Jeg kom meg vel tilbake fra Mali. Tilbake i Jerusalem var byen i full gang med å forberede seg til besøk av president Bush, som har lovet fred innen ett år, altså før han går av som president. Så i noen dager i uka som gikk var det om å gjøre å følge programmet til Bush, for å passe på å ikke være i nærheten av der han var, for det betydde masse sikkerhetsstyr og lange og stillestående køer. Jeg slapp unna det meste, bortsett fra torsdag morgen. Det var en svært grå og kald morgen. En kollega ringte meg fra Ramallah og sa at hun ikke kom seg til kontoret idag, pga Bush-besøket. Godt at jeg har fri passasje tenkte jeg, men den gang ei. Bush var på vei til Ramallah, gjennom bydelen jeg bor i, altså stengte veier. Så det var bare å parkere bilen og gå til kontoret. Det var i grunnen fint med en gåtur på morgenkvisten, bortsett fra all eksosen fra bilene som sto i kø og ventet på at veiene skulle åpnes.... Jeg har hørt mange her nede si; hvorfor kommer han hit? Han kan virkelig ikke mene at han skal få fred her innen ett år?..osv... Og det er ikke fritt for at jeg tenker liknende tanker.... Men så tar jeg meg i det, og tenker; la han prøve, alle fredsforsøk bør jo velsignes, for som skriften sier; "salige er de som skaper fred". Og er han like sta på at han vil ha fred i Det Hellige Land, som han var på at han skulle gå til krig mot Saddam Hussein, ja så har vi kanskje fred innen ett år...:) Selv om spådommene er dystre, kan jo de slå feil, det har de jo gjort mange ganger før... Jeg VIL være optimist!!!