Tidligere i denne bloggen har jeg skrevet om et prosjekt jeg er involvert i, i den kristne landsbyen Taybeh på Vestbredden (se blogg-innlegg 22. og 24. okt). Den ligger ca en halv times kjøring fra Jerusalem, og man antar at landsbyens røtter går tilbake til Bibelens tid, da var den kjent som Efraim. I Johannes 11.53-54 står det fortalt om Jesus: "Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene." I bildet like under ser dere gamle kirkeruiner ligge bak en ny bygning. Fra gammel tid har dette vært en kristen landsby. Idag bor ca 1400 kristne palestinere i denne landsbyen. En landsby som ligger vakkert til på en av de mange høydene i Samaria. Den er omringet av muslimske landsbyer og jødiske settlements. Hvem som bodde i denne landsbyen på Jesu tid er uklart, men utifra ovenfor siterte skriftsted, synes det å være et fredelig og skjermet hjørne av et land som også på den tiden var preget av religiøse og politiske konflikter. Så her kunne Jesus og disiplene gjemme seg, når de jødiske lederne i Jerusalem jaktet på ham for å drepe ham. Også i nyere tid har dette vært et relativt fredelig og trygt sted, men høsten 2005 ble ikke dette et trygt tilholdssted for 14 kristne palestinske familier, da en mobb på 4-500 stk fra en muslimsk nabolandsby ville hevne seg, fordi en av de kristne familie-medl var mistenkt for å ha gjort en av deres jenter gravide. Den stakkars jenta selv møtte den verste skjebnen av dem alle, da hun ble drept av sin bror. Og det er klart at denne dramatiske episoden skaket opp hele den lille landsbyen. Mer detaljer rundt dette kan dere lese i blogg-innleggene fra sist okt. Dette er et typisk eksempel på vanskeligheter den kristne palestinske minoriteten kan støte på. Familiene i det palestinske samfunnet betyr veldig mye, for blodsbåndet står sterkest av alle relasjoner her. Så om et fam-medlem er i trøbbel stiller slektningene mannsterke opp. I de kristne familiene er det vanlig å få 2-3 barn, mens de i muslimske familier ofte får 3-4 ganger så mange. Så av den grunn står de kristne familiene mye svakere når det kommer til denne type oppgjør. For dessverre er ikke dette et engangstilfelle, selv om dette er det mest ekstreme jeg har hørt om. Som jeg fortalte i høst, fikk PBS midler fra Åpne dører i Holland til å støtte disse 14 familiene med innkjøp av nye møbler. Det var meningen at de palestinske myndighetene skulle bygge opp igjen de 5 bygningene med de 14 leilighetene. Men da de var halv-veis hadde de ikke mer penger igjen, da de i mellomtiden hadde fått en Hamas-regjering som gjorde at pengestrømmen fra Vest ble frosset/omdirigert. Så da det ble klart at vi ikke kom lengre med det, myndighetene hadde bare ikke mulighet til å fullføre, så bestemte Åpne dører at de ville gi ekstra midler, slik at vi også kunne fullføre gjenoppbygginga. Og plutselig var jeg innblandet i husbygging! Arbeidet jeg er involvert i er variert, det er sikkert. Så jeg får aldri sjansen til å kjede meg. :) Nå slapp jeg heldigvis å bli byggeleder, det tar far til OPCY-Tony, Abu Nasser, seg av. Og det er han svært dyktig på, for han har mange års erfaring innen feltet. Husene er jo laget av stein, og de ble heldigvis ikke så skadet at de måtte rives helt og starte fra grunnen av, men de fleste husene fikk omfattende skader, så det var et omfattende arbeid vi tok fatt på.

Bildet over: Gamle kirkeruiner. Bildet til venstre: Solen går ned, og en ny dag er over i Taybeh. Bildet viser den katolske kirken i Taybeh.

Bildet over: Våren og vakre blomster vitner om nytt liv, det gjør også de utbrente bygningene, som etterhvert får vakre fasader igjen: Øverst på bygningen i bakgrunnen kan dere se brann-skadene (også under).

Bildet under viser kollegaene mine Rawan og Imad i samtale med en av familiemedlemmene som ble rammet. Hun mistet sitt hjem, og det gjorde også 3 av hennes sønner og deres familier. Og en av hennes sønner mistet også sitt skredderverksted. Etter hendelsen emigrerte en av sønnene med sin familie til USA. En annen av hennes sønner, som var i USA da katastrofen skjedde, bestemte seg for å bli værende i USA pga det. Moren delte med oss om et morshjerte som lider pga alt som rammet hennes barn, og ikke minst at 2 sønner har emigrert til et land langt borte. Savnet er stort. Forhåpentligvis vil de nye bygningene føre til at ihvertfall ikke flere av familie-medlemmene flytter ut. Noe som absolutt er en mulighet, og som mange kristne palestinere benytter seg av, ikke minst når de opplever store vanskeligheter som i dette tilfellet. I samtaler med noen av de andre familiemedlemmene, har også andre sagt til oss at det beste hadde kanskje vært å flytte til USA. La oss håpe at de finner ut at det beste er å bli værende. Det er så alfor mange kristne palestinere som allerede forlater Det Hellige Land. Det er forståelig at de gjør det, men det ville jo være en stor tragedie om den kristne minoriteten i Det Hellige Land ble utvisket, noe som absolutt er en fare, om trenden fortsetter som nå. Dette landet trenger så sårt tente kristne, med "fredens evangelium som sko på føttene" (Jmf Ef.6.15), med Han som er Verdens lys som Herre, midt i et mørke som er overveldende for så alt for mange palestinere og israelere. Et av PBS' mål, er å bidra til å styrke de kristne, slik at de kan stå rustet i alle utfordringene som møter dem, og være med å kjempe den gode kamp, som vi alle er kalt til å kjempe.

Bildet over: Bygningsleder Abu Nasser inspiserer fliseleggingen av nytt gulv.