Dagen etter var jeg med OPCY til den kristne landsbyen Taybeh. Der samlet de ungdommer fra flere landsbyer til ledertrening. Dette er en del av forberedelsene til sommerens leirer. Det ble tankevekkende for meg at for flere av de muslimske ungdommene, var det første gang de satte sine ben i en kristen landsby. Et av OPCY's mål er å bygge broer mellom kristne palestinere og muslimske palestinere. Så dette ble en påminnelse for meg om hvorfor det er nødvendig og viktig: Fravær av gode relasjoner gir fort grobunn for fordommer, mistro, hat, osv... For å bli kjent med hverandre, måtte de tegne noe som kjennetegnet deres personlighet og hva de er opptatt opp, og presentere det for hverandre etterpå. Det slo meg at de har mye til felles med de israelske ungdommene jeg møtte på stranda dagen før. Til tross for at deres virkelighet er så utrolig forskjellig, bærer de på gleder, smerter, drømmer og håp som er forbausende like.

Det er jødisk påske, og det er mange eldgamle tradisjoner knyttet til denne største jødiske høytiden. En nyere tradisjon er Bombamela-festivalen, som i år arrangeres for 10. gang. 40.000 ungdommer er i disse dager samlet på en strand mellom Ashdod og Ashkelon. Jeg var en tur innom den i går. Det slo meg at en del er likt de norske ungdomsfestivalene. Men et typisk kjennetegn på denne festivalen er annerledes: New Age-preget.... Vi har nok det i Norge også, men ikke så mye som dette. Og hvordan kan så dette ha seg? Og dette under den jødiske påsken, påsken til minne om exodus fra Egypt, om da Gud fridde dem ut fra Farao's tyranni. Victor (leder for israelsk Bibelselskap) sa det slik; "dette er det nye exodus." Han tenkte vel først og fremst på alle menneskene, teltene, og sanden, som jo er likhetstrekk til da israelittene var i ørkenen. Men jeg ser også et annet likhetstrekk: Da Gud tilsynelatende var fraværende i ørkenen, laget israelittene en gullkalv for å tilbe den. Her på stranda ved Middelhavets bredder i år 2008, var det mange gullkalver å se. Og fryktelige mange rastløse ungdommer, som i mangel på opplevelsen av Gudsnærvær, tydelig var på jakt etter noe som kunne tilfredstille deres lengsler om fred og frihet. 1000-vis av israelsk ungdom drar hvert år til Østen etter militæret og blir der i flere måneder, mange drar også til Sør-Amerika. Israelsk ungdom går rett inn i hæren etter vgs, dvs når de er 18 år, jentene for 2 år og guttene for 3 år. Og som kjent lekes det ikke krig her, det er blodig alvor. Det er da ikke rart at mange reiser ut av landet etter tøffe år i hæren for å koble ut all alvoret, og for å finne den freden de ikke har funnet i Israel. Og mange finner en form for fred i de østlige religioner, og tar med seg New Age-impulser hjem til Israel igjen, og det blir gjerne koblet opp til jødisk mystisme, og gir det dermed jødisk legitimitet. Resultatet ser en bl.a. på slike festivaler som denne. Årets tema dreier seg om å finne seg selv, om å ha mot til å være seg selv. Akkurat det er jo langt ifra et ukjent tema for ungdom, også i Norge. Jeg tror de som opplevde Hippie-tida på 60-tallet ville fått en "flash back" om de hadde tatt seg en tur på denne festivalen. Det handler mye om "peace & love" osv. Den gang var det en opposisjon til Vietnam-krigen. Nå er det en reaksjon på det ustabile, uforutsigbare livet her i Midtøsten, fylt av alt annet enn fred og frihet. Det Israelske Bibelselskapet er på plass i festivalen sammen med andre kristne for å vitne om Ham som er og gir ekte "peace and love".

Uten mat og drikke osv.... Det er ikke ofte en ser israelere med Palestina-skjerf som denne jenta har rundt halsen, men på Bombamela så jeg flere (bildet til venstre).

Disse gutta (bildet til høyre) sto på stand for en israelsk miljøvernorganisasjon. Og det er jo bra! Utenom de kristne, var dette det sunneste innslaget jeg så på festivalen. Israel har mye å gå på for å bli gode på miljøvern, så det trengs ildsjeler der også."Time out" (bildet under) kan kanskje være en dekkende beskrivelse for festivalen (egentlig reklame for et magasin).

24 hrs No sleep. No shower. Full power!

Spådamene er også på plass for å fortelle ungdommen hva som venter dem i fremtiden av gleder og ulykker.

Hare Krishna er også på plass (bildet under).

Bibelselskapets område på festivalen (over).

Bildet under: Victor sammen med Aron, sistnevnte også ansatt i Bibelselskapet, og leder for BS-teamet på festivalen. I det teamet er også "Return 2 Sender"-general Johannes Kleppe (bildet til venstre) sammen med et team fra Den Norske Israelsmisjon.

Organisasjonen for homofiles rettigheter i Israel var også på plass (bildet over).

Victor (leder for Bibelselskapet i Israel) skuer utover festivalområdet.

Forrige uke var "barnas uke" i det palestinske området. OPCY-teamet var selvsagt aktive med sitt program. Her fra en landsby på Vestbredden forrige lørdag.

Filmklipp:

1. Påskedag dukket også min gode venninne Evy-Gunn meget overraskende opp i Gravhagen. Hun var på bryllupsreise med sin kjære Henrik. Det er den beste overraskelsen jeg har fått på lenge! Jeg var invitert og hadde veldig lyst å dra i bryllupet deres, men hadde ikke mulighet. Så da ble det en meget god erstatning å få tilbringe 1. påskedag sammen med dem.

Disse bildene skulle vært lagt inn for 2 uker siden. De er også fra 1. påskedag. For mens den vestlige kirken feiret påske, feiret jødene Purim til minne om da dronning Ester reddet dem fra utslettelse (les Esters bok i GT). Da kler gjerne barn og voksne seg ut som dronning Ester, den Mordekai eller Spiderman. Det er mange søte småprinsesser og dronninger ute og spankulerer da. Som eks på bildet nedenunder. Bildet over er av en religiøs familie, fotografert ved Vestmuren. Det spilles også skuespill om historien som beskrives i Esters bok. Den jødiske påsken, og også østkirkens påske og dermed også hovedfeiringen på palestinsk side, kommer først i slutten av april.

Påske i Jerusalem er helt spesielt, og min beste opplevelse er kl 6.30 påskemorgen. For 5. år på rad var jeg på plass i Gravhagen på det tidspunktet. Noen lurer kanskje på hva som er drivkraften til å få meg, ett sterkt utprega B-menneske til å stå opp kl 5 påskemorgen, for å gå i Gravhagen på engelsk-språklig Gudstjeneste kl 6.30, når det kl 11 er skandinavisk Gudstjeneste samme sted? Jo det skal jeg fortelle: Minnet om sterke opplevelser fra tidligere år er drivkraften til å få meg ut av senga. Det er noe helt spesielt å stå opp før byen er våknet ordentlig til liv på denne helt spesielle påskemorgenen. For israelerne er dette en vanlig hverdag, etter flere dager med purim-feiring, og noen ganske få var allerede på vei til jobb så tidlig, men ellers var byen stille! Jeg vandret til Gravhagen, forbi en stille Damaskus-port hvor det vanligvis er mye liv og røre og bråk. Da jeg nærmet meg Gravhagen ble jeg møtt av en lang kø, med folk fra alle nasjoner, og med flott sang, som afrikanske turister ledet an. Da vi kom inn i hagen ble vi møtt av mer sang, Gudstjenesten startet med flott lovsang: He is risen, He is risen, and He lives forevermore... Det var i år igjen en gledes-Gudstjeneste i en stappfull gravhage. Wayne Hilsden, pastor i en av de messianske menighetene i byen (King of Kings), hadde en sterk tale. Hvor han bl.a. apellerte til oss om å få den gode nyheten om Jesu oppstandelse inn i hjertet, ikke bare i hodet. Og at om vi har den gode nyheten om Jesu oppstandelse i hjertet, bør det nøde oss til å løpe ut av hagen å fortelle de andre om den gode nyheten. Jeg kjente da jeg var i hagen at jeg hadde lyst å gjøre som Maria den første påske-morgenen, løpe ut av hagen og fortelle alle at Jesus, Fredsfyrsten er oppstått. Hvorfor gjorde jeg det så ikke lurer jeg på nå? F.eks til araberen som sto på utsiden av hagen og solgte sine souvernirer, istedet for å irritere meg over at han ødela stemninga ved å masse om souvenirene, eller til de israelske soldatene like nedenfor, som passet på oss, eller til naboen, en religiøs jøde, som jeg møtte i trappa da jeg kom hjem, som hilste meg med et smil og "Purim sameach" (Gledelig Purim). Hvorfor hilste jeg ikke ham med "God påske", Messias er oppstått, han er her, du trenger ikke lengte lengre etter Messias komme! Jeg er ikke spesielt ekstrovert, og jeg har ikke den naturlige evangelisten i meg. Men ihvertfall på 1. påskedag skulle jeg jo ha strålt til alle og enhver! Ahh! Min bønn er at de ihvertfall så mitt smil og min glede, og gleden til alle de andre som flommet ut av Gravhagen denne påskemorgen, og at noen av dem også tok seg tid til å prate med dem og andre om gledesnyheten om Jesu oppstandelse for 2000 år siden, og hva det betyr for hver og en av oss. Og min bønn er på denne påskedagen, at jeg må bli mer frimodig med å prate med andre om Seierherren som har forandret mitt hjerte. Nedenunder er et lite filmklipp fra Gudstjenesten, og lovsangen "Crown Him with many crowns".

Det har vært smått med oppdateringer her i den senere tid. Tiden flyr avgårde. Så derfor tar jeg meg den frihet å gå 3 uker tilbake i tid. Til Ramallah Cultural Palace, og en helt utrolig flott fremvisning av palestinsk folkdans og musikk. Forestillingen ble gjennomført av en dansetropp hvor en kollega er med, så flere av PBS-staben var til stede, og lot seg imponere. Se selv på filmklippet nedenunder:

Jeg elsker våren! I Norge er den kanskje best, for jammen kan vinteren være mørk, lang og kald der. Den er ikke så kald og lang her, og heller ikke så mørk, men jammen er det deilig med vår her også. Også er det så mange fine blomster på trær og mark. Det første som blomstrer er mandeltrærne, (de hvite trærne nedenunder), så valmueblomstene (den røde nedenunder) som jo viser så godt igjen. Og så spretter mange andre nydelige blomster frem. Også er det grønt! Og det varer ikke så lenge før det blir tørt og brunt igjen, så derfor setter jeg kanskje enda mer pris på det grønne her enn i Norge. Og så er temperaturen helt perfekt, og himmelen er skyfri! Ahh! Jeg kommer til å savne våren i Det Hellige Land!

I forrige uke hadde jeg og kollega George en liten studietur sammen med GUS-teamet (Gå Ut Senteret) til Galilea. Bildet over: Ved Gennesaretsjøens bredder. Bildet under: Synagogen i Kapernaum. George underviser et lærevillig GUS-team. George har mange gode sider, bl.a. er han guide-utdannet, og det er det mange av oss som vet å dra nytte av.:)

Over: Gennesaretsjøen med Tiberias i bakgrunnen.

Tidlig mandag morgen 4. febr fikk jeg tlf fra Suhad. Og jeg husker at jeg stålsatte meg, tlf så tidlig på morgenen og fra Gaza-teamet bærer sjelden godt bud. Men denne gangen var det heldigvis fantastisk nytt: Lille Sama Ayyad ble født for noen få timer siden. Og alt var vel med mor og barn. Det hadde vært ganske nerve-pirrende dager i forkant. Pauline ville gjerne ut av Gaza og føde på Vestbredden, fordi hun måtte ha keisersnitt, og sykehusene er så dårlig utstyrt i Gaza og strømmen der går stadig. Situasjonen i Gaza er ytterligere forverret etter nyttår, som dere sikkert kjenner til fra nyhetene. Med kutt i strøm, drivstoff (som bl.a. driver sykehus-generatorene) og stengte grenser, hvor svært lite, og til tider ingen varer får krysse, for ikke å snakke om mennesker. Resultatet ble for 2-3 uker siden at folket i desparasjon slo ned muren på grensen til Egypt, og strømmet inn i Egypt for å handle mat og andre nødvendige varer. Men tilbake til Pauline; da hun ikke fikk tillatelse til å komme ut av Gaza, var det bare å be Gud om hjelp gjennom fødselen. Og Gud hjalp. Sykehuset hadde strømmen og utstyret de trengte, både til keisersnittet, og kuvøsen som Sama ble lagt i etterpå. Sama var bare 2 kg da hun ble født, men det tok bare et par dager før de kunne ta henne ut av kuvøsen og hun kunne dra hjem til mor og 2 stolte brødre. Sama betyr "himmel" på arabisk, og navnet har hun fått fordi hennes pappa er i himmelen. Husk på denne lille familien i bønn videre. De første sjokkbølgene etter drapet på ektemann og far har lagt seg, men de trenger mye forbønn fortsatt for å ha et godt liv videre, på tross av savnet av ektemann og far, og svært vanskelige forhold i Gaza. Igår natt ble YMCA i Gaza bombet. Heldigvis ble ingen personer skadet. Men det er tydelig at ekstreme krefter i Gaza ikke vil ha kristne der i det hele tatt, og de gjør alt for å skremme dem bort. Men Pauline er bestemt på at hun vil fortsette å bo i Gaza, og tjene Gud og menneskene der. Slik Rami gjorde på en så flott måte.