Mens store deler av verden, inkl palestinerne, feirer arbeidernes dag, og den vestlige kirke også Kristi Himmelfartsdag, er det Yom hashoa; Holocaust' minnedag i Israel. Den dagen kommer årlig, en uke før nasjonaldagen. Jeg hadde fri i dag, og valgte å bare være hjemme og slappe av. Det gav meg også tid til å reflektere. Kl 10 i dag morges stanset den israelske nasjonen opp for 1 min, for å minnes Holocaust-ofrene. Sirenen gikk over hele landet. Jeg stanset opp, og så at også naboen som hang opp klær, stanset, og det var nesten så jeg kjente et fellesskap med henne, der jeg sto, selv om hun ikke så meg. Det er en stor kollektiv byrde jødene bærer med seg. Selv om det nå har gått over 60 år, er det absolutt fortsatt høyst aktuelt. Fortsatt befinner det seg mange overlevende fra Holocaust i Israel, og selvsagt langt flere barn av overlevende. Og mange av dem bærer også på sår, mange av dem visste ikke hva foreldrene gjennomgikk, men ante og merket den mørke fortiden i familielivet. Foreldrene var merket for livet, og det preget selvsagt oppveksten for fryktelig mange israelske barn. TV-kanalene som ikke har innstilt sendingene sine for et døgn, sender dokumentarer og filmer med temaet Holocaust. Jeg har sett noen filmer det siste døgnet, og grått for den vanvittige Holocaust-tragedien, og for dagens verden som viser så altfor godt at vi ikke har lært så altfor godt av historien. Israel er flinke til å huske historien, ikke minst den blodige, og mantraet; "aldri mer!", går igjen over alt. Indirekte får også palestinerne ungjelde pga holocaust. Frykten for å bli utslettet er grunnfestet hos israelerne, og det gjør helt klart konflikten med palestingerne verre. Mange isralere ser også en ny Hitler i den iranske presidenten Ahmedinejad, som sverger at han vil utslette Israel. Jeg synes i grunnen ikke det er så rart at Israel er på vakt overfor en mann og en nasjon som har erklært at Israel skal utslettes. Synes du? Her kan det passe å gjengi et vers i Arnulf Øverland's dikt "Du må ikke sove":
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!"