Bridgebuilders-året begynte veldig bra. Det første som skjedde var et svært oppmuntrende møte jeg og prosjektleder Johannes Kleppe hadde med Odd Einar Dørum på Stortinget 3. jan. Han møtte jo Midtøsten-gjengen i august, og det hadde tydelig gjort inntrykk, og han oppmuntret oss tydelig til å stå på videre med et viktig prosjekt.

En ukes tid etter at jeg kom tilbake til Jerusalem, hadde vi et treff med Midtøsten-deltakerne i Beit Jala ved Betlehem. Det var herlig å treffe vennene igjen, og å mimre om gode dager i Norge i august, og å sammen se frem til spennende dager i ørkenen i Jordan i påsken. Det var spennende å høre deres tanker om dagene i august nå, 5 mnd etterpå, og hvilke spor det har satt. Noen sa det så sterkt: "Dagene sammen i Norge var en forsmak på himmelen: Sterkt fellesskap på tvers av det som skiller, og vakker natur." Det at det pågikk en krig i hjemlandet forsterket den følelsen. Besøket på Stortinget har også satt spor, inntrykket de satt igjen med var at Norges hovedproblem er hva de skal gjøre med de stadig økende inntektene Norge har. Konklusjonen var at det må jo være himmelsk å bo i Norge, når det er hovedproblemet. Og det er det kanskje? Noe for oss nordmenn kjenne mer på, og å ta inn over oss. Vi vet virkelig ikke hvor godt vi har det!

Jeg spurte dem om hvordan de så på de norske deltakernes rolle i prosjektet, om hva som ble annerledes med å ha dem med i tillegg til palestinerne og israelerne. En av de israelske deltakerne sa det treffende; "det fikk oss til å innse at vi israelere og palestinere ikke er så forskjellige allikevel." Kulturelt sett er det jo mye større forskjell mellom dem og nordmennene, enn mellom hverandre. Helt klart et av mange gode moment til viktigheten av å ha med nordmennene. Alle 3 gruppene får et større perspektiv over sine liv, ved å bygge vennskap over kulturelle grenser.

Det var også sterkt å høre en av de palestinske jentene fortelle at hun nå ser menneskene i soldatene hun blir sjekket av, at hun tenker; det kunne jo vært.... (en de israelske deltakernes navn). Og det var sterkt å høre fra en annen av de palestinske jentene hvor sterkt inntrykk det hadde gjort da de israelske deltakerne stilte seg sammen med henne da hun ble stoppet for full sjekking av sikkerhetsvaktene på flyplassen i Tel Aviv. Og de nektet å gå videre før hun var ferdig sjekket. Jeg er sikker på at det gjorde inntrykk på sikkerhetsvaktene også....

Etter treffet ble et par av de israelske deltakterne med et par av de palestinske til deres hjem i Betlehem. Det er sjelden israelere våger seg inn på palestinsk side, noe jeg fikk bekreftet senere den dagen på den israelske sjekkposten mellom Betlehem og Jerusalem. Jeg hadde med meg min kollega, en palestiner med israelsk statsborgerskap. En av soldatene som sjekket oss misforsto og trodde han var jøde, og ble helt bestyrtet over at han hadde vært i Betlehem. "Hva i all verden gjorde du der? Er du gal?!" Jeg humret og tenkte på våre israelske venner som samtidig befant seg i Betlehem. De er langt ifra gale, men de har latt frykten vike for et sterkt vennskap med sine palestinske brødre og søstre, og er dermed blitt sterke brobyggere i et land hvor kløftene på så mange vis bare øker og øker.