17. mai er over, og jada, som gode nordmenn feiret vi selvsagt i Jerusalem også. Det norske representasjonskontoret inviterte tradisjonen tro til fest, med deilig mat, inkl norske pølser, hilsen fra kongen, nasjonalsang, tale og leker, alt som seg hør og bør på 17. mai, ja bortsett fra barnetoget da. På bildet under sees til venstre årets 17. mai-taler Dag A. Smitt sammen med sjef for Rep.kontoret Stig Arne Rosnes.

Mens vi feiret Norge i går, noe vi har all grunn til å feire, vi som iflg FN bor i verdens beste land, var det ingen grunn til å feire i Gaza ,eller i den israelske byen Sderot for den saks skyld. Da jeg kom hjem igår kveld fikk jeg høre fra PBS-leder i Gaza, Suhad, at hjemmet deres var skadet som følge av israelsk luftangrep på hovedkvarteret til Hamas' sikkerhetsstyrker, som ligger like i nærheten. Heldigvis ble ikke hun eller familien skadet fysisk, men det var selvsagt et stort sjokk, og skremmende. I skrivende stund fortsetter gatekampene, rakettangrepene over til Israel fortsetter, og Israels gjensvar på det i form av luftangrep mot Hamas-mål i Gaza fortsetter. Så i tillegg til gatekampene i Gaza, må Gazas innbyggere nå også holde øye med luften, for å prøve å komme seg i sikkerhet, om det neste luftangrepet er i nærheten av dem. Men å finne ett sikkert sted i Gaza, ett av verdens tettest befolkede områder, og med stengte grenser til omverdenen er ikke lett. De to bildene over er hentet fra dagens nettutgave av den israelske avisen Haaretz; bildet til venstre er fra Sderot og til høyre fra Gaza.

Uavhengig av hva en måtte mene om det som skjer, hvem som har skylden osv, så glem ikke at her handler det om fryktelig mange uskyldige mennesker som lider, medmennesker som er redde, som blir skadet fysisk og psykisk av denne konflikten, og mange som dør eller opplever å miste nære familiemedlemmer/venner. I Midtøsten-konflikten blir ofte nettopp det dessverre glemt, fokuset er på det storpolitiske og hvem sin feil det er osv. Men som Jesu etterfølgere er det først og fremst det å være medmennesker, vise kristen nestekjærlighet vi må fokusere på. Jeg er sikker på at om Jesus hadde vandret rundt i dette landet i dag, hadde omsorgen for de lidende menneskene vært hans fokus, i dag som for 2000 år siden. Jeg er overbevist om at han ville ha vandret inn i Gaza og i den israelske byen Sderot (som blir bombardert av raketter fra Gaza for tiden), og vært til trøst og hjelp både for israelerne og palestinerne som lider. Og nettopp fordi jeg er overbevist om det, er jeg videre overbevist om at vi må gjøre det samme, vi som er etterfølgere av Jesus, Fredsfyrsten. Han som Jesaja profeterer om i Jes. 9:
”Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. 3 Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. 4 For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. 5 Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. 7 Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.”
Det er fantastiske løfter å bli minnet om i en slik mørk og tilsynelatende håpløs situasjon som vi er inne i nå her nede. Løfter som gir oss håp om en bedre fremtid.

Rawan tar farvel med fornøyde barn etter endt program. Det var som dere kan se ikke lett for dem å gi slipp på henne og teamet, da vi var på vei hjem.

Det utkjempes mange forskjellige kamper i dette landet. Det finnes altfor mange vonde, men det finnes gode kamper også. Har du tenkt på det? Hva er en god kamp da? Det er jo subjektivt å svare på det. Men samtidig er der noe allmengyldig for oss kristne som Jesus viser tydelig i Bibelen. Den gode kamp kan utifra det være å elske sine fiender, og be for dem som forfølger deg. Det er ikke lett, og krever kamp med seg selv, og Guds hjelp. Det å møte hat med kjærlighet er ikke enkelt, men du verden så livsforvandlende det er. Jesus løfter også frem barna på en forbilledlig måte. Og i dette landet utkjempes der mang en kamp om barnas nåtid og fremtid, og om å prege og forme deres liv. Dessverre får de palestinske barna altfor mye negativt: De blir traumatisert og ofte fysisk skadet, og mang en gang endatil drept, som ofre i konflikten med Israel, og i de interne kampene i det Palestinske området. Og de er direkte mål for ikke minst ytterlig-gående fanatiske grupper som vil forme deres sinn, for å få dem direkte med i konflikten på deres side. Jeg blir sint av å være vitne til slikt! Barn skal beskyttes fra krigens grusomheter. F.eks er der en sak oppe nå om et barneprogram som blir sendt på en TV-stasjon eid av Hamas. De palestinske myndighetene har bedt dem stoppe det/endre innholdet, men det ser ikke ut til å hjelpe foreløpig. Det er anti-israelsk og anti-jødisk, det er ille i seg selv, når det i tillegg opphøyer døden gjennom undervisning og martyrsanger, blir det enda verre. Barn må få lære om glede, liv og håp, ikke krig og død! Snakk om å være selv-destruktiv og ødelegge sine egne barn! De ødelegger sin egen fremtid gjennom det! For hele det palestinske folket! Det er ingenting som provoserer meg mer enn mishandling av barn, og dette folkens, vil jeg kalle mishandling. Da gjelder det for oss å ta opp kampen for barnas liv; for deres fremtid, og for å gi dem håp og opphøye livet, ikke døden. Det er en viktig grunn til at OPCY står på, og reiser rundt på Vestbredden i mil etter mil, time etter time, og bærer rundt på tungt utstyr, rigger opp og rigger ned, dag ut og dag inn: For å nå barna, og få en slutt på voldsspiralen, og redde deres fremtid. Intet mindre! Vi er heldigvis ikke de eneste som jobber for det, men dessverre er det så altfor mange som jobber motsatt vei, som ikke har skjønt at det å oppmuntre barna til å delta i krigen og bli martyrer, det ødelegger deres egen fremtid som et fritt palestinsk folk. Disse bildene er fra et show OPCY hadde i Tul Karem for 2 dager siden. Temaet denne gangen var hvilken betydning det som kommer ut av munnen din har. At på samme måte som et stearinlys kan lyse opp mørket, kan et vakkert ord oppmuntre, og spre mye glede og varme for deg og dine omgivelser. Det handlet drama- og klovne-innslagene om på forskjellig vis, det handlet dukketeateret om, og det handlet sangene om. Og barna fulgte intenst med, og latteren satt løst. Virkelig fantastisk å overvære. Det er så altfor mye alvor for dem, så det er så deilig å se når latteren tar tak hos dem, og forvandler deres alvorstunge blikk til glede. Det er terapi for dem i det også. Barnesang-kulturen er ikke så stor iblant palestinerne. En viktig bit for OPCY er å lære dem sanger som har holdningsskapende tekster, om å ta vare på seg selv og sine omgivelser, om det som fører til glede, liv og håp. Og barna elsker det! De suger sangene til seg, og husker dem neste gang teamet kommer på besøk. Nå har OPCY produsert en CD med sangene de har laget og bruker i programmet, og det deles ut til barna, som dere kan se på bildet over og under. På den måten bidrar OPCY til at tekstene i sangene huskes bedre, og er med og preger barnas sinn til det positive, livselskende. Bare tenk på hvilken betydning barnesangene du lærte i oppveksten hadde og har for deg. La barn få være barn, og gi dem det de har krav på: Fremtid og håp!

På tide med noen nye bilder fra OPCY (Operation Palestinian Child & Youth): Vi feiret 1. mai sammen med barn i en landsby utenfor Tul Karem på Vestbredden.

Tidligere i denne bloggen har jeg skrevet om et prosjekt jeg er involvert i, i den kristne landsbyen Taybeh på Vestbredden (se blogg-innlegg 22. og 24. okt). Den ligger ca en halv times kjøring fra Jerusalem, og man antar at landsbyens røtter går tilbake til Bibelens tid, da var den kjent som Efraim. I Johannes 11.53-54 står det fortalt om Jesus: "Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene." I bildet like under ser dere gamle kirkeruiner ligge bak en ny bygning. Fra gammel tid har dette vært en kristen landsby. Idag bor ca 1400 kristne palestinere i denne landsbyen. En landsby som ligger vakkert til på en av de mange høydene i Samaria. Den er omringet av muslimske landsbyer og jødiske settlements. Hvem som bodde i denne landsbyen på Jesu tid er uklart, men utifra ovenfor siterte skriftsted, synes det å være et fredelig og skjermet hjørne av et land som også på den tiden var preget av religiøse og politiske konflikter. Så her kunne Jesus og disiplene gjemme seg, når de jødiske lederne i Jerusalem jaktet på ham for å drepe ham. Også i nyere tid har dette vært et relativt fredelig og trygt sted, men høsten 2005 ble ikke dette et trygt tilholdssted for 14 kristne palestinske familier, da en mobb på 4-500 stk fra en muslimsk nabolandsby ville hevne seg, fordi en av de kristne familie-medl var mistenkt for å ha gjort en av deres jenter gravide. Den stakkars jenta selv møtte den verste skjebnen av dem alle, da hun ble drept av sin bror. Og det er klart at denne dramatiske episoden skaket opp hele den lille landsbyen. Mer detaljer rundt dette kan dere lese i blogg-innleggene fra sist okt. Dette er et typisk eksempel på vanskeligheter den kristne palestinske minoriteten kan støte på. Familiene i det palestinske samfunnet betyr veldig mye, for blodsbåndet står sterkest av alle relasjoner her. Så om et fam-medlem er i trøbbel stiller slektningene mannsterke opp. I de kristne familiene er det vanlig å få 2-3 barn, mens de i muslimske familier ofte får 3-4 ganger så mange. Så av den grunn står de kristne familiene mye svakere når det kommer til denne type oppgjør. For dessverre er ikke dette et engangstilfelle, selv om dette er det mest ekstreme jeg har hørt om. Som jeg fortalte i høst, fikk PBS midler fra Åpne dører i Holland til å støtte disse 14 familiene med innkjøp av nye møbler. Det var meningen at de palestinske myndighetene skulle bygge opp igjen de 5 bygningene med de 14 leilighetene. Men da de var halv-veis hadde de ikke mer penger igjen, da de i mellomtiden hadde fått en Hamas-regjering som gjorde at pengestrømmen fra Vest ble frosset/omdirigert. Så da det ble klart at vi ikke kom lengre med det, myndighetene hadde bare ikke mulighet til å fullføre, så bestemte Åpne dører at de ville gi ekstra midler, slik at vi også kunne fullføre gjenoppbygginga. Og plutselig var jeg innblandet i husbygging! Arbeidet jeg er involvert i er variert, det er sikkert. Så jeg får aldri sjansen til å kjede meg. :) Nå slapp jeg heldigvis å bli byggeleder, det tar far til OPCY-Tony, Abu Nasser, seg av. Og det er han svært dyktig på, for han har mange års erfaring innen feltet. Husene er jo laget av stein, og de ble heldigvis ikke så skadet at de måtte rives helt og starte fra grunnen av, men de fleste husene fikk omfattende skader, så det var et omfattende arbeid vi tok fatt på.

Bildet over: Gamle kirkeruiner. Bildet til venstre: Solen går ned, og en ny dag er over i Taybeh. Bildet viser den katolske kirken i Taybeh.

Bildet over: Våren og vakre blomster vitner om nytt liv, det gjør også de utbrente bygningene, som etterhvert får vakre fasader igjen: Øverst på bygningen i bakgrunnen kan dere se brann-skadene (også under).

Bildet under viser kollegaene mine Rawan og Imad i samtale med en av familiemedlemmene som ble rammet. Hun mistet sitt hjem, og det gjorde også 3 av hennes sønner og deres familier. Og en av hennes sønner mistet også sitt skredderverksted. Etter hendelsen emigrerte en av sønnene med sin familie til USA. En annen av hennes sønner, som var i USA da katastrofen skjedde, bestemte seg for å bli værende i USA pga det. Moren delte med oss om et morshjerte som lider pga alt som rammet hennes barn, og ikke minst at 2 sønner har emigrert til et land langt borte. Savnet er stort. Forhåpentligvis vil de nye bygningene føre til at ihvertfall ikke flere av familie-medlemmene flytter ut. Noe som absolutt er en mulighet, og som mange kristne palestinere benytter seg av, ikke minst når de opplever store vanskeligheter som i dette tilfellet. I samtaler med noen av de andre familiemedlemmene, har også andre sagt til oss at det beste hadde kanskje vært å flytte til USA. La oss håpe at de finner ut at det beste er å bli værende. Det er så alfor mange kristne palestinere som allerede forlater Det Hellige Land. Det er forståelig at de gjør det, men det ville jo være en stor tragedie om den kristne minoriteten i Det Hellige Land ble utvisket, noe som absolutt er en fare, om trenden fortsetter som nå. Dette landet trenger så sårt tente kristne, med "fredens evangelium som sko på føttene" (Jmf Ef.6.15), med Han som er Verdens lys som Herre, midt i et mørke som er overveldende for så alt for mange palestinere og israelere. Et av PBS' mål, er å bidra til å styrke de kristne, slik at de kan stå rustet i alle utfordringene som møter dem, og være med å kjempe den gode kamp, som vi alle er kalt til å kjempe.

Bildet over: Bygningsleder Abu Nasser inspiserer fliseleggingen av nytt gulv.