Etter oppstandelses-Gudstjenesten, ble det en brutal overgang til Yad Vashem, Holocaust-museet i Jerusalem. Den var en sterk og smertefull, men viktig påminnelse om den vanvittige tragedien som rammet det jødiske folk under 2. verdenskrig. Pnina, en av de israelske brobyggerne som ikke fikk blitt med til ørkenen, møtte oss der. Og fortalte oss litt om Holocaust's tragiske innvirkning på hennes nære familie. På ettermiddagen, etter at gruppa hadde vært i gamlebyen og endelig fått handlet litt, møtte vi en annen messiansk jøde. Han understreket også at Holocaust er av største betydning for hvordan det israelske samfunnet er idag. Han beskrev også for oss, hvordan det israelske samfunnet er sterkt preget av frykt. Så til siste slutt, og på mange måter, fikk gruppen verdifulle innblikk og viktig lærdom, som trengs for å kunne forstå den infløkte situasjonen i Midtøsten idag. Mest tror jeg nok alle vil understreke betydningen av de sterke, gode vennskapsbåndene som ble påbegynt i Norge i fjor sommer, og forsterket nå i påsken. Den siste kvelden hadde de norske avskjedsmiddag sammen med DNI's voluntører og teamet som var med og evangeliserte under Bombamela-festivalen i påsken (israelsk New Age-festival). Og som toppen på kransekaka, dukket Micha opp da vi kom tilbake til den finske skolen, hvor de norske bodde. Micha var den andre av de israelske brobyggerne som ikke kunne være med til Jordan, fordi han avtjente sin årlige en mnd's lange militærtjeneste. Det var selvsagt stas å få møte ham også igjen, før de norske satte kursen nordover igjen. Han og Pnina er på bildet øverst, sammen med Malene, Hanne, Ingjerd, Kristoffer, Johannes og Gunnar.