Det er noe spesielt det der med å være en del av "landsmenn i det fjerne og på havet", aller mest på 17. mai. Og enda mer når en befinner seg i dette landet. Hvor israelere i dagevis har feiret sin nasjonaldag og 60-årsjubileum, med flagg på biler, hus og overalt. Jeg har ikke noe problemer med det israelske flagget, men det er liksom ikke mitt. Ei heller det palestinske. Palestinerne har på sin side markert, "nakba", katastrofen, i dagevis. Selv om jeg etterhvert kjenner at identiteten min er knyttet både til det israelske og det palestinske, er det liksom ikke helt hjemme. Da er det noe annet å ta på seg 17. mai-sløyfa, få satt flaggene på bilen, synge "ja vi elsker" med andre nordmenn, sekkeløp, Gilde-pølser osv. Nostalgisk? Ja da, helt klart. Men livet her nede har lært meg mer om betydningen av å høre til, og enda mer om alt vi har grunn til å feire i Norge. Med situasjonen her som bakteppe er det med større glede og takknemlighet jeg feirer Norge, fred og frihet og alt det andre gode som vi nordmenn ofte tar som en selvfølge. Jeg håper inderlig at jeg ikke glemmer dette bakteppet når jeg skal feire 17. mai i Norge igjen neste år. Hipp, hipp, hipp!

KN's stedlige representant, Liv Steinmoeggen, holdt 17.-mai-talen. Leder for Norges Repr.kontor, Sten Arne Rosnes til høyre.

Mens store deler av verden, inkl palestinerne, feirer arbeidernes dag, og den vestlige kirke også Kristi Himmelfartsdag, er det Yom hashoa; Holocaust' minnedag i Israel. Den dagen kommer årlig, en uke før nasjonaldagen. Jeg hadde fri i dag, og valgte å bare være hjemme og slappe av. Det gav meg også tid til å reflektere. Kl 10 i dag morges stanset den israelske nasjonen opp for 1 min, for å minnes Holocaust-ofrene. Sirenen gikk over hele landet. Jeg stanset opp, og så at også naboen som hang opp klær, stanset, og det var nesten så jeg kjente et fellesskap med henne, der jeg sto, selv om hun ikke så meg. Det er en stor kollektiv byrde jødene bærer med seg. Selv om det nå har gått over 60 år, er det absolutt fortsatt høyst aktuelt. Fortsatt befinner det seg mange overlevende fra Holocaust i Israel, og selvsagt langt flere barn av overlevende. Og mange av dem bærer også på sår, mange av dem visste ikke hva foreldrene gjennomgikk, men ante og merket den mørke fortiden i familielivet. Foreldrene var merket for livet, og det preget selvsagt oppveksten for fryktelig mange israelske barn. TV-kanalene som ikke har innstilt sendingene sine for et døgn, sender dokumentarer og filmer med temaet Holocaust. Jeg har sett noen filmer det siste døgnet, og grått for den vanvittige Holocaust-tragedien, og for dagens verden som viser så altfor godt at vi ikke har lært så altfor godt av historien. Israel er flinke til å huske historien, ikke minst den blodige, og mantraet; "aldri mer!", går igjen over alt. Indirekte får også palestinerne ungjelde pga holocaust. Frykten for å bli utslettet er grunnfestet hos israelerne, og det gjør helt klart konflikten med palestingerne verre. Mange isralere ser også en ny Hitler i den iranske presidenten Ahmedinejad, som sverger at han vil utslette Israel. Jeg synes i grunnen ikke det er så rart at Israel er på vakt overfor en mann og en nasjon som har erklært at Israel skal utslettes. Synes du? Her kan det passe å gjengi et vers i Arnulf Øverland's dikt "Du må ikke sove":
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

1. påskedags morgen samlet evangelikale palestinske kristne seg i Gravhagen, for å feire Jesu oppstandelse. Også noen messianske jøder var til stede, ja og selvsagt noen utlendinger som meg. :) Det var en mektig oppstandelses-Gudstjeneste på et vakkert sted.

Som nevnt før var det også de ortodokse kristne's påske forrige uke. Den ortodokse kirken er moderkirken for alle de palestinske kristne, og selv de som hører til en av de andre kirkene feirer nå. (Selv om også noen av dem feiret forrige mnd). Og det absolutte høydepunktet er på påskeaften, "sabt innur", da samles tusenvis av mennesker fra mange land i og utenfor gravkirken i løpet av formiddagen, med hver sitt stearinlys, for å vente på at lyset inne i graven skal bli tent ved Guddommelig inngripen. Den gresk-ortodokse patriarken går så inn i graven og tenner sitt lys med den hellige flammen, for så å komme ut av graven og spre det videre til de fremmøtte. Jeg har vært til stede flere ganger, og det er like magisk hver gang. Det er rett og slett utrolig fascinerende! Og en mektig symbolsk handling til vitne om ham som vant over dødsrikets krefter, og er verdens lys, og som ber oss spre Lyset over hele verden. Jeg kom ikke inn i kirka, dit kom bare de som er medlemmer i en av menighetene der, eller hadde spesiell invitasjon. Men jeg kom meg til plassen foran hovedinngangen. Og der sto jeg i over 3 timer og ventet. Men det var helt klart verdt det. Det israelske sikkerhetsoppbudet var også massivt, og det ikke uten grunn. Dessverre er det sterke spenninger mellom de forskjellige kirkesamfunnene som har plass i Gravkirken. Det er så ille at en muslimsk familie har nøkkelen til kirken, og ansvaret for å åpne og stenge den hver dag. Det er helt klart en bismak, og ikke noe vakkert vitnesbyrd til omverdenen. Men det gikk heldigvis relativt rolig for seg denne dagen. Iveren etter å komme inn i kirken var utrolig stor. Folk forhandlet med vaktene for harde livet. Tenk om iveren til å komme seg inn i Guds hus var så stor til vanlig! Det hadde vært flott det. Og etterhvert som tiden gikk steg forventningene merkbart. Spenningen var til å ta og føle på. En gang gikk det et sus gjennom folkemengden og folk begynte å peke opp mot himmelen, ta bilder og juble. Rundt sola hadde det formet seg en fargerik glorie. Et tegn fra Gud? Forsmak på det store som skulle skje i graven snart? Folkemengden lot aboslutt til å mene det. Så endelig, et par minutter over kl 2 satte kirkeklokkene i å kime, og folk kom løpende ut fra kirken med lys i hendene, som de så spredde videre, på plassen utenfor kirken og videre ut i smugene rundt Gamlebyen hvor enda flere ventet. Bildene og filmklippene (nederst) forteller mer om stemningen.

Bildet over: Soldater og medisinsk personell puster ut og slapper av etter at lyset er tent, og spenningen har lagt seg. Bildet under: Israelske soldater observerer en kristen palestiner som tenner lys fra den hellige flammen.

Det var sterkt å se gleden som spredde seg etterhvert som folk fikk tent sitt lys. Mange, som damen på det aller øverste bildet på dette innlegget, tok også til tårene. Det er for svært mange en mektig religiøs opplevelse.

Bildet over: Svært mange eldre palestinere møtte også frem, og for noen av dem ble påkjenningen for stor, og de måtte få medisinsk assistanse.

Bildet til v: Den etiopiske ortodokse kirken er også til stede i Gravkirken, og feirer påske med de andre.

Dagen etter var jeg med OPCY til den kristne landsbyen Taybeh. Der samlet de ungdommer fra flere landsbyer til ledertrening. Dette er en del av forberedelsene til sommerens leirer. Det ble tankevekkende for meg at for flere av de muslimske ungdommene, var det første gang de satte sine ben i en kristen landsby. Et av OPCY's mål er å bygge broer mellom kristne palestinere og muslimske palestinere. Så dette ble en påminnelse for meg om hvorfor det er nødvendig og viktig: Fravær av gode relasjoner gir fort grobunn for fordommer, mistro, hat, osv... For å bli kjent med hverandre, måtte de tegne noe som kjennetegnet deres personlighet og hva de er opptatt opp, og presentere det for hverandre etterpå. Det slo meg at de har mye til felles med de israelske ungdommene jeg møtte på stranda dagen før. Til tross for at deres virkelighet er så utrolig forskjellig, bærer de på gleder, smerter, drømmer og håp som er forbausende like.