Imad, Diana og Rawan i OPCY i aksjon på scenen, foran lydhøre barn.


For 2 uker siden var det angrep fra islamister på en rekke kirker på Vestbredden og i Gaza, som følge av en nå så berømt Pave-tale. Det var skremmende å se reaksjonene, og PBS som har blitt angrepet før, var spent på om vi ville bli rammet denne gangen også. Spesielt i Nablus og Gaza kokte det. PBS-senteret i Nablus ble stengt, og verdifulle ting ble flyttet i sikkerhet. Vi takker Gud for at vi slapp unna denne gangen. Men det er ikke tvil om at frontene mellom kristne og muslimer hardner til, både her i landet og i verden forøvrig. Desto viktigere er det å skape gode møteplasser mellom kristne og muslimer i det palestinske samfunnet.
Mandagen etter den voldelige helga, var jeg med OPCY-teamet (Operation Palestinian Child & Youth) til en av de muslimske landsbyene på Vestbredden. Det finnes områder som jeg ikke kan ferdes i som utlending for tida, og også de lokale i OPCY må ta ekstra forhåndsregler nå. Men noen landsbyer, som den vi var i, vet vi at vi trygt kan dra inn i, for vi har jobbet sammen med dem over flere år. Vi kjenner dem, og de kjenner oss og vet hva vi står for. Jeg kjenner det er så utrolig viktig, spesielt når trusselnivået stiger, og frykten med det, å ikke trekke seg unna, men dra ut og treffe menneskene på "den andre siden". I mitt tilfelle har det alltid vært positivt, jeg er blitt møtt med overveldende varme og gjestfrihet. På den måten får jeg gjennom egne opplevelser lære at de aller fleste muslimer vil oss bare vel, selv om det ikke ser sånn ut i media til tider. Og på den måten faller fordommene. Jeg får mennesker å forholde meg til, ikke bare et stort stygt umenneskelig terroist-uhyre. Joda, terroismen er til stede i aller høyeste grad, men jeg er sterk i troen på at om vi strekker hendene ut til den muslimske verden, i kjærlighet, så er det svært liten sjanse for at hånden blir kappet av. For de fleste er mennesker som vil meg og verden forøvrig vel, de ønsker å leve i fred med oss.
Tilbake til besøket vårt i denne spesielle landsbyen. Denne gangen skulle teamet ha et program for flere hundre barn i barnehagealder. Det er mye sang, ablegøyer og dukketeater i programmet. Målet er å gi barna glede og håp, få smilet frem på mange barneansikt, barn som lever i en alvorstung konfliktfylt voksen-verden. Gjennom programmet lærer barna også viktige verdier å bygge fremtiden på, de opplever og lærer om kjærlighet, toleranse, tilgivelse, og andre viktige etiske verdier. Og de lærer å ta vare på seg selv bedre, ikke minst på det emosjonelle planet. Det tas opp i dukketeater-form, såvel som i annen type undervisningsform blant tenåringer.
OPCY er et prosjekt støttet av Frikirken og NORAD, og det er et av prosjektene som "Aksjon Håp" i Norge, samler inn penger til i des. Og det er virkelig en aksjon for å få håpet tilbake, i et samfunn som synes mer og mer håpløst. Og for OPCY-teamet er det ofte en kamp å nå frem til barna fysisk, mange veisperringer fører til mange omkjøringer, og mange ekstra timer på dårlige veier. Som f.eks her for noen uker siden da de skulle ha et stort show for ca 1000 barn i Nablus: I 4 timer kjørte de rundt, og prøvde å finne en vei inn i byen. Da de endelig kom seg inn, var det blitt så sent at barna var gått hjem. Allikevel fortsetter de, dag ut og dag inn, mange ganger må de snu ved stengte sjekk-poster, etter et par timers kjøring for å komme dit. Men de gir ikke opp, og neste gang de prøver hender det at de kommer inn. At vi lever i et uforutsigbart samfunn er helt klart, og ikke minst dette teamet får kjent det på kroppen. En høy grad av fleksibilitet og tålmodighet er viktig. Hvorfor gidder de å fortsette? Fordi de og vi ser resultater, og som de sier: Bare det å komme frem, de dagene de gjør det, og se de glade barneansiktene; det er belønning stor nok.