I tilfelle noen ikke har fått med seg angrepet på PBS' senter i Gaza for 2 uker siden; her er bildene fra like etter bomben gikk av. Mange har i ettertid spurt hvordan det går med staben i Gaza. Så her er en liten oppdatering: Teamet gikk igang med krum hals med opprydding morgenen etter det skjedde. Og selv om butikken måtte stenge til den var gjenoppbygd, noe den er nå, så fortsatte allikevel teamet det sosiale arbeidet ute i flyktningeleirene. Staben har opplevd utrolig stor støtte både lokalt og internasjonalt. Og det betyr selvsagt kjempemye. Dagen etter angrepet (som skjedde om natten), sendte kulturministeren en delegasjon på 15 stk, for å uttrykke støtte, og nøde PBS om å ikke stenge, men heller tvert imot utvide! Politiet har ikke fått tak i de som sto bak ugjerningen. Støtten fra de mange menneskene vi jobber blant i Gaza, varmet selvsagt ekstra. En av gruppene vi jobber blant i flyktningeleirene, fylte opp 5 busser og kom inn til PBS-senteret i sentrum av Gaza by. Der hadde de en støtte-demonstrasjon for PBS. Bildene øverst er fra den demonstrasjonen. På bildet med en lilla plakat står det; "Vi fordømmer på det sterkeste det brutale angrepet på Bibelselskapet." Navnet på foreningen de representerer står også på plakaten. Som dere ser av bildene, var det muslimer som arrangerte og deltok i demonstrasjonen. PBS-teamet er overbevist om at de skal stå på videre, på tross av faren ved det. Vaktholdet ved senteret er nå betydelig forsterket. Situasjonen i Gaza er fortsatt meget farlig, og uoversiktelig. Og det spås at det vil bare bli verre frem til sommeren. Så teamet er innforstått med at hva som helst kan skje, men går ikke i skjul av den grunn. Det er sterkt å være vitne til deres pågangsmot. Husk på dem i deres bønner.

Så gjenstår det å si: På gjensyn. Ma'a salame. Le'hitraot. Gå i fred. Bridgebuilders 06/07 er over, men samtidig er det bare begynnelsen. Eller hur folkens? Og vi sitter svært fornøyde og inspirerte tilbake, og drømmer om ett nytt Bridgebuilders-prosjekt neste år. Og det kan fort bli realitet, om sponsorene kommer på plass. La oss huske deltakerne i bønn, når de nå er tilbake i sine samfunn, og skal fordøye alle sine inntrykk og nye lærdommer, og prøve å være gode forandringsagenter i det virkelige liv. Ett liv som for mange av dem er fullt av mange krevende utfordringer.

Etter oppstandelses-Gudstjenesten, ble det en brutal overgang til Yad Vashem, Holocaust-museet i Jerusalem. Den var en sterk og smertefull, men viktig påminnelse om den vanvittige tragedien som rammet det jødiske folk under 2. verdenskrig. Pnina, en av de israelske brobyggerne som ikke fikk blitt med til ørkenen, møtte oss der. Og fortalte oss litt om Holocaust's tragiske innvirkning på hennes nære familie. På ettermiddagen, etter at gruppa hadde vært i gamlebyen og endelig fått handlet litt, møtte vi en annen messiansk jøde. Han understreket også at Holocaust er av største betydning for hvordan det israelske samfunnet er idag. Han beskrev også for oss, hvordan det israelske samfunnet er sterkt preget av frykt. Så til siste slutt, og på mange måter, fikk gruppen verdifulle innblikk og viktig lærdom, som trengs for å kunne forstå den infløkte situasjonen i Midtøsten idag. Mest tror jeg nok alle vil understreke betydningen av de sterke, gode vennskapsbåndene som ble påbegynt i Norge i fjor sommer, og forsterket nå i påsken. Den siste kvelden hadde de norske avskjedsmiddag sammen med DNI's voluntører og teamet som var med og evangeliserte under Bombamela-festivalen i påsken (israelsk New Age-festival). Og som toppen på kransekaka, dukket Micha opp da vi kom tilbake til den finske skolen, hvor de norske bodde. Micha var den andre av de israelske brobyggerne som ikke kunne være med til Jordan, fordi han avtjente sin årlige en mnd's lange militærtjeneste. Det var selvsagt stas å få møte ham også igjen, før de norske satte kursen nordover igjen. Han og Pnina er på bildet øverst, sammen med Malene, Hanne, Ingjerd, Kristoffer, Johannes og Gunnar.

Men de norske brobyggerne gav seg ikke med dette. Vi kom tilbake til Jerusalem sent på ettermiddagen lørdag, påskeaften. 1. påskedag morgen, sto gruppa opp sammen med sola, og la i vei til Gravhagen. Der deltok vi oppstandelses-Gudstjenesten, en flott feiring av Jesu frelsningsverk for vår skyld, da han seiret over dødsrikets krefter. Hagen var full av kristne fra mange av verdens land.

På vei hjem: Joel & George, 2 ledere preget av mye aktivitet, lite søvn, og ingen barbering på 4 dager.:) Men svært godt fornøyd med dagene vi hadde sammen.

Så var det tid for å ta farvel med den vakre ørkenen, og vårt gode beduinske vertskap. Her tar de avskjed med oss på ekte beduin-vis!

Vi hadde ikke bare lek og moro, selv om det var mye av det. Vi hadde også undervisning. Her er det Ray Pritz som underviser om kristen enhet i lunsj-pausen under kamel-turen. Ray jobber 50% på Caspari senter og 50% i Bibelselskapet, og er en fabelaktig lærer. Han underviste for oss i hver lunsj-pause. Kristen enhet er for oss kristne en hjørnestein i brobygging. Dessverre er enheten ikke så fremtredende blant kristne, verken i Midtøsten eller i Norge. Vi ble utfordret til å være forandringsagenter også på det området. Hva kunne vi ikke fått utrettet om vi samlet oss som kristne rundt vår ledestjerne, Fredsfyrsten? Vi hadde også undervisning rundt forsoning, og å forstå hverandre og om å være forandringsagenter i våre samfunn.

Ingen ørkentur uten kamel-ridning! En hel dag tilbrakte vi faktisk på kamelryggen. Og underveis og i ettertid oppdaget vi muskler vi aldri hadde vært klar over at vi hadde.:) Men moro var det! En av kamelene fikk seg ett herre-måltid av Rawan's hatt (se bildet under med Joel og kamelen).:) Bildet like under viser meg og Hanne.

Knut Helge Høyland, DNI's nye misjonær i Jerusalem. Kan dette være et alternativ til bil i Jerusalems gater mon tro?

Mer lek.

Solnedgang over ørkenen.

Måneskinn over ørkenen.