Det er noe spesielt det der med å være en del av "landsmenn i det fjerne og på havet", aller mest på 17. mai. Og enda mer når en befinner seg i dette landet. Hvor israelere i dagevis har feiret sin nasjonaldag og 60-årsjubileum, med flagg på biler, hus og overalt. Jeg har ikke noe problemer med det israelske flagget, men det er liksom ikke mitt. Ei heller det palestinske. Palestinerne har på sin side markert, "nakba", katastrofen, i dagevis. Selv om jeg etterhvert kjenner at identiteten min er knyttet både til det israelske og det palestinske, er det liksom ikke helt hjemme. Da er det noe annet å ta på seg 17. mai-sløyfa, få satt flaggene på bilen, synge "ja vi elsker" med andre nordmenn, sekkeløp, Gilde-pølser osv. Nostalgisk? Ja da, helt klart. Men livet her nede har lært meg mer om betydningen av å høre til, og enda mer om alt vi har grunn til å feire i Norge. Med situasjonen her som bakteppe er det med større glede og takknemlighet jeg feirer Norge, fred og frihet og alt det andre gode som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Jeg håper inderlig at jeg ikke glemmer dette bakteppet når jeg skal feire 17. mai i Norge igjen neste år. Hipp, hipp, hipp!

KN's stedlige representant, Liv Steinmoeggen, holdt 17.-mai-talen. Leder for Norges Repr.kontor, Sten Arne Rosnes til høyre.