Jeg er opprørt! Mitt andre hjemland er i krig. Mine israelske og palestinske venner lider. Dere som kjenner meg vet at jeg er et emosjonelt menneske, og at jeg er svært glad i både det palestinske og det israelske folk. Det er mange sterke følelser jeg har kjent de siste ukene. Det er ubeskrivelig hjerteskjærende å se de blodige bildene fra Gaza, ikke minst av vettskremte, skadede barn. Det er også hjerteskjærende å se bilder av de vettskremte israelske barna som lever like ved Gaza, og må løpe i dekning i bomberom mange ganger om dagen, når sirenene hyler og rakettene kommer mot dem. Ikke minst er det tøft å høre venner på tlf fra Gaza beskrive den håpløse situasjonen. At de hele tiden, redde og fortvilede, oppholder seg i det rommet som er tryggest i huset, mens det smeller rundt dem på alle kanter. Det finnes ikke mange tilfluktsrom i Gaza, så de har ingen sikre rom å søke tilflukt i. Jeg sitter med mange hvorfor, et av dem er: hvorfor, i et krigsherjet område som Gaza, har ikke de Palestinske myndighetene laget tilfluktsrom til sitt folk? Et annet stort hvorfor er; hvorfor bryr ikke Hamas-myndighetene seg om å beskytte sitt eget folk? Hadde de gjort det, så hadde de ikke provosert Israel til krig, og de hadde ikke brukt sin egen sivilbefolkning til skjold, eller gjort den humanitære krisen verre enn den kunne vært. Og hvorfor må Israel gå så brutalt frem, og hvorfor gjør de det ikke enklere for dem som vil frem med hjelp? Og hvorfor i all verden slipper de ikke journalistene inn i Gaza? Ville ikke det satt Israel i et bedre lys? Nå blir jo bare journalistene mer og mer provosert. Og Israel blir et hinder for ytringsfriheten, der har de isåfall ihvertfall en ting til felles med Hamas.... Sikkerhetsargumetnet er vel ikke et godt nok argument, de er jo fullt vitende om faren ved å dra inn i Gaza, så det må vel bli deres på deres eget ansvar? Og for å sitere et hvorfor fra en palestinsk venninne: Hvorfor stopper ikke verdenssamfunnet både Israel og Hamas? Det er mange forsøk på svar på disse spørsmålene, men jeg synes ikke svarene er gode nok, fordi de ikke innebærer fredelige, varige løsninger, og fordi de ikke ivaretar begge folkenes rett til å leve i fred og sikkerhet.

Jeg er imponert over det lidenskapelige engasjementet over denne konflikten i Norge, og verden forøvrig. Det er demonstrasjoner, og høy dipolmatisk aktivitet for å stoppe galskapen, men ingenting ser ut til å nytte? Hvorfor?

Og hvorfor i all verden er så ufattelig mange nordmenn så enøyde når det gjelder denne konflikten? Og hvorfor blir jøder i Norge og andre steder angrepet for det staten Israel gjør? Og hvorfor blir vi ikke like opprørt over krenkelsene og blodet som flyter i Kongo?

Torsdag kveld hadde jeg tenkt å delta i fakkeltog for fred for begge folkene, og i solidaritet med ofrene, men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Det var sterkt å se det voldsomme oppmøtet og den fredelige demonstrasjonen. Det var allikevel enda mer smertefullt å se ungdom fra Midtøsten lage intifada (opptøyer) i Oslo sentrum, og ty til vold overfor en fredelig pro-Israel-demonstrasjon. Jeg ble trist nok av å se det på TV, hadde vært enda tøffere å se det live. Skjønner de ikke at de ødelegger så ubeskrivelig mye for seg selv og den palestinske sak? At de skyter seg selv i foten? At de mister sympati? Jeg blir fortvilet på palestinernes vegne, flere av dem har blitt sin egen verste fiende. Selvsagt blir jeg også opprørt over at ytringsfriheten blir krenket, og at folk, i dette tilfellet pro-Israelfolk, ble angrepet og skadet. Det må gå an å leve fredelig i et samfunn side om side med dem en er rykende uenig med, uten å fly i synet på dem. Ja, det er klart pøbelen er unge og trenger hjelp til å behandle sine traumer, men det er ingen unnskyldning. Enda tristere ble jeg da jeg leste i avisen i dag at norske jøder forlot fakkeltoget, fordi de følte seg trakassert. Skulle ikke fakkeltoget også være for Israel? Jeg har lyst til å si som Israels utenriksminister sa da de gikk til angrep i Gaza: Enough is enough! Jeg føler for å skrike det ut: NOK ER NOK! Kan noen fortelle meg hvordan vold og trakassering her i Norge kan stoppe volden i Gaza og Midtøsten forøvrig?