I første etg på denne skolen: Jøder samlet i bønn ved avslutningen av Yom Kippur. På bildet over bildet av samme skole, men da fra større avstand. Bakenfor skimtes muren, som tydelig viser skillet mellom israelsk og palestinsk område. På andre siden av muren er muslimene midt inne i fastemåneden Ramadan. Så når sola nå går ned, er det tid for å spise for både sultne jøder og for sultne muslimer.

Denne siden av hovedveien som sees på bildet til venstre, er det israelske området Pisgat Zeev hvor jeg bor. På andre siden av veien ligger palestinske Beit Hanina, hvor jeg jobber. Det blir sterkt for meg å stå oppe på et utsiktspunkt å se utover byen, og høre ikke minst. Det er en underlig, men god stillhet på Yom Kippur, det som høres mest er barnelatter, og det er jo herlig. Jeg står der og ser på de hvitkledde jødene som vandrer til synagogen, og hører bønneropene fra andre siden av veien, som blir mer og mer intens etterhvert som sola synker i horisonten; Allahu akhbar! Gud er størst! Og jeg tenker på hva min kamerat Øystein så treffende sa da vi sto nede ved Klagemuren på nyttårsaften, ved solnedgang, og hørte både de jødiske og muslimske bønnene stige opp: "Så mye bønn, og så mye krig." Og en bønn steg opp fra mitt hjerte, en bønn om at disse hardt prøvede folkene må få møte den Store Fredsfyrsten, og få oppleve ekte både indre og ytre fred. Må det bli virkelig forsoning på alle måter i dette landet som er dynket i blod, hos disse menneskene, som så inderlig lengter etter fred og forsoning.