Like før helga, på fredag hadde jeg en ekstra begivenhetsrik dag. Først var jeg sammen med OPCY (Operation Palestinian Child & Youth: Støttet av Frikirken/Norad) på barnehjemsbesøk i Betania. Det er et barnehjem OPCY jevnlig besøker, og det er bare fantastisk å se forventningene som lyser i øynene hos barna ved synet av teamets ankomst, og hvordan barna spent følger med i løpet av programmet som inneholdet dukketeater, sang, klovnefakter etc. Og igjennom alt prøver teamet å formidle viktige verdier for barna å bygge livene sine på. Vi er glade for at vi gjennom programmet kan være med å oppmuntre og hjelpe også de som på mange måter er de svakeste barna i det palestinske samfunnet: De som enten ikke har familie, eller som familien har overgitt til andre. Bare tenk på hvor utsatte barnevernsbarna i Norge er, legg så til den store betydningen familien har i den arabiske kulturen, samt den sterke skam/ære-kulturen. Så skjønner dere sikkert at det er langt verre her.

Apropos skam/ære-kulturen og sterke familie-bånd: Et forferdelig grelt eksempel ble jeg minnet om på ettermiddagen samme dag, da jeg sammen med noen kollegaer var i den kristne landsbyen Taybeh på Vestbredden og møtte ordføreren der. Bakgrunnen for det møtet var at jeg er prosjektleder for et mini-prosjekt som vi har gående i landsbyen, støttet av Åpne Dører, Holland. I fjor høst mistet 14 familier tilhørende samme slekt sine hjem. Hvorfor? Fordi et av familiemedlemmene ble beskyldt for å ha gjort en muslimsk jente i den muslimske nabolandsbyen gravid. Jenta selv ble drept av sin bror, og en mobb fra hennes landsby satte fyr på 3 bygninger med 14 leiligheter i Taybeh, alle tilhørende samme slekt. Med i flammene gikk også en butikk, skredder-verksted og bensinstasjon. I ettertid kan ting tyde på at de beskyldte feil mann. Men for å ikke få mer bråk, ble det dysset ned, og de palestinske myndighetene lovet å erstatte de ødelagte husene. Og det ble satt som høy prioritet, da myndighetene var redde for at dette kunne forverre forholdet mellom kristne og muslimer i det palestinske området. Gjerningsmennene slapp å erstatte noe, for å ikke gjøre forholdet mellom de to landsbyene enda verre. De palestinske myndighetene begynte på reparasjonsarbeidet. Men det ble stoppet da Hamas kom til makten sist januar. Som dere vet ble pengestrømmen fra utlandet da stanset, og som et resultat av det har ikke de statsansatte fått lønn på 8 mnd, og mye annet lider pga det, bl.a. dette. Så nå, et år etter har familiene fortsatt ikke fått flytte hjem igjen. Vår plan var å hjelpe disse kristne familiene med inventar i hjemmene deres, etter at de pal myndighetene hadde fikset husene. Så hva gjør vi nå? Godt spørsmål. Vi kan jo ikke gå inn å fikse husene, for det har myndighetene sagt at de skal gjøre. Og det ser ikke ut til at situasjonen bedrer seg hos de pal myndighetene med det første, tvert i mot, ser det ut til å bli verre. Imens går tiden, og om et par mnd er det jul igjen. Vi skulle inderlig gjerne sett at disse familiene fikk flytte hjem til jul, og dermed slapp å feire sin andre jul hjemmefra etter at denne tragedien rammet.
Også på barnehjemmet ble vi minnet om at sanksjonene iverksatt mot Hamas av verdenssamfunnet, rammer de uskyldige på mange vis. Barnehjemmet får økonomisk støtte fra England, men pga sanksjonene er det problematisk å overføre penger til en palestinsk bank, så de har ikke mottatt penger siden juni. Resultat?: Penger til mat til barnehjemsbarna når ikke frem. Nå håper vi det skal kunne løses. Men det er fortvilende å se alle problemene som bare blir større og større blant palestinerne, som følge av sanksjoner, interne konflikter og konflikten med Israel. At det bør legges press på Hamas er forståelig, men jeg kan ikke se at støtten til Hamas minker slik det gjøres nå. Tvert imot... Bildene er fra barnehjemmet.