I dag skulle jeg ha lunsj med Gaza-teamet i Beit Jala, og etterpå møte en gruppe fra England sammen med dem. Jeg tenkte at det var kjapt å komme seg gjennom byen midt på dagen, trafikken er ikke så ille på det tidspunktet. Men der tok jeg skammelig feil! Etter at jeg var kommet meg ut på hovedveien fra Pisgat Zeev kom jeg plutselig ikke lengre. INGEN bevegelse i trafikken! Så jeg tenkte at enten er det en pop-up-sjekkpost, eller en alvorlig trafikk-ulykke. Etter en stund fant jeg ut at her var det bare å snu, men det er jo ikke så lett når det er midtskille og umulig å komme over til motsatt kjøreretning. Så det var bare en ting å gjøre;... kjøre i feil kjøreretning. Min unnskyldning var at mange andre gjorde det også. Jeg kom meg over til Palestinsk side, Beit Hanina, og prøvde å komme meg til French Hill krysset derfra, men da heller ikke trafikken der beveget seg, ble jeg overbevist om at det var pop-up-sjekkkposter som var årsaken (dvs midlertidige sjekkkposter som plutselig popper opp av sikkerhetsgrunner). Jeg fikk det også bekreftet på radio at pga Annapolis-konferansen som begynner om et par dager, er sikkerhetsnivået høynet til høy beredskap. Og at de i tillegg hadde mistanke om at 2 personer var på vei til å utføre et terror-angrep, derfor var det full stans i trafikken, for å lete etter dem. Annapolis er et navn vi er blitt godt kjent med i senere tid, via media. På grasrotplan blant palestinere og israelere nevnes det knapt. Det er lite håp å spore om at store ting vil skje der. Det positive med at forventningene er lave er jo at det da kanskje ikke er så lett å bli skuffet. Jeg sier kanskje, for jeg tror at en del innerst inne håper at det vil føre dem nærmere den etterlengtede freden, men de er blitt skuffet så mange ganger at de ikke snakker om det. "Enough talk about peace! I want to SEE peace!" var det en palestiner som sa til meg en gang, og jeg tror mange israelere og palestinere er enige med ham i det.

Jeg merker også at jeg er blitt temmelig kynisk etter å ha levd her noen år. Jeg merker meg hva som skjer rundt konferansen, men jeg har ikke store forhåpninger om at det vil bringe mer fred. Det har vært så mange konferanser og forhandlinger før, uten at det har ført til fred, hva er så annerledes nå? "This is just another Oslo", hørte jeg idag uttalt om Annapolis. Dvs fiasko! (Jeg misliker at hovedstaden min er knyttet til fiasko....Men, men, det er den altså her nede.) Men litt håp har jeg, og jeg vil klamre meg til det, for uten håpet kan jeg bare pakke sammen! Og tross alt tilhører jeg dem som mener at det ihvertfall ikke blir bedre om partene ikke møtes og snakker sammen. Det må jo begynne med det. Og en dag vil det til slutt lykkes, det vil ikke bare bli snakk. Jeg nekter å gi opp håpet om det. "It will be peace here also one day. Why shouldn't there be? You got peace in your country after war, right?".... sa en israeler til meg her en dag. Og ja, la oss ikke gi opp troen på det! Folkene her fortjener det.

Men tilbake til dagens trafikkopplevelse: Etter mange fredsforsøk, er den bitre erfaringen at hver gang det blir gjort et fremstøt for fred, er der ekstremistiske krefter som vil ødelegge. Nå frykter Israel at Hamas, som ikke er invitert til konferansen, vil prøve å ødelgge ved å foreta terrorangrep i Israel. Derfor denne plutselige høye sikkerhetsberedskapen fra i dag av. Jeg husker fra den første tiden da jeg bodde her, at det ofte var slike popup-sjekkposter, og helikoptre sirklende over hodene på oss. Da var det også flere terrorangrep i Jerusalem og andre steder i Israel. Men de senere årene har det vært mer avslappet på den fronten. Derfor var jeg alldeles uforberedt i dag. Så hva gjorde jeg? Jo jeg snudde bilen og kjørte i retning Kalandia for å kjøre til Begin road via Atarot. Da jeg kom dit, var der også stengt, og ikke nok med det: Da jeg innså at jeg ikke ville komme meg til Betlehem i dag, og snudde for å dra hjem, hadde det plutselig poppet opp en sjekk-post bak meg også. Så jeg satt altså bom fast! Jeg fant en mindre stikk-vei, men det tok ikke lang tid før det var full stans igjen. Nok en sjekkpost! Jeg innrømmer at jeg tenkte at denne konferansen bør virkelig komme opp med noe bra, for at det skal være verdt dette.... Å kaste bort en søndag på en slik frustrerende, unyttig måte. Selvmedlidenhet er ikke spesielt vakkert...:)

Men så bestemte jeg meg for at det jo ikke er noe poeng å irritere seg, det hjelper ikke, tvert imot. Så jeg begynte å tenke at jeg har godt av å få prøvd meg på slike opplevelser innimellom. Det hjelper på empatien!:) For dette er hverdagen for mange palestinere på Vestbredden og i Gaza. En mur eller sjekkpost hindrer dem å komme dit de ønsker, og planer må stadig endres pga skiftende reiserestriksjoner.

Da jeg satt i bilen og observerte hva som skjedde rundt meg, kunne jeg ikke la være å undre meg over hvor tålmodige folk plutselig var blitt. Israelere og palestinere er ikke akkurat kjent for å være tålmodige i trafikken, hornet brukes ofte. Men nå var det stille! Folk begynte å gå ut av bilene, og begynte å prate med folk i nabobilene. Arabere og jøder i samme situasjon. De satte seg ned på fortauskanten og slo av en prat. Kanskje vi skulle hatt slike stengninger oftere, så folk kom seg ut av sine biler og pratet med folk i stedet? Vel, kanskje ikke beste veien til fred, men ihvertfall et lyspunkt når vi først var i den fastlåste situasjonen. Mange valgte også å bruke mobilen til å snakke med kjente i stedet. Jeg tok meg en spasertur langs køen. Ingen hissige toner noen steder, tvert imot mange smil. Når det kommer til security-spørsmål er forståelsen langt større enn ellers i trafikken her nede, enten det, eller så har folk bare resignert. På min spasertur, var det en mann som smilte til meg, trakk på skuldrene og sa: "Ma la sot?" "Hva er der å gjøre?" Og jeg kunne ikke annet enn å replisere med det samme: Ma la sot? En typisk reaksjon når der ikke er noe å gjøre. En annen lurte på om jeg trimmet. Humor er en nyttig sak for å få skuldrene til å senkes.

Jeg kom meg ikke til Betlehem idag, jeg gikk glipp av en god lunsj, godt fellesskap og et godt møte, men de andre fikk det med seg, og det var viktigst. Og det kommer vel en dag i morgen også. Istedet fikk jeg annen nyttig innsikt, og om det ikke var moro, var det tross alt å foretrekke fremfor et terrorangrep. Og tross alt varte det bare 2 1/2 time, så jeg hadde fortsatt noe av søndagen igjen, til bl.a. å skrive blogg om opplevelsen.:) La oss be om at de som ønsker å ødelegge fredsforsøket ikke må lykkes, hverken gjennom terror eller på annet vis.