I dag har jeg vært på Gudstjeneste i den lutherske "Reformasjonskirken" i Beit Jala ved Betlehem. En flott, levende menighet. Bildet over er fra utdelingen av nattverden. Dagens prekentekst var fra Rom. 5.1-5: "Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss." Ekstra sterke vers i situasjonen som menigheten befinner seg i; kristen minoritet i det konfliktfylte palestinske samfunnet, samt med en ruvende betong-mur på alle kanter, som blokkerer bevegelsesfriheten i stor grad. Presten i menigheten, Jadallah Shihadeh, fremhevet at Kristus er vår fred uavhengig av omgivelsene, og at han har revet ned muren inn til Gud, en Gud som har rettferdig-gjort oss ved troen. Han er håpet som vi kan være stolte av. Det var en preken fyllt av trøst og oppmuntring, og den ble for meg forsterket av Bibel-ordene på arabisk over alteret: "Kom til meg alle dere som strever, og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." (Matt. 11.28)

Så er det tid for å ta farvel med våre kjære venner og kollegaer; Nashat og Nisreen, som om et par dager reiser til USA for et studieår der. De kommer heldigvis tilbake, insh Allah! Bildene er fra avskjedsfesten staben hadde fredag kveld for dem på en restaurant i Ramallah. På bildet under kan dere også skimte min sjef fra Norge, misjonsleder i Frikirken, Ingar Bø, som har vært på besøk hos oss noen dager.

Mer hyggelig besøk på kontoret: Til venstre vår kollega Issa fra Gaza, som endelig fikk tillatelse til å komme inn i Israel for noen dager, og var for første gang på besøk på vårt hovedkontor. På bilde sees også Birgitha, en av mine to svenske kollegaer. Over PBS-sjef Labib sammen med 2 besøkende støttespillere fra USA.

Besøk på kontoret av 2 gode venner; 2 av Labib´s 4 barn; Jad & Katie. Det lyser alltid opp hverdagen med besøk av disse sjarmtrollene og deres 2 søsken Matthew og Rami.

Jeriko ligger ved Dødehavet, det laveste punkt på jorden; ca 400 m under havnivået. Det gjør byen til den lavest liggende byen i verden. Og den varmeste byen i landet. Derfor er det deilig å være i Jeriko på vinterstid, når det kan bli direkte kjølig i Jerusalem, 1200 meter høyere opp, men bare en halvtimes biltur unna. Den ligger også i den fruktbare Jordan-dalen, som starter i Galilea, og ender ved Dødehavet. Jordan-elven snor seg igjennom dalen og ender opp i Dødehavet. Det dyrkes mye frukt i Jeriko og området rundt, ikke minst citrus-frukt. Det sies at de beste appelsinene i landet kommer fra Jeriko. Om et par uker er det citrus-frukt sesong for fullt. Over et bilde fra et citrus-tre i hagen til PBS-senteret i Jeriko.

Dagen etter, mandag, var staben fra hovedkontoret samlet i Jeriko, på senteret vårt der, sammen med en gruppe fra en menighet i England og noen av de som bruker senteret vårt i Jeriko. På bildet er Labib og Birgitha i samtale med 2 kvinner som i lang tid ivrig har deltatt i arbeidet vi driver blant kvinner i Jeriko.

Dagen etter, søndag for en uke siden, skulle jeg vært en tur i Gaza, for å delta i en viktig begivenhet for den lille kristne minoriteten i Gaza; åpningen av et nytt kirkesenter tilhørende Baptist-kirken. Et senter som skal være både et kurs-senter, en klinikk for kvinner og et gjestehus. De aller fleste gjestene utenfra kom seg inn, og åpningsfesten gikk av stabelen, med Broder Andreas (Åpne Dører), som hovedtaler. Broder Andreas har vært og er fortsatt en viktig støttespiller for de kristne i Gaza. Men søknaden min ble ikke godkjent i tide, så jeg måtte pent snu på grensa. Over ser dere bilder fra grensa til Gaza; en tanks og en svevende overvåkings-ballong i lufta over Gaza. Jeg var ikke den eneste som måtte snu: sammen med meg i bilen tilbake til Jerusalem (via Natanya) hadde jeg en journalist fra det amerikanske kristne magasinet "Christianity today", samt en pastor også fra USA. Begge hadde kommet helt fra USA for å overvære åpningen, så det var jo helt klart verre for dem, enn for meg. Journalisten ønsket å møte Lisa Loden istedet, så det ble Natanya også den dagen. Og jeg tror vi alle tre var enige om at et møte med Lisa, var et godt plaster på såret. Og de 2 amerikanerne fikk smake det som ofte er hverdagen vår her: Det uforutsigelige; dagen blir ofte helt annerledes enn vi legger opp til. Fleksibiliteten blir godt testet. Men som sagt festen i Gaza gikk sin gang uten oss, og de som var der sier at det var en flott, inspirerende begivenhet. Jeg fikk min tillatelse til å reise inn i Gaza innvilget 2 dager etterpå, sist tirsdag, så nå kan jeg reise inn så mye jeg vil de neste 4 månedene. Og det blir nok ikke så lenge før jeg tar meg en tur.

Lørdag forrige helg fortsatte festen for Lisa i Netanya. Det ble en flott kveld, og jeg syntes det var veldig hyggelig å bli bedre kjent med flere av hennes venner fra menigheten de tilhører i Natanya, Beit Asaf. En voksende messiansk-jødisk menighet hvor det skjer mye spennende i og ut fra.

Samme dag, 6. nov, ble min gode venninne Lisa Loden 60 år. Lisa er leder for Caspari-senteret. Og på kvelden laget Caspari-staben til en overraskelses-fest som jeg også var så heldig å bli invitert til. På lørdag blir det enda mer feiring hjemme hos Loden´s i Natanya. Bildet til venstre: David & Lisa. Bildet over viser også dattera Nava (til venstre for Lisa).

Et nytt besøk hos kolleger i forbindelse med gledelige begivenheter: Nashat og Nisreen giftet seg forrige sommer, i juli. Forrige mandag fant staben endelig tid til å besøke dem. I den arabiske kulturen, når noen gifter seg, bør man besøke dem i deres nye hjem etterpå, og gi en gave. Nashat og Nisreen bor midt i sentrum av Ramallah (se bildet øverst), men bare for et par uker til. 20. nov drar de til USA for et år, for å studere. På bildet til venstre, studeres bryllupsbildene nøye, og på det nest-øverste bildet er 4 kolleger fordypet i en film som ble laget i forbindelse med bryllupet.

Det Palestinske Bibelselskapet har også en media-avd. Media er et svært viktig redskap for å nå ut til folket i Midtøsten, og palestinerne er ikke noe untak her. Mange foretrekker å høre/se radio/TV istedet for å lese aviser/bøker. Bildene viser innspillingen av historien om Abraham, som spilles inn som hørespill på CD, til bruk i radio, og for utdeling og salg. Prosjektet finansieres av Frikirken. Nashat er prosjektleder. Bildene viser også Sherin, Jack og Sam i aksjon. Den forrige historien PBS spilte inn, historien om Josef, brukes mye av forskjellige radio-stasjoner.

Betlehem 1/11-06: FN deler ut nødhjelpsrasjoner i utkanten av en flyktningeleir. Den humanitære situasjonen for palestinerne er svært vanskelig, og behovet for nødhjelp øker, også i Jesu fødeby.

Forrige onsdag hadde vi (dvs meg, George, Yoel og Tanas) et Bridgebuilders-møte i Betlehem. Vi evaluerte og planla, og selvsagt i god Midtøsten-stil: Vi inntok en solid lunsj. Jeg synes Yoel fortjener ekstra berømmelse: Det er ikke mange andre israelske jøder som ville våget seg inn i palestinsk område, som Betlehem er. (Selv om Betlehem er et av de fredeligste hjørnene i det palestinske området.) De har heller ikke lov av israelske myndigheter, av sikkerhetsgrunner, men via en bakvei som fortsatt er åpen kom vi oss inn og ut ubemerket. Det var den eneste måten BB´s Midtøsten-ledere kunne møtes fysisk. (Fordi Tanas ikke har lov å komme inn i Israel.) Det var godt å møtes, friske opp minner, og legge planer for spennende dager i Jordan neste påske, sammen med den samme Bridgebuilders-gjengen som var samlet forrige august i Norge.

Samuel, Monica, Daniel, Bjørg og Dina Aweida.

Forrige helg var jeg i Haifa og besøkte familien Aweida. Det var jo veldig hyggelig å treffe dem igjen. Jeg har ikke vært i Haifa siden før sommerens krigføring, som jo gikk hardt utover Haifa. Ved siden av at jeg har gode venner i denne byen, har jeg et spesielt forhold til Haifa. Første gang jeg kom til Israel som ung voluntør, bodde jeg i Haifa i 6 mnd, da jobbet jeg på Ebenezer-hjemmet (gamle- og sykehjem). Det gjorde inntrykk å høre om hvordan det opplevdes å være i Haifa for bare 2-3 måneder siden, og å høre om frykten for nye angrep. La oss håpe og be om at de slipper å oppleve det, og at det blir fred i både Haifa og landet forøvrig.