(Bildet er hentet fra "Veien til Betlehem")Julen er her igjen, og det betyr at vi igjen skal feire at den fantastiske profetien i Jes. 9.2ff er oppfylt ved Jesu komme til jorden:
"Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver."
Snakk om fantastiske nyheter til oss alle, og ikke minst alle dem som famler i mørket, og så inderlig lengter etter fred. Jeg ønsker dere alle en riktig god og fredfull julehøytid med Fredsfyrsten i sentrum!

Etter en inspirerende svipptur innom Kristiansand hvor jeg besøkte et par menigheter, bar det hjem til Riska og juleferie. Ah! Deilig! Det er 4 år siden sist jeg feiret jul hjemme, så da er det ekstra stas å komme hjem til jul. Her baker jeg kakemenn med mine nevøer Kim André, Alexander og Sigvart, samt svigerinne Bodil.

Etter England bar det videre til Norge. En liten tur innom Stavanger og Riska, og så over fjellet til Oslo hvor jeg traff denne flotte gjengen på Frikirkens hus. Vi hadde et Bridgebuilders-treff for de norske deltakerne. Og selv om ikke alle kunne møte, var det et imponerende fremmøte tatt i betraktning at det snart er jul, og ikke alle de 10 deltakerne bor på Østlandet. Det var moro å treffes igjen, mimre, lære mer, og begynne å fokusere mer fremover mot påsken hvor vi skal til Jordan og møte Midtøsten-gjengen igjen. Den norske gjengen skal også på rundreise i Det Hellige Land for å lære mer, og ta land, historie og ikke minst folk nærmere i øyesyn. Vi gleder oss!!!

Fra 4. til 13. des befant jeg meg i England, nærmere bestemt nord for London på "Alle Nasjoners Kristne høyskole". Og det føltes virkelig som det var for alle nasjoner: Deltakerne på kurset jeg var på, kom fra, om ikke alle, så ihvertfall mange av verdens nasjoner. Vi var ca 80 stk som deltok på et kurs om islam. Og det var virkelig et nyttig kurs, hvor vi lærte både om islams historie og innhold, og forskjellige retninger. Og om likheter og forskjeller mellom islam og kristendom. Og om nåtidens utfordringer for oss kristne i møte med islam og muslimene. Etter kurset opplever jeg å sitte igjen med mye nyttig kunnskap, og dypere forståelse, respekt og kjærlighet for muslimene.

Den siste familien vi besøkte denne kvelden, var en kristen familien. Faren Issa (arabisk navn for ”Jesus”), har ikke hatt arbeid siden den andre intifadaen brøt ut høsten 2000. En typisk situasjon for mange i Betlehem. Han jobbet som kokk på en restaurant, og da turistene sluttet å komme, ble den restauranten, som så mange andre turist-steder, stengt. Siden den gang har han ikke hatt noen ordentlig jobb. Han hjelper til innimellom å grave graver på en gravlund, og får noen få shekel for det. Men det er på langt nær nok. De har 3 døtre på 13, 9 og 6 år, den yngste er psykisk handikappet, og skulle hatt spesial-oppfølging, og også medisinsk behandling for øynene, men det har de ikke råd til. 2 dager etter at vi var på besøk kuttet elektrisitetsverket strømmen deres, noe som er kritisk på denne tiden av året, da det er kaldt i Betlehem nå. PBS betalte noe av regningen, slik at de fikk strømmen tilbake. De er også truet med utkastelse fra sitt hjem fordi de ikke klarer å betale leien. Da jeg spurte den eldste datteren om hun gleder seg til jul, var svaret: ”Nei, fordi pappa har ikke råd til julegaver lengre.” Og jeg kunne se smerten i farens øyne. Jeg spurte henne om julen var viktig, og hun smilte og svarte at ja det er den, fordi Jesus kom for å hjelpe de som har det vanskelig. Moren sa med et tappert smil: ”Vi har svært lite, men Herren er med oss.” Familien bor i Beit Sahour, hvor hyrdemarkene ligger, der englene kom med fredsbudskapet for 2000 år siden: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!» (Luk. 2. 14.) Det er et stort paradoks at der julebudskapet lød først, er det krig og stor nød i dag. Vi er kalt til å være Jesu hender og føtter i dette samfunnet, som er fullt av mennesker i nød, mennesker Gud har glede i, og som han ber oss hjelpe. Vi ønsker å oppmuntre og hjelpe med det vi kan både økonomisk, og på annet vis. Vi har begrensede midler til rådighet for nødhjelp, og prøver å bruke dem på best mulig vis. Det er lett å se seg blind på all nøden, og tenke at dette nytter ikke, nøden er jo så ufattelig stor. Men for de enkelt-personene og familiene vi hjelper, betyr det en utrolig stor forskjell. Og vi skal sørge for at både denne familien og flere får julegaver. Noe vi bl.a. kan takke glade givere i Norge for, som har sendt penger til PBS for dette. Hjertelig takk!

Den neste familien vi besøkte var en muslimsk familie, og da fikk jeg virkelig følelsen av at vi var ute på hyrdemarkene. Vi kjørte ut av byen, og på en mørk humpete vei, før vi kom frem. Øde og mørkt var der, og sauer, akkurat slik jeg forestiller meg det var den første julenatten. Og i likhet med hyrdene lever også disse menneskene svært fattigslig. Der møtte vi 2 kvinner og deres barn (noen av dem kan dere se på bildet til venstre), som også lever i en svært vanskelig situasjon: Deres menn og fedre er i israelsk fengsel med langtidsdommer. Den ene har ikke mindre en 3 livstidsdommer (3 x 33 år). De 2 familiene fikk frem til Hamas tok over regjeringsmakten, pengestøtte fra de palestinske myndighetene. Det får de ikke lengre. Så sier du kanskje at fedrene må ha gjort noe graverende kriminelt siden de har så lange dommer, og det er godt mulig at de har. Men jeg spurte ikke, og det var heller ikke mitt og vårt anliggende. Vårt fokus er også her, å vise kristen nestekjærlighet for disse familiene, og prøve å være et glimt av håp i en svært vanskelig situasjon.

Neste familie vi besøkte var en kvinne med 5 barn, også en kristen familie. Ektemann og far døde for ikke så lenge siden av kreft. Hun bodde hos sin svigerfamilie med sine barn, men hun kunne ikke bo der lengre. Hun prøver nå å ordne et eget hjem, og det er ikke lett når en ikke har penger. I tillegg må hun kjempe for å få beholde barna, da svigerfamilien ønsker at de skal bo hos dem. Nå er det bestemt at om hun klarer i de neste 6 mnd å vise at hun klarer å ta vare på barna materielt, skal hun få beholde dem. Da vi var på besøk hadde hun bare den yngste datteren boende hos seg (på bildet over er hun sammen med Tony & Mary´s 2 sønner), og svært lite møbler. Etter vi var på besøk, hjalp PBS henne med å få tak i gode brukte basis-møbler, slik at de andre barna kunne flytte inn også. Og hun har nylig også fått en jobb, så hun tjener litt penger. Så vi har stor tro på at hun nå klarer seg, selv om det fortsatt vil være tøft.

Det går med stormskritt mot jul. En fredagskveld for et par uker siden hadde jeg en høyst usedvanlig fredagskveld, som jeg nok aldri vil glemme: Jeg besøkte 5 forskjellige familier i Betlehems-området. Bildet over er fra Betlehem/Beit Sahour. (Hyrdemarkene ligger i Beit Sahour.) Min kollega Tony og hans kone Mary bor i Betlehem, og står på for å hjelpe så mange som mulig av de nødlidende i Jesu fødeby. Og de er det dessverre så altfor mange av. Arbeidsledigheten i Betlehem er i dag på ca 50%. Jeg fikk være med Tony & Mary på besøk til 4 familier som lever svært vanskelige liv. Den 5. familien vi besøkte var hos Mary´s søster, hvor storfamilien var samlet til et herlig arabisk måltid. Den første familien vi besøkte var en kristen familie i Beit Jala, like ved Betlehem: 4 barn som bor hos sin bestemor, og er helt avhengig av henne. Hun har ingen inntekt. De gikk på skole, men det har de ikke råd til lengre. Faren døde for noen år siden. Og etter at han døde, forlot moren barna, og flyttet til Jerusalem. Det var rett og slett hjerteskjærende å møte disse barna, og se og høre hvordan de lever. Den yngste gutten spurte Mary her om dagen: "Kan jeg få lov å kalle deg mamma?" Og det fikk han selvsagt.

Og utsikten fra restauranten var upåklagelig, spesielt for en som meg som aldri får nok av havutsikt! Fiske er en viktig inntektskilde for mange i Gaza. På bildet til venstre kan dere se 5 fiskebåter etter hverandre. De sleper hverandre, og på den måten sparer de penger til drivstoff. Det må vel kalles godt team-arbeid? Fiskerne har ikke lov til å dra mer enn noen få kilometer ut fra kysten av Gaza, Israel kontollerer også der. Det er ikke så rart at Gaza på folkemunne kalles verdens største fengsel, de har ikke mye bevegelsesfrihet. Skylden for det vil jeg ikke bare legge på Israel, konflikten er sammensatt. Og mitt poeng her er ikke å gå inn i en debatt om konflikten, men å poengtere hvor vanskelig livet er for menneskene i Gaza. Uavhengig av årsaken og hvem som har skylda osv, er det fryktelig mange mennesker som lider i Gaza, og vi som kristne er tydelig kalt til å hjelpe dem som lider, inkludert palestinerne. Jeg takker Gud for medarbeiderne i Gaza, som brenner for å hjelpe sine medmennesker der. De er Jesu hender og føtter i Gaza. Og jeg føler meg privilgert som får være med i dette utrolig viktige arbeidet. Så tross at det ikke er ufarlig å dra til Gaza, opplever jeg at det er verdt det, selv etter den dramatiske opplevelsen vi hadde denne gangen ved ankomsten. Og jeg kjenner at det er utrolig viktig å være med å støtte der jeg kan bidra med noe. Jeg sa til en av mine medarbeidere i Jerusalem, at det må være noe galt med meg siden jeg fryder meg når jeg får lov å dra til Gaza, de fleste vil helst gjøre det motsatte. Han svarte: "It´s called a calling." Og broderen er vel inne på noe der.....

Lunsj med Gaza-staben på fiskerestauranten "Alsalam", (minus Suhad som fortsatt er i Jordan).

Å ta bilde av palestinske barn er ikke vanskelig å få til, de stiller mer enn villig opp. "Sawarni, sawarni!": Ta bilde av meg, ta bilde av meg! Og det gjør jeg selvsagt, og det er fantastisk, ikke minst etter en brutal velkomst ved ankomst Gaza, å få møte blide, sjarmerende barn. De lyser virkelig opp tilværelsen!

PBS har et samarbeid med "The lighthouse", og her er 3 av mine kollegaer i gang med et program for barna.

Vi var på besøk på en kristen skole midt i Gaza, som er relativt nystartet, de er inne i sitt 2. skoleår. Til nå har de ca 80 elever, alle muslimer bortsett fra 1! "Lighthouse" (fyrtårn) heter skolen. Et passende navn i et "mørkt" område. Skolens inngang er til venstre på bildet til venstre (ved palmetreet).

En av måtene vi prøver å hjelpe vanskeligstilte kvinner i Gaza på, er kurs vi har som del av vårt community-program. Bl.a. broderi-kurs som en av mine kvinnelige kollegaer i Gaza har for 2 grupper i 2 forskjellige flyktningeleire. Produktene kjøper vi av dem. I tillegg kommer noen kvinner til senteret og selger sine produkter. På den måten får de tjent litt penger, og vi får kjøpt vakre produkter som vi kan selge videre. Jeg kan nok ordne forsendelser til Norge om noen ønsker det.... Er de ikke vakre?

Flere enn noen gang før finner veien til PBS-senteret midt i sentrum av Gaza by, spesielt kvinner, som kvinnen på bildet på vei ut av senteret med sin baby. Veldig mange av dem kommer for å be om matriell hjelp. Nødhjelpsbudsjettet vårt er begrenset, så vi må si nei til mange, noe som selvsagt er svært vanskelig for PBS-teamet spesielt når situasjonen er så prekær som den er.

Da vi var kommet vel over grensa, ventet vår kollega Issa på oss. Han hadde advart oss før vi krysset grensa, om at Israel hadde en operasjon i Beit Hanun, som ligger like over grensa, og er stedet hvor de fleste rakettene mot Israel skytes fra. Så vi var delvis forberedt, men ikke forberedt på at det skulle komme så nær. Det første vi så da vi kom ut på parkeringsplassen, var masse røyk og et helikopter som holdt på å lande. Vi fikk forklart at en soldat var skadet, og at de derfor røykla området for å gå ned i skjul med helikopteret og hente ham. Vi satte oss i bilen, en van. Jeg satt bak, de andre 2 fremme. Og begynte å kjøre.... Vi kom ikke langt før lyden av maskingeværild lød, mistenkelig nær. Og vi skjønte fort at den var rettet mot oss!!! Fra et helikopter over hodet på oss. Det var tydelig at de ikke skjøt for å treffe oss, men de skjøt ved siden av bilen for å skremme oss bort fra området. Vi kunne se kulene hagle i bakken like ved oss, dvs jeg så det ikke, da jeg kastet meg viselig bort fra vinduet. Men de andre så det, og vi lot oss overbevise, Issa speedet opp alt han kunne, jeg følte brått at jeg var i en vill thriller-film. Det er unødvendig å si at dette var svært skremmende, det er ikke ofte jeg føler at mitt eget liv er truet her nede. Men jeg kjente det da, og etterpå... Ikke minst etterpå, da det skjedde reagerte jeg med sjokk, men da jeg begynte å tenke etterpå, og hørte på nyhetene at en gutt på 14 år var drept i Beit Hanun samme dag, av kuler som var ment for å skremme ham og noen andre som kastet stein, skjønte jeg at vi kunne ha blitt truffet, for vel prøvde ikke soldatene å treffe, men kulene kunne ha rikosjert fra bakken og truffet. Det som vel står sterkest for meg i ettertid er lyden av svært høy maskingeværild. Og jeg husker at jeg like etterpå kjente etter flere ganger, for å overbevise meg selv om at jeg ikke var truffet, og heller ikke de andre eller bilen, for jeg kjente hvor nær det var. Nå takker vi Gud for at det gikk bra, og at vi kom fra det med skrekken. Men at det vil ta tid å bearbeide dette, det er klart. Når jeg ser et maskin-gevær nå, (og det hender rett som det er, på sikkerhetsvakter), kommer minnene, og jeg hører lyden av maskingeværilden igjen i mitt hode. Det jeg har tenkt mye på er hvor ille det må være for dem som bor i dette området, og har disse opplevelsene daglig. Jeg kan umulig forstå hva det gjør med dem, men jeg kan ane litt mer etter denne opplevelsen. Da vi dro fra Gaza på ettermiddagen, hørte vi også maskingevær-ild, men denne gangen lenger borte og ikke rettet mot oss.

Så kom endelig dagen da jeg igjen kom meg inn i Gaza. Det var onsdag i forrige uke, 22/11. Jeg dro sammen med min kollega Simon. At det har tatt sin tid før dette blogg-føres, er at det er travle tider, og at jeg måtte fordøye og debriefe før jeg skrev noe, da vi hadde en traumatisk opplevelse. Bildene her er fra grenseovergangen Eretz. Det er nøye sjekking før vi kan komme oss inn, og ikke minst ut av Gaza.