har tatt tak i Tel Avivs befolkning; nå er vi inderlig lei av alle konfliktene, vi nekter å la oss påvirke av all elendigheten rundt oss, vi vil ha et normalt liv. Vi skal nyte livet! Da jeg var på stranda forrige helg, tenkte jeg spesielt på det. Bare noen km lengre sør på Middelhavskysten, i Gaza og Sederot, var det mye uro, israelske militæroperasjoner i Gaza, interne kamper i Gaza mellom palestinske grupper, og rakett-skyting over til den israelske byen Sederot. Men i Tel Aviv, der var det som en hvilken som helst dag på stranda, og det eneste en merket av kampene lengre sør, var et og annet miliærhelikopter som fløy over hodene på oss, i retning Gaza. Men det var det tilsynelatende ingen som la merke til. Det er kanskje ikke så bra med denne tilsynelatende likegyldigheten, men det er ikke fritt for at jeg forstår dem, og går en lengre innpå folk, er de da heller ikke så likegyldige som de virker som. Heldigvis!

Forrige helg var jeg på stille retreat, i klosteret Latrun, som ligger ca halvveis mellom Jerusalem og Tel Aviv, 1 km fra historiske Emmaus. Bildet over viser deler av hovedanlegget, hvor munkene holder til, og hvor det også produseres bl.a. vin. Bildet under viser en annen del av Latrun, retreat-stedet, som drives av "The brotherhood of Jesus". Her finnes også munker, men i tillegg bor også andre der, og det er åpent for folk utenfra til å trekke seg tilbake dit for kortere tid. Forrige helg var det stille retreat fra fredag til søndag. Og jeg nøt det virkelig. Det er virkelig en fredelig oase. Etter mange sterke inntrykk på løpende bånd, var det spesielt deilig å roe seg ned, og konsentrere meg om å slappe av, sortere tanker og følelser, lese, be og lytte til Gud.

Det er godt å hvile blikket på vakre blomster.

Tid til å tenke over landets historie og nåtid ble det også. Landet er jo fullpakket av det, men det er jo ikke noe jeg dveler over til daglig. Men stedet innbød til det. Latrun er bygget opp av ruinene av en korsfarerborg. Noen av ruinene står fortsatt uberørt, som en kan se på bildet over. Bildet under viser også ruinene, med landsbyen Neve Shalom i bakgrunnen. Neve Shalom, betyr "Fredens oase", både jøder og arabere bor der. Den står som eksempel på at fredelig sameksistens er mulig. Bildet helt nederst viser ett minnesmerke over noen av den moderne staten Israels falne soldater. På himmelen, i høyre hjørne kan en så vidt skimte et militærhelikopter, en tydelig påminnelse om at krigen på langt nær er bare historie, også nåtiden er blodig. I dag er det 40 år siden 6-dagerskrigen sluttet. Krigen som førte til at Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem kom i Israelske hender, og palestinerne kom under israelsk styre. Den jordanske hæren hadde base på Latrun frem til 1967, og området befant seg i grenselandet mellom Israel og det jordanske Vestbredden. Så for 40 år siden, var det full krig i området. Men i dag, som 2 gode naboer ligger 2 "fredens oaser" her, Neve Shalom og Latrun, og vitner om at veien til fred ikke er den veien korsfarerne, eller Israel og de arabiske statene valgte og stadig velger; krig. Den sekulære Neve Shalom demonstrerer at det er mulig med fredelig sameksistens, om en bygger vennskap og broer, istedet for uvennskap og større og nye kløfter. For Latrun sin del, vitner de tydelig om at der råder den fred som overgår all forstand, freden som er å finne i Fredsfyrsten Jesus Messias. Her møtes jøder, arabere og utlendinger i troen på ham som for 2000 år siden i samme område, på vei til Emmaus, møtte noen av sine etterfølgere etter oppstandelsen, seieren over døden, og som hilste alle sine disipler med: "Fred være med dere". Jeg har hørt mange si det; det er noe spesielt med Latrun, det er en spesiell fred og ro over stedet. Nå var også jeg så heldig å få oppleve det. Og det blir forhåpentligvis ikke siste gang. For dette er ett håpets sted!