Da vi var kommet vel over grensa, ventet vår kollega Issa på oss. Han hadde advart oss før vi krysset grensa, om at Israel hadde en operasjon i Beit Hanun, som ligger like over grensa, og er stedet hvor de fleste rakettene mot Israel skytes fra. Så vi var delvis forberedt, men ikke forberedt på at det skulle komme så nær. Det første vi så da vi kom ut på parkeringsplassen, var masse røyk og et helikopter som holdt på å lande. Vi fikk forklart at en soldat var skadet, og at de derfor røykla området for å gå ned i skjul med helikopteret og hente ham. Vi satte oss i bilen, en van. Jeg satt bak, de andre 2 fremme. Og begynte å kjøre.... Vi kom ikke langt før lyden av maskingeværild lød, mistenkelig nær. Og vi skjønte fort at den var rettet mot oss!!! Fra et helikopter over hodet på oss. Det var tydelig at de ikke skjøt for å treffe oss, men de skjøt ved siden av bilen for å skremme oss bort fra området. Vi kunne se kulene hagle i bakken like ved oss, dvs jeg så det ikke, da jeg kastet meg viselig bort fra vinduet. Men de andre så det, og vi lot oss overbevise, Issa speedet opp alt han kunne, jeg følte brått at jeg var i en vill thriller-film. Det er unødvendig å si at dette var svært skremmende, det er ikke ofte jeg føler at mitt eget liv er truet her nede. Men jeg kjente det da, og etterpå... Ikke minst etterpå, da det skjedde reagerte jeg med sjokk, men da jeg begynte å tenke etterpå, og hørte på nyhetene at en gutt på 14 år var drept i Beit Hanun samme dag, av kuler som var ment for å skremme ham og noen andre som kastet stein, skjønte jeg at vi kunne ha blitt truffet, for vel prøvde ikke soldatene å treffe, men kulene kunne ha rikosjert fra bakken og truffet. Det som vel står sterkest for meg i ettertid er lyden av svært høy maskingeværild. Og jeg husker at jeg like etterpå kjente etter flere ganger, for å overbevise meg selv om at jeg ikke var truffet, og heller ikke de andre eller bilen, for jeg kjente hvor nær det var. Nå takker vi Gud for at det gikk bra, og at vi kom fra det med skrekken. Men at det vil ta tid å bearbeide dette, det er klart. Når jeg ser et maskin-gevær nå, (og det hender rett som det er, på sikkerhetsvakter), kommer minnene, og jeg hører lyden av maskingeværilden igjen i mitt hode. Det jeg har tenkt mye på er hvor ille det må være for dem som bor i dette området, og har disse opplevelsene daglig. Jeg kan umulig forstå hva det gjør med dem, men jeg kan ane litt mer etter denne opplevelsen. Da vi dro fra Gaza på ettermiddagen, hørte vi også maskingevær-ild, men denne gangen lenger borte og ikke rettet mot oss.