Bildet er hentet fra avisen Haaretz´ net-utgave idag 4. febr (israelsk avis). Bildet viser palestinske barn og ungdom ute i Gaza´s gater i demonstrasjon mot de interne blodige kampene mellom Hamas og Fatah. På litt over en uke er ca 60 palestinere drept pga interne kamper i Gaza, i det som flere og flere begynner å omtale som en begynnende borgerkrig. Flere av de drepte er barn, og svært mange av de drepte er drept av kuler på avveier. Folk i Gaza beskriver dette som det verste de har opplevd i Gaza, og det er som kjent ikke lite som har skjedd der i de senere årene, så det betyr at dette er svært dramatisk. I skrivende stund er en ny våpenhvile trått i kraft, la oss håpe og be om at den, i motsetning til tidligere forsøk de siste dagene, holder.
Det lyser sinne og smerte av de unge på bildet, som knapt har opplevd fredelige tider i sitt liv, om de i det hele tatt har det. Og håpløsheten er til å ta og føle på i det palestinske samfunn. Oftere og oftere hører jeg, "det er ikke håp om en løsning" , "det eneste vi kan håpe på er at det ikke blir verre." Folkens!: Kan vi finne oss i dette? NEI!!! La oss kjempe for å få håpet tilbake hos palestinerne og israelerne, og verden forøvrig. Det palestinske folket er desperate etter å OPPLEVE fred, ikke bare høre snakk om det. Som en palestiner sa til meg: "I´m sick of hearing about talks about peace, I want to SEE peace!"
Å kjempe for fred må først og fremst begynne hos den enkelte, i de små ting vi gjør i dagliglivet, hvis ikke er det ikke mye troverdig. Det ser fint ut med en fredsavtale på papiret, eller når statsledere som lenge har vært i krig med hverandre tar hverandre i hånden. Som da Arafat og Rabin tok hverandre i hånden foran det hvite hus i 1993. Det gjorde sterkt inntrykk på meg husker jeg. Men hva hjelper det, om det ikke sprer seg til grasrota? Og hvem har ansvaret for at freden sprer seg til grasrota? Jo, først og fremst du og jeg som befinner oss på grasrota. Selvfølgelig har statslederne et ansvar med å overholde inngåtte avtaler. Men noe av det første vi må begynne med hver og en av oss, er å anerkjenne at også de på "den andre sida" er mennesker, og at de også har opplevd smerte. Og da tenker jeg like mye på oss nordmenn som palestinerne og israelerne, for vi er svært flinke til å velge side vi også, og ikke se smerten på den andre siden. Som kristne er vi kalt til å vise kjærighet, empati og barmhjertighet med alle, selv våre fiender, vi er ikke kalt til å velge side, for alle mennesker er like verdifulle i Guds øyne, og da bør de være det i våre øyne også. Det koster selvsagt å ta inn over seg andres smerte, det er jo mye enklere å ta på seg skylappene, se verden i svart-hvitt. Hvordan kan vi gjøre det når verden ikke er svart-hvit?! Og det langt derifra. Jeg hørte Eli Wiesel si på AlJazeera idag: "Det er noe alvorlig galt med de menneskene som ikke klarer å ta inn over seg den annens smerte." Det synes jeg er en svært vis og sterk uttalelse, fra en mann som har opplevd Holocaust på kroppen. I fredsarbeid vil jeg påstå at et av våre viktigste "våpen" er empatien. Jeg møter stadig eksempler på manglende empati enten, det er med palestinerne eller israelerne, ikke minst hos nordmenn. Det er f.eks ikke få ganger jeg har hørt sagt: "Palestinerne har seg selv å takke for elendigheten de har kommet opp i." Det mener jeg er horribelt å si, de fleste palestinere vil jo ha fred. Kan noen fortelle meg hvordan det kan være de unge på bildet sin skyld at de knapt har opplevd fred i sitt liv?
I forrige uke leste jeg en sterk artikkel i Haaretz´ net-avis. Tittelen var: "I´ve lost my heart" Det handlet om en palestinsk mann på Vestbredden som i lang tid har kjempet for fred mellom israelere og palestinere, og som tragisk nok opplevde for et par uker siden å miste sin datter på 11 år, drept i trefninger mellom palestinere og israelsk militære. Han sier bl.a. i artikkelen: "I'm not going to exploit the blood of my child for political purposes. This is a human outcry. I'm not going to lose my common sense, my direction, only because I've lost my heart, my child. I will continue to fight in order to protect her siblings and her classmates, her girlfriends, both Palestinians and Israelis. They are all our children." Han minner meg om en annen palestinsk fredskjemper jeg har møtt, som også har mistet et barn, drept av en israelsk settler. Han sa: "Når vi som har mistet det kjæreste vi hadde, våre barn, kan strekke hendene ut til fienden og be om fred, så må vel andre kunne gjøre det også?" Ja bør vi ikke det? Og det handler ikke om å blåse liv i flower-power-epoken igjen, "peace & love" "drugs & rock´n roll" osv. Joda, det handler om kjærlighet, men i motsetning til det ofte hippiene gjorde; å trekke seg ut av stor-samfunnet til sitt eget samfunn, handler det her om å engasjere seg i samfunnet. Det er en ekte kamp; kampen for det gode, og våpenet er empatien etterfulgt av de gode gjerningene. Det koster mye krefter, blod og tårer, men velsignelsene er ufattelig mange, som Jesus sa: "Salig er de som skaper fred." Og styrken til å stå i denne kampen kan vi kristne hente hos nettopp Jesus. Så bønn må aldri undervurderes i fredsarbeid; bønn om kjærlighet, tålmodighet, beskyttelse, styrke og ikke minst visdom.
